Redigerer Mike Oldfield (avsnitt)

=== 1971–1991: Virgin-årene===
====''Tubular Bells''====
Ideen til ''Tubular Bells'' fikk han i tenårene. På midten av 1971 hadde Oldfield sammen med [[David Bedford]] spilt inn en [[demo (musikk)|demo]] med seksjoner av et instrumentmentalt prosjekt med arbeidstittelen ''Opus One''. Han fikk ingen plateselskaper til å la ham spille inn denne musikken.<ref name="historien16" />  I september 1971 var Oldfield midlertidig bassist for [[Arthur Louis Band]], og medvirket i innspillinger i [[The Manor Studio]] nær [[Kidlington]] [[Oxfordshire]]. Studioet var eid av forretningsmannen [[Richard Branson]] (som eide en kjede lavprisplatebutikker) og ledet av innspillingsleder [[Tom Newman]] og [[Simon Heyworth]]. Branson hadde allerede flere forretningsforetak og var i ferd med å starte [[plateselskap]]et [[Virgin Records]] sammen med [[Simon Draper]]. Newman og Heyworth hørte noen av Oldfields demoer og tok dem med til Branson og Draper, som til slutt ga Oldfield en uke med studiotid på The Manor. Oldfield brukte tiden til å fullføre det som ble ''Part One'' av verket ''[[Tubular Bells]]''. Han spilte inn ''Part Two'' fra februar til april 1973. Richard Branson gikk med på å gi ut ''[[Tubular Bells]]'' som det første albumet på [[Virgin Group|Virgin]]-etiketten,<ref>{{Kilde avis|tittel=How we made: Richard Branson and Mike Oldfield on Tubular Bells|url=https://www.theguardian.com/music/2013/may/20/how-we-made-tubular-bells|avis=The Guardian|dato=2013-05-20|besøksdato=2020-08-14|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Dave|etternavn=Simpson|side=|sitat=After setting up the first Virgin record shop in London, we scraped together some money and bought a rundown country house and converted its squash court into a recording studio called the Manor. One day, an engineer from the Manor rang me and said he'd heard this incredible instrumental demo tape by a teenager called Mike Oldfield.}}</ref> og dette sikret Oldfield en kontrakt på seks album, med [[opsjon]] på ytterligere fire album om han ønsket det.

''Tubular Bells'' ble utgitt 25. mai 1973. Oldfield spilte mer enn tjue forskjellige instrumenter i flersporsopptak, og beveget seg mellom ulike musikalske sjangre. ''Tubular Bells'' er instrumental og Oldfield brukte ikke [[synthesizer]] men elektronisk behandling av andre instrumenter. Albumet hadde en stor konsertpremiere i Queen Elizabeth Hall og gikk deretter til topps på LP-listen i Storbritannia. Den ble værende på LP-listen i 15 måneder. Innen 1976 hadde albumet solgt over 5 millioner kopier.<ref name="historien16" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock. 20: Elektronikk og video | isbn = 8252518214 | utgivelsessted = [Stabekk] | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348003 | side = }}</ref> Det har blitt solgt {{formatnum:2630000}} eksemplarer av dette albumet i Storbritannia, og det er nummer 34 på listen over de mest solgte albumene i landet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bbc.co.uk/programmes/b03cw8g0|tittel=BBC Four - Tubular Bells: The Mike Oldfield Story|besøksdato=2023-09-21|språk=en-GB|verk=BBC}}</ref>

En singel med et utdrag på 3:18 av tema fra ''Tubular Bells'' som A-siden og en tradisjonell engelsk melodi "Froggy Went a-Courting" som B-side ble utgitt, den ble en topp 10 hit-singel i USA etter at den ble brukt i filmen ''[[Exorcisten|The Exorcist]]'' i 1973.<ref name="historien16" /> Det anses i dag å være en forløper for [[New age-musikk|New Age]]-musikkbevegelsen.

Innen 1975 hadde ''Tubular Bells'' solgt fem millioner eksemplarer og ble grunnlaget for [[Richard Branson|Bransons]] forretningsimperium, i 2021 hadde albumet solgt over atten millioner eksemplarer.<ref name=":0" /><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock | isbn = 8252518184 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348004 | side = }}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://virgin.com/branson-family/richard-branson-blog/the-album-that-changed-my-life|tittel=The album that changed my life {{!}} Virgin|besøksdato=2023-09-21|språk=en|verk=Virgin.com}}</ref>

==== ''Hergest Ridge'', ''Ommadawn'' og ''Incantations'' ====
I 1974 spilte Oldfield gitar på det albumet ''Rock Bottom'' av [[Robert Wyatt]]. Samme år var oppfølgeren til ''Tubular Bells'', ''[[Hergest Ridge]]'' klart. ''Hergest Ridge'' har enkelte partier med vokal og Oldfield brukte [[obo]], [[mandolin]], orgel, [[flygel]], bjelle og fløyte. Noen kritikere sammenlignet Oldfields impresjonistiske musikk med [[Maurice Ravel]] og [[Terry Riley]]. Oldfield uttalte at man trengte en svært god platespiller for å lytte til ''Hergest Ridge''.<ref name="historien16" /> Albumet inntok førsteplass i Storbritannia på slutten av året og lå det i tre uker før ''Tubular Bells'' overtok førsteplassen. Selv om ''Hergest Ridge'' ble utgitt over et år etter, nådde ''Tubular Bells'' 1.-plassen senere enn oppfølgeren. ''Tubular Bells'' tilbrakte 11 uker på 2.-plass, hvorav 10 uker på rad, før denne ene uken på toppen. I likhet med ''Tubular Bells'' er ''Hergest Ridge'' en todelt instrumental [[LP]] som er inspirert av Oldfields feriested i [[Herefordshire]].<ref name="historien16" />

I 1975 spilte han inn det banebrytende musikkstykket ''[[Ommadawn]]'',<ref name="historien16" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.sputnikmusic.com/review/5522/Mike-Oldfield-Ommadawn/|tittel=Mike Oldfield - Ommadawn (album review 2) {{!}} Sputnikmusic|besøksdato=2023-09-21|verk=www.sputnikmusic.com}}</ref> som ble utgitt etter moren Maureens død. Dette er et todelt instrumentalt stykke, som vel best kan beskrives som en lek med verdensmusikk.

I 1975 spilte Oldfield inn en versjon av julestykket «In Dulci Jubilo» som klatret til fjerdeplass i Storbritannia.<ref name="historien16" />

I 1975 mottok Oldfield en Grammy-pris for beste instrumentkomposisjon for «Tubular Bells - Theme from The Exorcist».

I 1976 ble Oldfield og søsteren med vennen og bandmedlem [[Pekka Pohjola]] for å spille på albumet ''[[The Mathematician's Air Display]]'' som ble utgitt i 1977. Albumet ble spilt inn og redigert på Oldfields [[Througham Slad Manor]] i [[Gloucestershire]] av Oldfield og [[Paul Lindsay]].

Oldfields versjon av «[[Portsmouth (instrumental)|Portsmouth]]» fra 1976 ble hans høyest plasserte singel på [[UK Singles Chart]] med en 3.-plass.<ref name="historien16" />

Oldfield spilte inn dobbeltalbumet ''[[Incantations]]'' mellom desember 1977 og september 1978. Medvirkende vokalister på albumet var [[Sally Oldfield]], [[Maddy Prior]] og [[Queen's College Girls Choir]]. Da albumet ble utgitt 1. desember 1978, nådde det fjortendeplass i Storbritannia og ble tildelt [[salgstrofeer i musikkbransjen|platinaplate]] for {{formatnum:300000}} solgte eksemplarer.

I juni 1978, under innspillingen av ''[[Incantations]]'', gjennomførte Oldfield og hans søsken et tre-dagers Exegesis-seminar, et kontroversielt program for selvhevdelse basert på Werner Erhards EST-opplæringsprogram. Opplevelsen hadde en betydelig effekt på Oldfields personlighet, som husket at han gjennomgikk en «gjenfødelsesopplevelse» ved å gjenoppleve tidligere frykt. «Det var som å åpne noen store katedraldører og vende mot monsteret, og jeg så at monsteret var meg selv som et nyfødt barn, fordi jeg hadde startet livet i panikk». Etter seminaret var den tidligere sjenerte Oldfield blitt positiv til å gi intervjuer. Han hadde overvunnet frykten for å fly, han tok flysertifikat og kjøpte sitt eget småfly.

I 1979 fulgte Oldfield opp ''[[Incantations]]'' med sin første europaturné som strakk seg over 21 dager mellom mars og mai 1979. Med seg hadde han kor og orkester med 46 personer. Turneen ble dokumentert med [[konsertalbum]]et og konsertfilmen, ''[[Exposed Video|Exposed]]''.<ref name="historien16" /> Albumet ble opprinnelig markedsført med et begrenset opplag på {{formatnum:100000}} eksemplarer, men albumet solgte nok til at Virgin  etter kort tid kunne .

Oldfields musikk ble brukt til partituret av ''[[The Space Movie]]'' (1980), en [[Virgin Films]]-produksjon som feiret tiårsjubileet for [[Apollo 11]] og den første [[månelandingen]]. I 1979 spilte han inn en versjon av [[vignett]]en til [[BBC|BBC TV]]-programmet ''[[Blue Peter]]'', som ble brukt av showet i 10 år.

Han bidro også på søsteren, Sally, sine album ''Water Bearer'' (1978) og ''Easy'' (1979).

==== ''Platinum'', ''QE2'', ''Five Miles Out'' og ''Crises'' ====
Oldfields femte album, ''[[Platinum (Mike Oldfield-album)|Platinum]]'', ble gitt ut i november 1979 og markerte starten på hans overgang fra lange komposisjoner til mer radiovennlig popmusikk. Oldfield opptrådte over hele Europa mellom april og desember 1980 med ''[[In Concert 1980-turnéen]]''. En modifisert versjon av ''Platinum'' ble utgitt i [[USA]] og [[Canada]] med tittelen ''Airborn''.

I 1979 satte han opp eget studio i [[Denham]] i [[Buckinghamshire]]. Han ville på den tiden arbeide sammen med en mindre gruppe musikere og lage kortere, mer kommersielle låter i fastere form.<ref name="historien16" />{{rp|103}}

I 1980 ga Oldfield ut ''[[QE2 album|QE2]]'', oppkalt etter [[MS «Queen Elizabeth 2»|MS Queen Elizabeth 2]]. På albumet medvirker en rekke gjestemusikere, inkludert [[Phil Collins]] på trommer. David Hentschel (som hadde arbeidet sammen med Collins i Genesis) medvirket i produksjonen og på tangentinstrument. [[Maggie Reilly]] medvirket på vokal.<ref name="historien1989">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock |forfatter=Tor Marcussen og Morgen Jørgensen| isbn = 8252518176 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348009 | side = }}</ref> ''QE2'' ble kjølig mottatt i musikkpressen. Tyskland var Oldfields største marked og han solgte der 300.000 av ''QE2'', ''Five Miles Out'' og ''Crises''.<ref name="historien16" />{{rp|103}} Dette ble fulgt av ''[[European Adventure Tour 1981]]'', hvor Oldfield takket ja til en invitasjon til å opptre på en gratiskonsert for å feire bryllupet til prins [[Charles, prins av Wales|Charles]] og [[Diana, prinsessen av Wales|Lady Diana]] i Guildhall. Han skrev en ny låt, «[[Royal Wedding Anthem]]», for anledningen.

Hans neste album, ''[[Five Miles Out]]'' fulgte i mars 1982, med det 24-minutter lange sporet «Taurus II» som fylte hele side 1. [[Maggie Reilly]] var vokalist på «Family Man» og [[Anita Hegerland]], sammen med den walisiske korgutten Aled Jones, sang på «Pictures in the Dark». Begge singlene kom høyt opp på hitlistene. Anita Hegerland var også med på ''[[Five Miles Out|Five Miles Out World Tour 1982]]'' fra april til desember samme år. [[20. september]] [[1982]] var de i [[Drammenshallen]].

Med ''[[Crises (album)|Crises]]'' fortsatte Oldfield med én lang komposisjon og noen kortere sanger. Den første singelen fra albumet, «[[Moonlight Shadow]]», med Maggie Reilly som vokalist, ble nr. 4 på listene i Storbritannia<ref name="historien16" /> og nr. 1 i ni andre land. Den påfølgende ''[[Crises (album)|Crises Tour]]'' i 1983 ble avsluttet med en konsert på [[Wembley Arena]] som markerte tiårsdagen for utgivelsen av ''[[Tubular Bells]]''.

I 1983 var han på turne i Europa (Tyskland, Frankrike og Spania) og holdt der konserter for opp mot 40.000 tilhørere. I 1981 holdt han konsert i Barcelona for 250.000 tilhørere.<ref name="historien16" />

Sally Oldfield ga ut ytterligere to album ''Celebration'' (1980) og ''Playing in the Flame'' (1981) hvor Mike Oldfield.

==== ''Discovery'', ''Islands'', ''Earth Moving'', ''Amarok'' og ''Heaven's Open'' ====
Oldfield flyttet til [[Villars-sur-Ollon]] i [[Sveits]] av skattemessige årsaker. Her ble ''[[Discovery (Mike Oldfield-album)|Discovery]]'' (og også ''[[The Killing Fields (album)|The Killing Fields)]]'' komponert. På ''Discovery'' finnes blant annet låten «[[To France]]», hvor Maggie Reilly er vokalist. Oldfield ble interessert i film og video, og skrev partituret til [[Roland Joffé]]s kritikerroste film ''[[Dødsmarkene]]'' (''The Killing Fields'') og produserte betydelige videoopptak for albumet ''Islands''. ''[[The Killing Fields (album)|The Killing Fields]]'' er et filmmusikkalbum med samme tittel som den britiske filmen. Filmen bygger på to journalisters øyenvitneskildringer av [[Røde Khmer|Røde Khmer-regimet]] i [[Kambodsja]]. Dette er det eneste hele filmusikkalbumet til Oldfield. Musikken var arrangert av [[David Bedford]].

Med ''[[Islands (album)|Islands]]'' fortsatte Oldfield det hadde gjort på de siste par albumene, med ét instrumentelt stykke på den ene siden og rock/pop-låter på side to. Av disse var tittelkuttet «Islands», sunget av [[Bonnie Tyler]]. «Magic Touch» ble sunget av [[Max Bacon]] på den amerikanske versjonen av albumet, mens Glasgow-vokalisten Jim Price (Southside Jimmy) sang på versjonen som ble gitt ut i resten av verden. I USA kom «Magic Touch» på topp 10 på hitlisten [[Billboard Hot 200]] i 1988.

''[[Earth Moving]]'' ble utgitt i juli 1989 og har syv vokalister, Max Bacon, [[Adrian Belew]], [[Nikki Bentley|Nikki «B» Bentley]], [[Carol Kenyon]], [[Chris Thompson (musiker)|Chris Thompson]], Maggie Reilly og Anita Hegerland over albumets ni spor. Det er Oldfields første album som kun besto av rock- og poplåter, hvorav flere ble gitt ut som singler: ''«Innocent»'' og ''«Holy»'' i Europa, og ''«Hostage»'' i USA.

På sitt neste instrumentalalbum insisterte [[Virgin Records|Virgin]] på at Oldfield skulle bruke tittelen ''Tubular Bells 2''. Oldfield nektet, og ga i stedet albumet tittelen ''[[Amarok (album)|Amarok]]''. Musikken på albumet er et timeslangt verk med raskt skiftende temaer, uforutsigbare lydinnslag og en skjult morse-kode med fornærmelsen «Fuck off RB», angivelig rettet mot [[Richard Branson]]. Oldfield gjorde alt som var i hans makt for å gjøre det umulig å lage utdrag av musikken som kunne redigers til singel-utgivelse og promoterte knapt albumet. I februar 1991 ga Oldfield ut ''[[Heaven's Open]]'', som ble hans siste album for Virgin. På dette albumet sang han for første gang selv alle hovedvokal-sporene. Han brukte også fornavnet sitt, Michael, istedenfor Mike som han bruker på alle de andre albumene.