Redigerer Lucius Cornelius Sulla (avsnitt)

=== Sullas proskripsjoner ===
I [[81 f.Kr.]] ble Sulla utnevnt til [[diktator (romersk)|diktator]] for så lang tid han ønsket, uten seks måneders tidsbegrensning, som ellers var forutsetning for dette embete.  Denne uvanlige æresbevisningen (som vanligvis bare ble brukt i tider med ekstrem fare for byen, som i den [[andre punerkrigen]], representerte et unntak i Romas politikk som ellers forsøkte å unngå for mye personlig makt til enkeltindivider, og var uten sidestykke fram til [[Julius Cæsar]]s utnevnelse til diktator mindre enn femti år senere, da han gjorde slutt på republikken.

Som seierherre iverksatte Sulla sine [[proskripsjon]]er og lot sin hevnlyst få fritt løp. Mange som aldri hadde gjort ham noe, ble myrdet i private oppgjør som ikke hadde med politikk å gjøre. Gaius Caecilius Metellus, som hadde tjent som general på Sullas side, erobret Nord-Italia for ham og blitt belønnet med stillingen som ''[[pontifex maximus]]''<ref>[https://www.britannica.com/biography/Quintus-Caecilius-Metellus-Pius «Gaius Caecilius Metellus Pius», ''Britannica]</ref> («yppersteprest»), spurte til sist Sulla når dette blodbadet skulle ta ende: «''Vi ber ikke for dem du har besluttet å straffe, men vi ber om at du vil befri dem, du har besluttet å la leve, for usikkerhet og angst.''» Da Sulla svarte at han ennå ikke visste hvem han ville la leve, insisterte den uredde Metellus på at da fikk han iallfall kunngjøre navnene på dem som skulle straffes. Sulla svarte at det ville han straks gjøre og erklærte deretter 80 borgere som proskriberte uten å ta noen annen med på råd. Da både venner og fiender reagerte sterkt på dette, skal han neste dag ha erklært 220 for proskriberte, og tredje dagen like mange. I en tale til befolkningen opplyste han at ingen i lengden skulle bli glemt, og at enhver som reddet livet til en proskribert, selv ville straffes med døden, selv om det dreide seg om en bror, en sønn eller far. Tvert om lovet han to talenter i belønning til enhver som drepte en proskribert, selv om det var en far som drepte sin far eller en slave som drepte sin herre. Men det som rystet romerne mest, var at han også erklærte proskribertes barn og barnebarn for æreløse, og tok beslag i alt de eide. Dette rammet også alle andre byer i Italia. Folk ble myrdet fordi en annen ønsket å overta huset eller hagen deres. Quintus Aurelius som aldri hadde deltatt i offentlig liv, skal en dag på vei over torget ha oppdaget sitt eget navn på listen over proskriberte. Han skjønte straks at det var hans eiendom ved Albanum noen ville ha tak i; og knapt hadde han tatt noe skritt før han ble myrdet av en som lette etter ham.<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 111-12), Gads forlag, København 1969</ref>

[[Appian]] skriver i ''Borgerkriger'' at romerne sørget for en tilføyelse om at Sulla skulle gi slike lover som han fant passende, og ordne staten. Sulla opphevet deretter gjeldende lover og innførte nye; han nedla blant annet forbud mot at noen kom tilbake i samme embete før etter ti år, og mot at [[folketribun]]er kunne bli tildelt noe annet embete etterpå, slik at alle som søkte ære, holdt seg fra å være tribun. Senatet var pga borgerkrig og kriger utenlands blitt ganske fåtallig, så han utvidet det med 300 folkevalgte [[ridder]]e. Over 10&nbsp;000 av de henrettedes yngste og sterkeste [[slave]]r ga han frihet og romersk borgerrett, og kalte dem «corneliere» etter sitt eget navn for å vinne deres [[lojalitet]]. Han belønnet de 23 legionene som hadde kjempet på hans side, med jorder, delvis jord han tok fra opprørske byer som straff.<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 113)</ref>

Sullas [[terror]] kunne også ha rammet den unge Cæsar, Cinnas svigersønn, som måtte flykte fra byen. Han ble spart takket være andres inngripen, men Sulla noterte i sine memoarer at han angret å ha spart Cæsars liv med tanke på den unge mannens ambisjoner. Uten politiske forhindringer innførte Sulla en rekke [[reform]]er for å legge kontrollen over staten fast i hendene til et større senat. Han fikk doblet antallet [[det romerske senatet|senatorer]] fra 300 til 600, og innvilget automatisk medlemskap ved valg til embetet som [[kvestor]], uten å rådføre seg med [[censor]]ene. Han begrenset også forsamlingens rett til å vedta lover eller nedlegge [[veto]] uten senatets godkjennelse. Målet var å gi kontrollen over byen tilbake i hendene på de konservative [[optimatene]] som han selv tilhørte.