Redigerer Margaret Thatcher (avsnitt)

== Statsminister 1979–1990 ==
[[Fil:Margaret Thatcher (1983).jpg|mini|Thatcher i 1983]]
Margaret Thatcher ble valgt til leder av [[Det konservative parti (Storbritannia)|det britiske konservative partiet]] den 11. februar [[1975]]. Under hennes ledelse vant partiet flertall i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] i tre etterfølgende parlamentsvalg: 
* [[3. mai]] [[1979]] (339 av 650 seter, 43,9&nbsp;% av stemmene)
* [[9. juni]] [[1983]] (397 av 650 seter, 42,4&nbsp;% av stemmene)
* [[11. juni]] [[1987]] (376 av 650 seter, 42,2&nbsp;% av stemmene)

Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell [[konservatisme]] til en radikal økonomisk [[liberalisme]], basert på [[monetarisme]] og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene [[Friedrich Hayek]] og [[Milton Friedman]] gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og en omfattende omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet.<ref name="SNLSUT">{{SNL|Storbritannia_under_Thatcher|Storbritannia under Thatcher}}</ref>

Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant hennes egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister [[Edward Heath]] motstander av Thatcher resten av sitt liv. 

Som [[monetarisme|monetarist]] innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober [[1980]] ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:

{{Sitat|Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase &ndash; U-svingen &ndash; har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the "U" turn, I have only one thing to say: "You turn if you want to. The lady's not for turning.)<ref>[http://www.margaretthatcher.org/speeches/displaydocument.asp?docid=104431 1980 Oct 10: Speech to Conservative Party Conference]; margaretthatcher.org</ref>|}}

Dette kom til uttrykk i budsjettet for [[1981]], da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev fra 364 ledende økonomer. I januar [[1982]] var inflasjonen under kontroll, og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i [[1983]]. 

Fra [[1986]] til [[1990]] raste arbeidsledigheten nedover, og i [[1999]] var den lavere enn da Margaret Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). [[Labour Party]] anklaget regjeringen for å ha skapt massiv arbeidsledighet i perioden [[1979]]–[[1983]]. Thatcher svarte at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort ''skjult'' arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.

Flere av tiltakene hennes skapte sosial uro.<ref name="SNLSUT"/> Thatcher valgte en hard linje i gruvearbeiderstreiken 1984-1985.<ref name="SNLSUT"/> Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og privatisering av de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i [[1994]], under den etterfølgende regjeringen til [[John Major]].

I utenrikspolitikken ble den langvarige politiske krisen i Rhodesia løst i 1981, og endte med svart flertallsstyre under navnet [[Zimbabwe]]. I 1982 gjenerobret Storbritannia [[Falklandsøyene]] etter en argentinsk okkupasjon. [[Falklandskrigen]] ble en militær seier som bidrog til gjenvalget i 1983. I [[1984]] prøvde [[IRA]] å drepe henne under [[Bombeattentatet i Brighton 1984]] rettet mot partikongressen.

I en tale til FNs generalforsamling 8. november 1989 tok Thatcher opp utfordringen med menneskeskapte klimaendringer og foreslo internasjonal innsats for å avverge global oppvarming.<ref>{{Kilde www|url=https://www.economist.com/open-future/2019/11/22/climate-freedom-and-denial-what-green-thatcherism-teaches-us-today|tittel=Climate, freedom and denial: What “Green Thatcherism” teaches us today|besøksdato=9. februar 2020|forfattere=|dato=22. november 2019|forlag=The Economist|sitat=The Iron Lady was no fan of the UN; she hadn’t spoken there for four years. But now she had an issue to address that had “grown clearer than any other in both urgency and importance”, and she needed the whole world to listen. Not the end of communism, or even history itself, as was the fashion, but “the threat to our global environment”. Thatcher thus became the first prominent political leader to warn the world about the danger of climate change, and to outline a strategy to deal with it. The timing of her speech, as communism was crumbling, was no coincidence: she cast climate change as the successor menace to socialism and nuclear annihilation. What she characterised as these “conventional political dangers” appeared to be receding, but now, instead, lay the “prospect of irretrievable damage to the atmosphere, to the oceans, to the earth itself.”}}</ref>