Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Carausius ===
[[Fil:Roman tile antefix.jpg|thumb|right|En romersk [[Ante-fixae|antefix]] takstein som viser merke og fanen til [[Legio XX Valeria Victrix]], en av legionene som deltok i Carausius' opprør.]]
[[Fil:Aureus Carausius RIC 0005 (obverse).jpg|180px|thumb|left|Portrett av [[Carausius]] på en gullmynt, [[aureus]], utstedt under opprøret.]]
Selv om det meste av Gallia var pasifisert var regionene som grenset mot Den engelske kanal fortsatt utsatt for angrep og piratvirksomhet fra [[frankere]] og [[saksere]]. Keiserne Probus og Carinus hadde begynt å befeste kysten i et system kalt for ''litus Saxonicum'', [[den saksiske kysten]], men mye gjensto igjen å gjøre.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 138; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46.</ref> Eksempelvis er det ingen [[arkeologi]]ske bevis på marinebaser ved [[Dover]] og [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]] i løpet av tiden 270–285.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 284.</ref> Som reaksjon på piratproblemet utnevnte Maximianus en egen mann til å kommandere kystforsvaret ved Den engelske kanal, [[Carausius|Mausaeus Carausius]], som stammet fra den belgiske stammen [[menapiere|menapierne]] fra [[Germania Inferior]] (sørlige og vestlige Nederland).<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57.</ref> Carausius dro avsted,<ref>Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 71; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 138; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46–47.</ref> og ved slutten av 285 hadde han erobret en mengde piratskip.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 138; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46–47.</ref>

Maximianus fikk etter hvert vite at Carausius ventet til piratene hadde plyndret ferdig før han angrep og beslaget deres bytte som han behold selv framfor å levere det tilbake til ofrene eller konfiskere det til fordel for riket.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6–7; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 71; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 283–84; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 137–141; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 47.</ref> Maximianus beordret for Carausius' arrestasjon, noe som fikk Carausius til å flykte til Britannia. Han hadde sterk støtte blant befolkningen i Britannia, og minst to britiske legioner ([[Legio II Augusta|II Augusta]] og XX Valeria Victrix) deserterte og gikk over til hans side, og det samme gjorde en del eller alle i en legion i nærheten av Boulogne (antagelig [[Legio XXX Ulpia Victrix|XXX Ulpia Victrix]]).<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 284; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s.139–140; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 47. Det meste av informasjonen om legionene under Carausius' kontroll kommer fra hans myntutgivelser. Merkelig nok, [[Legio VI Victrix]] fra [[Eboracum]] ([[York]]) som av geografisk grunner burde ha vært inkludert i de legioner som Carausius hadde kontroll over, var det ikke (Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 332). ''Panegyrici Latini'' 8(4)12.1 innrømmer en legion på kontinentet fulgte ham, antagelig XXX Ulpia Victrix (Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 650).</ref> Carausius fikk raskt fjernet de få gjenværende som var lojale til Romerriket i sin hær og erklærte seg selv som keiser.<ref name="W47">Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 47.</ref>

Maximianus kunne gjøre lite med opprøret. Han hadde ingen flåte – den hadde han gitt til Carausius – og var samtidig opptatt med vanskelige germanske stammer. I mellomtiden forsterket Carausius sin posisjon ved å øke sin flåte, ansatte frankiske leiesoldater og betalte sin tropper bra.<ref name="W47" /> Ved høsten 286 var det meste av nordvestlige Gallia og hele kysten langs Den engelske kanal stort sett under hans kontroll.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 71; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 140.</ref> Carausius erklærte seg selv som hersker av en uavhengig britisk stat, en ''Imperium Britanniarum'' og utstedte mynter av en markant høyere renhet av edelt metall enn de romerske myntene som Maximianus og Diocletian utstedte. Det skaffet ham støtte fra britiske og galliske leiesoldater.<ref>Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 47–48.</ref> Selv Maximianus' egne tropper var utsatte for Carausius' innflytelse og rikdom.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 284; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 61–62.</ref>