Redigerer Marion Dönhoff (avsnitt)

=== Østpolitikken og tysk samfunnsliv ===
[[Fil:Kant Kaliningrad.jpg|miniatyr|Dönhoff bidro til i 1992 å gjenreise minnesmerket over [[Immanuel Kant]] opprinnelig utført av [[Christian Daniel Rauch]] i [[Kaliningrad]], den tidligere [[Königsberg]]. Rauchsstatue ble laget i en kopi utført av [[Harald Haacke]] (1924-2004). ]]
I 1955 skjedde et redaktørskifte i ''Die Zeit'' og Dönhoff ble leder av den politiske redaksjonen og stedfortredende sjefredaktør.<ref name=":3" /> Avisens kurs ble dreid i liberal retning. I 1968 ble hun avisens sjefredaktør og i 1973 medlem av [[Herausgeber|utgiverkollegiet]], som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.<ref name=":2" /><ref name=":0" /> 

Donhoff fulgte Adenauer på hans reise til Moskva i 1955. Hun var en skarp kritiker av Adenauers politikk som ensidig gikk ut på å søke tilknytning til vesten. Hun talte for forsoning med de kommunistiske land og en gjenforening av Tyskland, og var skuffet over at møtet i Moskva ikke førte lenger i den retning. Hun mente at Adenauer ikke forsto den tiden de levde i. Dönhoff som selv var [[Preussen|prøysser]], karakteriserte Adenauers klare avvisning av Berlin som ny hovedstad i 1949, som «prøysserhat». Hun roste imidlertid Adenauer for at han hadde knyttet Tyskland til den frie verden, for fredsslutningen med Frankrike og for å ha etablert et [[Kristendemokrati|kristendemokratisk]] parti, [[Christlich Demokratische Union|CDU]], med plass til begge de store trosretninger på tysk jord, [[Katolisisme|katolisismen]] og [[Protestantisme|protestantismen]].<ref name=":0" /><ref name=":2" /><ref name=":6">Haug von Kuehnheim: ''Marion Dönhoff'', s. 56, 76 flg</ref> 

Forbundskansler [[Willy Brandt]] inviterte i 1970 Dönhoff med til [[Warszawa]] for undertegning av [[Warszawa-avtalen]] om normalisering av forholdene mellom Tyskland og Polen. Det var meningen hun skulle dra, men kort tid før avreise meldte hun avbud, med grunnlag i sine personlig tap. Hun møtte stor forståelse for dette. Hun forsto på et tidspunkt at «å drikke et glass ved inngåelsen av avtalen», var mer enn hun kunne klare,<ref name=":0" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.fembio.org/biographie.php/frau/biographie/marion-graefin-doenhoff/|tittel=Marion Gräfin Dönhoff|besøksdato=2022-07-14|språk=de|verk=www.fembio.org}}</ref>  

Foran [[presidentvalget i Tyskland 1979]] foreslo Brandt for henne at hun skulle stille som kandidat mot [[Karl Carstens]]. Hun avslo dette og foreslo i stedet [[Richard von Weizsäcker]]. Til slutt ble det [[Annemarie Renger]] som stilte, men tapte for Carstens.<ref>Klaus Harpprecht: ''Die Gräfin Marion Dönhoff'', s. 519</ref> Etter [[Tysklands gjenforening]] var forsoningen mellom øst og vest i Tyskland et av hennes viktigste interesseområder.<ref name=":2" /> 

I 1981 stiftet hun ''Marhoff'', en forening i Hamburg for reintegrasjon i samfunnet av straffedømte etter soning.<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.de/books?id=bgix7BXklY8C&pg=PA106&lpg=PA106&dq=marhoff+D%C3%B6nhoff&source=bl&ots=d1Edu4qfpt&sig=5343hLuVGjIuhTOAgpmp4N8D2Y8&hl=de&ei=KkiBSpKaGcP4_Aahs5ilCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1#v=onepage&q=marhoff%20D%C3%B6nhoff&f=false|tittel=Hamburgische Biografie: Personenlexikon|etternavn=Kopitzsch|fornavn=Franklin|etternavn2=Brietzke|fornavn2=Dirk|dato=2001|utgiver=Wallstein Verlag|isbn=978-3-7672-1366-1|språk=de}}</ref> 

Dönhoff bidro i 1992 til å reise et minnesmerke over [[Immanuel Kant]] i [[Kaliningrad]], det tidligere [[Königsberg]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.bundespraesident.de/SharedDocs/Reden/DE/Johannes-Rau/Reden/2002/03/20020322_Rede.html|tittel=Forbundspresident Johannes Raus tale ved Dönhoffs bisettelse|besøksdato=2022-08-07|verk=www.bundespraesident.de}}</ref>