Redigerer Mikael VIII Palaiologos (avsnitt)

== Konsilet i Lyon ==
[[File:MichaelVIIIPaleologusVirginMaryOverWallOfConstantinople.jpg|thumb|Mynt med Mikael VIII Paleologus, som skildrer jomfru Maria som stiger over murene i Konstantinopel, til minne om erobringen av byen fra latinerne]]

Bysantinske utsendinger deltok ved det [[Andre konsilet i Lyon]] den 24. juni 1274 og presenterte et forseglet brev fra keiseren og to andre brev fra hans sønn [[Andronikos II|Andronikos]] og fra det bysantinske presteskapet. På konsilets fjerde sesjon møttes represenantene for de to kirkesamfunn formelt for første gang siden [[Det store skisma]] i 1054<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 258–264</ref>.

Mikael VIII oppnådde et av sine mål ved denne representasjonen, for nå fikk han legitimitet både for sin besittelse av Konstantinopel, og også for sine krav på land som var okkupert av vestlige inntrengere. Hans motstander Karl I kunne nå ikke regne med støtte fra pave Gregor til et korstog mot Konstantinopel<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 278</ref>. Paven var også positiv til et korstog mot tyrkerne for å gjenoppbygge de gamle kristne byene i Anatolia, men da Gregor X døde i januar 1276 ble disse planene ikke satt i verk<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 286–290</ref>.

Da nyheten om den bysantinske deltakelsen på konsilet ble kjent kom det til store protester i Konstantinopel. Motstanden mot unionen var stor spesielt blant munkene og blant «arsenittene», tilhengerne av den tidligere patriark Arsenios som ble avsatt 1265<ref>Patriark Arsenios Autoreianos hadde ekskommunisert keiseren etter at han hadde blindet den unge Johannes IV. Det såkalte Arsenios-skismaet splittet østkirken i ca 50 år.</ref>. En av lederne for anti-unionistene var Mikael VIII’s søster Eulogia som søkte tilflukt hos sin datter Maria som var gift med tsaren av Bulgaria. Sønnene til keiser [[Mikael II Komnenos Dukas]] i [[Despotatet Epirus]] stilte seg også på anti-unionistenes side og ga støtte til de som ville flykte fra Konstantinopel. Mikael VIII forsøkte først å vinne fram med overtalelser, men måtte snart ty til makt for å få bukt med motstanden. Flere ledende anti-unionister ble mishandlet og blindet, det ble innført dødsstraff for å lese eller være i besittelse av brosjyrer med innhold rettet mot keiseren<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', pp. 264–276</ref>.

Den religiøse situasjonen ble etter hvert et problem for Mikael. Arsenios hadde bred støtte i provinsene i Anatolia, og Mikael måtte fjerne en rekke sympatiserende offiserer fra hæren, mens enkelte også deserterte over til tyrkerne<ref>Vryonis, ''Decline of medieval Hellenism'', s. 136</ref>.

Den 1. mai 1277 sammenkalte herskeren i [[Thessalia]], [[Johannes I Dukas Komnenos]] en synode i Neopatras (nåværende [[Ypáti]]) som bannlyste keiseren, patriarken og paven som kjettere<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 275</ref>. Som tilsvar til dette ble en synode sammenkalt i [[Hagia Sofia]] (i Konstantinopel) den 16. juli samme år hvor Nikeforos og Johannes ble bannlyst. Johannes sammenkalte deretter en ny synode i Neopatras i desember 1277 hvor et anti-unionistisk konsil av åtte biskoper, noen abbeder og et hundretalls munker igjen bannlyste keiseren, patriarken og paven<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 309</ref>.

Mikael hadde noe mer suksess på slagmarken, selv om det også her gikk litt opp og ned. Han prøvde å dra fordel av et bondeopprør i Bulgaria, ledet av (den senere) tsar [[Ivaylo av Bulgaria]], men han led nederlag i første omgang. Likevel fikk Mikael satt sin svigersønn [[Ivan Asen III av Bulgaria]] på den bulgarske tronen, men ble igjen drevet på flukt etter et slag ved Devina. Fram mot 1275 utkjempet han flere slag i [[Trakia]] og Thessalia med blandet resultat.

Til sist seiret han også over sin gamle fiende Karl av Anjou (Karl I av Sicilia). Karls general Hugh av Sully hadde med 8000 mann inntatt Butrinto og beleiret Berat i 1280-1281. En bysantinsk arme ledet av Mikael Tarchaneiotes ankom i mars 1281 og jaget beleirerne på flukt og tok generalen til fange. Denne seieren medførte at Karl måtte legge om sin strategi for å angripe Konstantinopel. Han innså at han ikke kunne angripe på land, men måtte forsøke et flåteangrep fra sjøen<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 334</ref>.