Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Arving til Antoninus Pius, 138–145 ===
[[Fil:Joseph Mallord William Turner - The Bay of Baiae, with Apollo and the Sibyl - Google Art Project.jpg|thumb|right|Baiae, feriested ved kysten og hvor Hadrian hadde sine siste dager. Marcus ferierte i byen med den keiserlige familie i sommeren 143.<ref>Birley, ''Marcus Aurelius'', 80–81.</ref> ([[J. M. W. Turner|J.M.W. Turner]], ''The Bay of Baiae, with Apollo and Sybil'', 1823)]]
Umiddelbart etter Hadrians død henvendte Antoninus seg til Marcus og anmodet om hans arrangementer for bryllupet ble endret: Marcus’ trolovelse til Ceionia Fabia ville bli annullert, og ville isteden bli trolovet til Faustina, Antoninus’ datter. Faustinas opprinnelige forlovelse med Ceionias bror Lucius Commodus ble også annullert. Marcus aksepterte Antoninus’ forslag.<ref>''HA Marcus'' 6.2; Verus 2.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 53–54.</ref>

Antoninus støttet opp om Marcus’ verdighet. Han ble gjort til [[Romersk konsul|konsul]] for året 140 sammen med keiseren som hans kollega, og ble dessuten utpekt til å være ''seviri'', en av rytternes seks kommandanter ved ordenens årlige parade den 15. juli 139. Som kronprins til keisertronen ble Marcus gjort til ''princeps iuventutis'', leder for [[Ridder (romersk)|''equites'']], den romerske rytterorden. Han tok navnet Cæsar (som i tittelen [[Caesar (tittel)|''cæsar'']]): Marcus Aelius Aurelius Verus Cæsar.<ref>Dio Cassius 71.35.5; ''HA Marcus'' 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 56.</ref> Marcus kom senere til advare seg selv om å ta navnet for alvorlig: «Se til at du ikke endres til en cæsar; ikke bli dyppet i purpurfarge — for det kan skje.»<ref>''Til meg selv'' 6.30, sitert hos Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57; cf. Marcus Aurelius, 270 n.9, med noter til den engelske oversettelsen.</ref> På senatets anmodning ble Marcus medlem av samtlige prestekollegier (''pontifices'', ''augures'', ''quindecimviri sacris faciundis'', ''septemviri epulonum'', etc.);<ref name="prestekollegier">''HA Marcus'' 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref> direkte bevis på medlemskap er imidlertid kun tilgjengelig for Fratres Arvales (= «Brødrene for markene»), de prester som ofret for god høsting.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57, 272 n.10, citing ''Codex Inscriptionum Latinarum'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06,+00032&r_sortierung=Belegstelle 6.32] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06%2C+00032&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224044 }}, [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06,+00379&r_sortierung=Belegstelle 6.379] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+06%2C+00379&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224054 }}, cf. ''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+00360&r_sortierung=Belegstelle 360] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+00360&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429224059 }}.</ref>

Antoninus krevde at Marcus begynte å bo i Tiberius’ hus,<ref>[http://www.aboutroma.com/ancient-house-of-tiberius.html The Ancient House of Tiberius]</ref> det keiserlige palass på [[Palatinerhøyden]]. Antoninus fikk ham også til å rette se getter motene på stedet, aulicum fastigium («hoffets prakt»), til tross for Marcus’ innsigelser.<ref name="prestekollegier" /> Marcus kom til å slite med å forsone sin filosofiske lengsel med livet ved hoffet. Han fortalte seg selv at det var et oppnåelig mål; «hvor liv er mulig, da er det mulig å leve det riktige liv; liv er mulig i et palass, så det er mulig å leve det riktige liv i et palass.»<ref>''Til meg selv'' 5.16, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref> Men han det uansett vanskelig. Han kom til å kritisere seg selv i ''Til meg selv'' for «misbruke hofflivet» foran andre.<ref>''Til meg selv'' 8.9, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57.</ref>

Som [[kvestor]] ville Marcus ha svært lite virkelig administrativt arbeid å gjøre. Han ville lese keiserlige brev til senatet når Antoninus var fraværende, og ville gjøre sekretærarbeid for senatorene. Hans plikter som konsul var mer betydningsfulle; som den ene av to seniorrepresentanter i senatet ville han presidere over møter og ha en betydelig rolle i forsamlingens administrative funksjoner.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 57–58.</ref> Han ble druknet i papirarbeid, og klagde til sin lærer [[Marcus Cornelius Fronto|Fronto]]: «Jeg er helt uten pust igjen etter å ha diktert bortimot tretti brev.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.7, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 90.</ref> Han var «tilpasset for å styre staten», i ordene til hans biograf.<ref>''HA Marcus'' 6.5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 58.</ref> Det var også påkrevd at han talte til forsamlingen av senatorer og studerte taleteknikk og retorikk som var vesentlig for oppgaven.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref>

Den 1. februar 145 ble Marcus gjort til konsul for andre gang. Han kan ha vært noe syk på denne tiden: et brev fra Fronto som kan ha blitt sendt på denne tiden henstilte Marcus å få nok søvn «slik at du kan komme inn i senatet med en god farge og lese din tale med en sterk stemme.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 5.1, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref> Marcus hadde klaget på en sykdom i et tidligere brev: «Angående min styrke, så begynner jeg å få den tilbake; og det er ikke spor av smerten i brystet mitt. (…) Jeg har fått behandling og er omsorgsfull for ikke å gjøre noe forstyrrer med det.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.8, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref> Marcus var aldri særskilt frisk og sterk. Den romerske historikeren [[Dio Cassius]], som skrev om hans senere år, roste ham for å oppfylle sine plikter til tross for hans ulike sykdommer.<ref>Dio Cassius 71.36.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 89.</ref>

[[Fil:Faustina Minor Louvre Ma1144.jpg|thumb|En byste av [[Faustina den yngre]], Marcus' hustru ([[Louvre]]).]]
I april 145 giftet Marcus seg med Faustina, slik som det hadde vært planlagt siden 138. Ettersom Marcus var, ved adopsjon, Antoninus Pius’ giftet han seg formelt under romersk lov med sin søster. Antonius måtte ha fristilt den eller den andre fra hans faderlige autoritet, hans [[Pater familias|''patria potestas'']] («familiens overhode») for at seremonien kunne finne sted.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 90–91.</ref> Få detaljer er kjent om bryllupet, men det er sagt at det var «bemerkelsesverdig».<ref>''HA Antoninus Pius'' 10.2, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 91.</ref> Mynter ble utstedt med hodene til paret, og Antoninus, som ''[[Pontifex Maximus]]'', ville ha forerettet. Marcus gjør ingen åpenbar referanse til ekteskapet i hans bevarte brev, og kun sparsommelige referanser til Faustina.<ref>Birley, ''Marcus Unko Aurelius'', 91.</ref>