Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

== Organisering ==
=== Manhattandistriktet ===
Sjefen for ingeniørkorpset, generalmajor [[Eugene Reybold]], valgte [[oberst]] James C. Marshall til å lede hærens andel av prosjektet i juni 1942. Marshall etablerte et forbindelseskontor i [[Washington, D.C.]], men etablerte et midlertidig hovedkontor på 18. sal av 270 [[Broadway]] i [[New York]] hvor han kunne trekke administrativ støtte fra ingeniørkorpsets nordatlantiske divisjon. Det lå tett på {{Ikkerød|Stoen & Websters}}' kontorer på [[Manhattan]] – de var den viktigste leverandøren til prosjektet – og på [[Columbia University]]. Marshall hadde tillatelse til å rekruttere folk fra sin tidligere stab i Syracuse District, og han startet med å hente [[oberstløytnant]] [[Kenneth Nichols]] som ble hans nestkommanderende.{{Sfn|Broad, ''Why They Called It the Manhattan Project''|s=41–44}}{{Sfn|Jones|1985|s=41–44}}

[[Fil:Manhttan Project Organization Chart.gif|thumb|Manhattanprosjektets organisasjonskart, 1. mai 1946]]

Da de fleste av hans oppgaver dreide seg om bygging, jobbet Marshall sammen med lederen av ingeniørkorpset bygningsdivisjon, generalmajor [[Thomas M. Robbind]] og dennes nestkommanderende, oberst [[Leslie Groves]]. Reybold, Somervell og Styer besluttet å kalle prosjektet «Utvikling av erstatningsmaterialer», men Grove mente at dette kunne tiltrekke oppmerksomhet. Siden ingeniørdistrikter som regel var oppkalt etter byen de var plassert, ble Marshall og Groves enige om å kalle hærens del av prosjektet for Manhattandistriktet ({{Språk|en|''Manhattan District''|lenke}}). Dette ble den offisielle betegnelsen den 13. august da Reybold utstedte ordren som etablerte det nye distriktet. Uformelt var det kjent som Manhattan ingeniørdistrikt, eller MED. I motsetning til andre distrikter hadde det ikke noen geografisk avgrensing, og Marshall fungerte som en divisjonsingeniør. Utviklingen av erstatningsmaterialer forble det offisielle kodenavnet for prosjektet som helhet, men ble etter hvert erstattet med «Manhattan».{{Sfn|Jones|1985|s=41–44}}

Marshall innrømmet senere at «jeg hadde aldri hørt om fisjon før, men jeg visste at man ikke kunne bygge noe stort fabrikkompleks – for ikke å snakke om fire – for 90&nbsp;millioner dollar».{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=652}} En fabrikk for fremstilling av [[Trinitrotoluen|TNT]] som Nichols nylig hadde bygget i [[Pennsylvania]] hadde kostet 128&nbsp;millioner dollar.{{Sfn|Nichols|1987|s=174}}. De lot seg heller ikke imponere over estimatene som lå innenfor en faktor på 10 i begge retninger, noe Groves sammenlignet med en festarrangør som skulle lage mat til mellom 10 og {{formatnum:1000}}&nbsp;gjester.{{Sfn|Groves|1962|s=40}} En undersøkelsesgruppe fra Stone & Webster hadde allerede funnet et passende sted og plassere fabrikkene. [[War Production Board]] anbefalte en plassering rundt [[Knoxville]] i [[Tennessee]], et isolert område hvor [[Tennessee Valley Authority]] kunne levere rikelig med elektrisk strøm og elvene kunne levere kjølevann til reaktorene. Etter å ha undersøkt de forskjellige stedene falt valget på et område nær [[Ela (Tennessee)|Ela]] i Tennessee. Conant anbefalte at området straks ble anskaffer. Styer var enig, men Marshall forsøkte å vinne litt tid idet han avventet resultatene fra Conants reaktoreksperimenter før han gikk i gang.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=76–78}} Blant de mulige prosessmulighetene viste det seg at kun Lawrences elektromagnetiske separering fungerte godt nok til at man kunne gå i gang med å bygge.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=654}}

Marshall og Nichols begynte å samle de ressursene de hadde behov for. Det første skrittet bestod i å få prosjektet tildelt topp prioritet. De høyeste prioritetene var AA-1 til AA-4 i synkende rekkefølge, og det fantes også en AAA-prioritet forbeholdt nødstilfeller. Prioritetene AA-1 og AA-2 ble brukt til avgjørende våpen og utstyr, så oberst [[Lucius D. Clay]], som var visestabssjef i tjenester og leveranser av bestillinger og ressurser, mente at AA-3 var den høyeste prioriteten han kunne gi, men han var villig til å gi AAA-prioritet til kritiske materialer hvis behovet oppstor.{{Sfn|Jones|1985|s=57–61}} Nichols og Marshall var skuffet. AA-3 var den samme prioriteten som Nichols' TNT-fabrikk i Pennsylvania.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=657}}

=== Militærpolitisk komite ===
[[Fil:Trinity Test - Oppenheimer and Groves at Ground Zero 002.jpg|thumb|right|upright|[[Robert Oppenheimer]] og [[Leslie Groves]] ved det som var igjen etter [[Trinityprøvesprengningen]] i september 1945. De hvite overtrekksskoene forhindrer radioaktivt avfall i å feste seg til skosålene.{{Sfn|''Time''|loc=17. september 1945}}]]
Bush ble utilfreds av at oberst Marhsall ikke kunne få prosjektet til å gå raskt nok fremover, at de ikke hadde lyktes i å skaffe området i Tennessee, den lave prioritet som hæren hadde gitt prosjektet og å beskytte hæren og plasseringen av hans hovedkvarter i New York.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=81}} Bush mente at det var behov for en mer energisk ledelse, og tok derfor kontakt med [[Harvey Hollister Bundy|Harvey Bundy]] og generalene Marshall, Somervell og Styer om sine bekymringer. Han ønsket at prosjektet skulle plasseres under en høyt rangerende politisk komite med en høyt ansett offiser – helst Styer – som øverste leder.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=657}}

Somervell og Styer valgte Groves til denne stillingen, og ga ham beskjed om dette 17. september. Samtidig ga general Marshall ordre om at skulle forfremmes til brigadegeneral,{{Sfn|Jones|1985|s=74–77}} da han mente at tittelen general ville gi pondus overfor vitenskapsmennene som deltok i Manhattanprosjektet.{{Sfn|Groves|1962|s=4–5}} Groves' ordre plasserte ham direkte under Somervell i stedet for under Reybold, mens Marshall nå var underlagt Groves.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=659–661}} Groves slo opp sitt hovedkvarter i Washington, D.C. i femte etasje i [[Harry S Truman Building|krigsministerens nye bygning]], hvor også oberst Marshall hadde sitt forbindelseskontor.{{Sfn|Groves|1962|s=27–28}} Han overtok formelt kommandoen over Manhattanprosjektet 23. september. Senere samme dag deltok han i et møte innkalt av Stimson, som dannet en militærpolitisk komite som skulle være ansvarlig ovenfor den øverste politiske gruppen. Denne komiteen bestod av Bush (med Conant som reserve), Styer og [[kontreadmiral]] [[William R. Purnell]].{{Sfn|Jones|1985|s=74–77}} Tolman og Conant ble senere utpekt til vitenskapelige rådgivere for Groves.{{Sfn|Groves|1962|s=44–45}}

Den 19. september oppsøkte Groves [[Donald M. Nelson|Donald Nelson]], formannen for [[War Production Board]], og bad om en bred autoritet til å utstede AAA-prioriteter når det var nødvendig. I starten strittet Nelson i mot, men han ga raskt opp etter at Groves truet med å gå til presidenten.{{Sfn|Groves|1962|s=22–23}} Groves lovte å ikke bruke AAA-prioriteten med mindre det var helt nødvendig. Det var tidlig klart at for prosjektets alminnelige behov, var AAA-prioriteten alt for høy, men samtidig var AA-3-prioriteten alt for lav. Etter en lang kamp fikk Groves til slutt tildelt prosjektet AA-1-status den 1. juli 1944.{{Sfn|Jones|1985|s=80–82}}

Et av Groves første utfordringer bestod i å finne en direktør for ''Procjet Y'' – den gruppen som skulle utforme og bygge bomben. Det opplagte valget var en av de tre laboratorielederne, Urey, Lawrence eller Compton, men de kunne ikke unnværes. Compton anbefalte Oppenheimer, som allerede hadde stor kjennskap til konseptene for hvordan bomben kunne bygges. Oppenheimer hadde imidlertid ikke noen stor administrativ erfaring, og i motsetning til Urey, Lawrende og Compton hadde han ikke vunnet [[Nobelprisen i fysikk|Nobelprisen]], noe mange fysikere mente at lederen av et slikt prosjekt burde ha. Det var også problemer med Oppenheimers sikkerhetsstatus. Flere i hans omgangskrets var [[Kommunisme|kommunister]], deriblant hans bror [[Frank Oppenheimer]], hans kone Kitty og hans venninne Jean Tatlock. En lang samtale på et tog i oktober 1942 overbeviste Groves og Nichols om at Oppenheimer fullt ut forstod de problemene som var ved å etablere et laboratorium på et avsidesliggende sted, og at han skulle utpekes til direktør for dette laboratoriet. Groves avviste personlig betenkelighetene med sikkerhetsstatusen, og utstedte en sikkerhetsklarering av Oppenheimer 20. juli 1943.{{Sfn|Groves|1962|s=61–63}}{{Sfn|Nichols|1987|s=72–73}}

=== Samarbeid med Storbritannia ===
Britene og amerikanerne utvekslet informasjon om atomære emner, men i starten var ikke innsatsen dem imellom koordinert. I 1941 avslo Storbritannia et forsøk fra Bush og Conant om å styrke samarbeidet med deres eget prosjekt, som gikk under navnet [[Tube Alloys]],{{Sfn|Bernstein|1976|s=206–207}} fordi de ikke var villige til å dele av sin kunnskap og hjelpe USA med å utvikle en atombombe. En amerikansk forsker som overbrakte et personlig brev fra Roosevelt til Churchill, hvor han tilbød seg å betale for all forskning og utvikling i et anglo-amerikansk prosjekt, ble dårlig behandlet, og Churchill svarte ikke på brevet. Som et resultat besluttet USA så tidlig som i april 1942 at tilbudet ble avvist, og at de skulle gå videre alene.{{Sfn|Villa|1981|s=144–145}}

Storbritannia kunne imidlertid ikke mønstre den samme mannskapsstyrken som amerikanerne, og til tross for den tidlige og lovende starten, seilte det britiske prosjektet raskt akterut i forhold til det amerikanske.{{Sfn|Bernstein|1976|s=206–208}} 30. juli 1942 anbefalte John Anderson – den ansvarlige ministeren for prosjektet – overfor statsministeren at «Vi må innse det faktum, at … [vårt] pionerarbeid … er et aktiv av fallende verdi, og at hvis vi ikke kapitaliserer det rask, vil vi falle av. Vi kan på nåværende tidspunkt bidra vesentlig ved en 'sammenslåing', men snart vil vi ikke kunne bidra med noe.»{{Sfn|Bernstein|1976|s=208}}

På dette tidspunktet var britenes forhandlingsposisjon blitt endret. Bush og Conant hadde besluttet at USA ikke lengre hadde behov for hjelp utenfra, og de andre i den bombepolitiske komiteen ønsket å forhindre britene i å bygge en atombombe etter krigen. Komiteen støttet dette, og Roosevelt var innforstått med at strømmen av informasjon ble innskrenket til det britene kunne bruke under krigen, og spesielt ikke utformingen av bomben, til tross for at det amerikanske prosjektet dermed ble forsinket.

Overføringen av informasjon til britene avtok da Bush og Conant fortalte britene av ordren kom «fra toppen». I begynnelsen av 1943 sluttet britene å sende forskningsresultater og vitenskapsfolk til USA, og som en følge av det stanset amerikanerne utveksling av all informasjon. Britene vurderte også å stoppe leveransen av [[uran]] og [[tungtvann]] fra Canada for å tvinge amerikanerne til å dele informasjon, men Canada måtte ha forsyninger fra USA for å kunne produsere begge deler.{{Sfn|Bernstein|1976|s=209–212}} De undersøkte muligheten for et selvstendig program, men fant ut at de ikke kunne bli ferdig i tide til at de kunne få betydning for krigens utfall i Europa.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}}

I mars 1943 besluttet Conant at det ville være en fordel for prosjektet hvis de kunne få britisk bistand på enkelte områder. [[James Chadwick]] og et par av de andre britiske forskerne var tilstrekkelig viktige til at bombedesignerne ved Los Alamos hadde bruk for dem, til tross for risikoen for å avsløre hemmeligheter om bombens utforming.{{Sfn|Bernstein|1976|s=213}} I august 1943 forhandlet Churchill og Roosevelt frem [[Québec-avtalen]], noe som førte til en gjenopptagelse av samarbeidet mellom forskere som arbeidet med de samme problemstillingene.{{Sfn|Gowing|1964|s=168–173}} Storbritannia godtok imidlertid restriksjoner på data om byggingen av de storstilte produksjonsanleggene som van nødvendig for fremstilling av bomben.{{Sfn|Bernstein|1976|s=216–217}} Den etterfølgende Hyde Park-avtalen i september 1944 utvidet dette samarbeidet til også å omfatte tiden etter krigen.{{Sfn|Gowing|1964|s=340–342}}

Quebec-avtalen betød etablering av [[Combined Policy Committee]], som skulle koordinere innsatsen i USA, Storbritannia og Canada. Stimson, Bush og Conant var de amerikanske medlemmene av denne komiteen, mens [[feltmarskalk]] [[John Dill]] og [[John Jestyn Llewellin]] var de britiske og [[C.D. Howe]] var det canadiske medlemmet.{{Sfn|Jones|1985|s=296}} Llewellin vendte tilbake til Storbritannia mot slutten av 1943 og ble avløst i komiteen av [[Ronald Ian Campbell]]. Han ble igjen avløst av den britiske ambassadøren i Storbritannia, [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Lord Halifax]], i begynnelsen av 1945. John Dill døde i Washington, D.C. i november 1944 og ble etterfulgt av så vel leder av [[British Joint Staff Mission]] og som medlem av komiteen av feltmarskalk [[Henry Maitland Wilson]].{{Sfn|Gowing|1964|s=234}}

Da samarbeidet ble gjenopptatt etter Quebec-avtalen, ble britene forbløffet over hvor langt amerikanerne hadde kommet, og hvor store ressurser de satte inn. USA hadde allerede brukt over én milliard amerikanske dollar (ca. 13,4&nbsp;mrd. dollar i 2012{{Sfn|The Federal Reserve Bank of Minneapolis}}) mens britene i 1943 hadde brukt ca. 0,5&nbsp;millioner britiske pund. Chadwick la derfor opp til at britene skulle delta mest mulig i Manhattanprosjektet og gi opp alt håp om å selv kunne gjennomføre et prosjekt etter krigen.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}} Med Churchills støtte forsøkte han å sikre at enhver anmodning fra Groves om assistanse ble imøtekommet.{{Sfn|Gowing|1964|s=242–244}} Den britiske delegasjonen som ankom USA i desember 1943 talte [[Niels Bohr]], [[Otto Robert Frisch|Otto Frisch]], [[Klaus Fuchs]], [[Rudolf E. Peierls|Rudolf Peierls]] og [[Ernest William Titterton|Ernest Titterton]].{{Sfn|Hunner|2004|s=26}}

Flere vitenskapsfolk kom også over i begynnelsen av 1944. Mens de som deltok i gassdiffusjonen dro tilbake høsten 1944, ble de 35 som jobbet med Lawrence ved Berkeley fordelt på de eksisterende laboratoriegruppene, og de ble der frem til krigens slutt. De 19 som ble sendt til Los Alamos ble også med i eksisterende grupper som fortrinnsvis hadde med implosjon og bombesamling å gjøre, men ikke med plutoniumbombene.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}} En del av Quebec-avtalen gikk ut på at det ikke ville bli brukt atomvåpen mot et land med mindre det var enighet om det. I juni 1945 gikk Wilson med på at bruken av atomvåpen mot Japan skulle fastslås i en beslutning i Combined Policy Committee.{{Sfn|Gowing|1964|s=372}}

I juni 1944 ble Combined Development Trust (CDT) med Groves som formann dannet av Combined Policy Committee med det formål å anskaffe uran- og [[thorium]]malm på verdensmarkedet. I [[Den demokratiske republikken Kongo|Belgisk Kongo]] og Canada lå en stor del av verdens uran utenfor Øst-Europa, og den belgiske eksilregjeringen satt i London. Storbritannia innvilget å gi USA hoveddelen av den belgiske uranmalmen da de ikke kunne bruke størsteparten av den uten amerikansk kunnskap.{{Sfn|Bernstein|1976|s=223–224}} I 1944 kjøpte CDT {{formatnum:1560}}&nbsp;tonn uranoksidmalm fra selskaper som drev minedrift i Belgisk Kongo. For å unngå å orientere den amerikanske finansministeren [[Henry Morgenthau|Henry Morgenthau jr.]] om prosjektet, ble det opprettet en egen konto som ikke var underlagt de vanlige revisjonene og kontrollen. Fra 1944 og frem til han trakk seg tilbake fra CDT i 1947, satte Groves inn totalt 37,5&nbsp;millioner dollar på CDTs konto.{{Sfn|Jones|1985|s=90, 299–306}}

Groves verdsatte britenes tidlige atomforskning og de britiske forskernes bidrag til Manhattanprosjektet, men han uttalte at USA også ville ha klart seg uten dem. Uansett om han hadde rett eller ikke, var britenes deltakelse under krigen av avgjørende betydning for at britenes utvikling av egne atomvåpen etter krigen, da McMahon-loven kom i 1946 og satte en midlertidig stopp for det amerikanske samarbeidet på atomområdet.{{Sfn|Fakley|1983|s=186–189}}