Redigerer Meiji-perioden (avsnitt)

===Japans demokratibevegelse===
I løpet av 1870- og 1880-årene utviklet Japan seg fra å være et absolutt [[monarki]] til å bli et konstitusjonelt monarki, hvis [[forfatning]] var i kraft fra 1889 til 1946.

====Opprettelsen av japanske folkepartier====
Fra 1874 gikk konfliktlinjen i spørsmålet om folkets medbestemmelse i statsstyret mellom «Bevegelsen for folkets rettigheter og frihet» (''jiyū minken undō'') og tilhengerne av en øvrighetsstat etter [[Preussen|prøyssisk]] mønster. De sistnevnte var for det meste å finne i meiji-oligarkiet. [[Itagaki Taisuke]] som stammet fra Tosa ble leder for den førstnevnte av disse politiske bevegelsene. På grunn av konflikten med Korea hadde han i 1873 trukket seg fra sin post i regjeringsrådet. I motsetning til [[Saigō Takamori]] foretrakk han fredelige midler for å sette sine interesser igjennom. Itagaki var i 1874 medforfatter til ''Tosa-manifestet'' som kritiserte meiji-oligarkiets herrevelde. Etter at han i 1875 hadde organisert sine tilhenger i den landsomfattende bevegelsen Aikoku Shoto (Patriotenes selskap), grunnla han i 1881 partiet Jiyuto (Det liberale parti) som gikk inn for en regjeringsform etter [[Frankrike|fransk]] mønster. Så fulgte dannelsen av ''Rikken Kaishintō'' (Det konstitusjonelle progressive parti). Det krevde et konstitusjonelt [[monarki]] med [[Storbritannia]]s som forbilde. Den mest betydelige politikeren i dette partiet het [[Ōkuma Shigenobu]].

====Konservativ reaksjon og dannelsen av en forfatning====
De konservative meiji-oligarkene, hvis fremste målsmenn var [[Itō Hirobumi]], [[Yamagata Aritomo]] og [[Iwakura Tomomi]], reagerte etter brått å ha avvist demokratibevegelsen med å grunnlegge  ''Rikken Teiseito'' (Partiet for keiserlig herredømme) i 1882. Yamagata Aritomo var rigtinok ikke selv partimedlem. Keiser [[Mutsuhito av Japan|Mutsuhito]] støttet meiji-oligarkene. Selv om folkets trykk, og de derav utgåtte demokratiske partier, hadde tvunget keiseren til å utarbeide en forfatning, bestemte meiji-oligarkene i stor grad dens utformning. Dette ble også fremmet ved tiltagende stridigheter innen demokratibevegelsen. Det ble laget en forfatning som lånte mye fra den prøyssiske øvrighetsstaten og sikret keiseren stor makt. Som en tilståelse til demokratene ble det dannet et parlament (på engelsk: Diet) som i likhet med det engelske var delt i et overhus og et underhus. Siden overhuset hovedsakelig bestod av adelige fra meiji-oligarkiet og keiseren kunne overstyre enhver av parlamentets beslutninger med et veto, var den demokratiske innflytelse over regjeringen heller liten. Meiji-oligarkene kunne befeste sin status ved bruk av titelen ''genrō''. Likevel satte demokratibevegelsen en milepæl i japansk historie fordi den for første gang gjorde det mulig for almenheten å bry seg om landets utvikling.

====Videre utvikling mot meiji-tidens slutt====
I årene etter at forfatningen var vedtatt var det meiji-oligarkene som utøvde makt i Japan. Dette blir synlig hvis vi ser på hvem som var Japans statsministre frem til slutten på meiji-tiden: Itō Hirobumi selv klarte å sitte i fire perioder. Tross dette ble politiske problemer forsøkt løst gjennom forlik og demokratibevegelsen vant styrke. Også meiji-oligarkene begynte i større grad å benytte politiske partier for å sette sine anliggender igjennom.