Redigerer Kristningen av Norge (avsnitt)

== Misjonærene ==
Kristendommen i [[Vest-Europa]] utviklet seg i ulike retninger, avhengig av geografisk område. Norge var påvirket av impulser fra flere områder, både fra England, Irland, Danmark, Tyskland og Frankrike. I tillegg kan en fra islandske kilder lese om mer sporadiske besøk av misjonærer fra østlige områder. De ulike retningene hadde variende påvirkningskraft over tid, og påvirkningen var også avhengig av hvor i landet en oppholdt seg.

I [[822]] fikk biskop [[Ebo av Reims]] i oppdrag av [[paven]] å starte misjon rettet mot [[Norden]], og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i [[Danmark]]. I [[826]] ble danskekongen [[Harald Klak]] døpt i [[Mainz]] sammen med flere danske stormenn. I [[830]] kom misjonæren [[Ansgar]] på invitasjon fra svearnes konge på besøk til [[Birka]], der det ble opprettet en menighet og bygd et lite [[kapell]]. Det er mulig at det også i Norge ble drevet med misjon, men det er ikke dokumentert i skriftlige kilder.

For den katolske kirke var Norge fra 831 til 1103, en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av [[Reims]] i Frankrike. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Fra 1103 til 1152 sorterte kirken i Norge under erkebiskopen i [[Lund (by)|Lund]] i [[Skåne]] (på den tiden tilhørende kongeriket Danmark). I 1152–1153 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.