Redigerer Konservatisme (avsnitt)

==== Tyskland ====
[[Fil:1831 Schlesinger Philosoph Georg Friedrich Wilhelm Hegel anagoria.JPG|thumb|upright|«Gammelhegelianere» har lest [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|G.W.F. Hegel]] (1770–1831) som en forsvarer av autoritetenes historiske nødvendighet.]]

Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene.<ref name="Epstein" />
I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger:<ref name="JonesRetallack" />
* Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant [[Novalis]], [[Friedrich von Schelling]], [[Karl Ludwig von Haller]] og [[Adam Müller von Nitterdorf]], ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste. De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse.<ref name="Førde" />
* Journalistiske konservative, blant andre [[Friedrich von Gentz]], [[Friedrich Schlegel]] og [[Ernst Moritz Arndt]], ville forsvare det eksisterende [[Klemens von Metternich|Metternich]]-systemet og en nasjonalistisk konservatisme.
* En retning som omfattet blant andre [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]], [[Heinrich Friedrich Karl vom Stein]] og [[Friedrich Julius Stahl]], forsvarte det [[konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarkiet]]. Stahl mente at politikk og religion hørte naturlig sammen, og at representative institusjoner måtte representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki. Et parlamentarisk demokrati måtte unngås, fyrsten måtte stå fritt til å utpeke ministre og rådgivere, og til å utforme statsbudsjettet, og fyrstens makt måtte utøves av et lojalt og effektivt byråkrati.<ref name="Førde" />
* En fjerde retning, kalt «Den konservative revolusjon,» var førnazistiske radikale. Hertil regnes slike som [[Arthur Moeller van den Bruck]], [[Carl Schmitt]] og [[Oswald Spengler]], sistnevnte med sitt kulturkonservative og pessimistiske islett. Disse kan sies å ha hatt en antiliberal affekt.<ref name="Langeland" />

Andre viktige strømninger var [[Friedrich Nietzsche]]s motopplysende romantikk, [[Otto von Bismarck]]s konservative [[realpolitikk]] og statsmannskunst samt [[Deutschnationale Volkspartei]]s antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under [[Weimarrepublikken]].

Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet, ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i [[Horst-Wessel-Lied]]), altså konservative krefter, slik som katolikker, [[Deutsche Zentrumspartei]] og [[Preussen|prøyssiske]] monarkister. Kjente konservative var involvert i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom [[20. juli-attentatet]].

I dagens Tyskland hevder søsterpartiene [[Christlich Demokratische Union]] (CDU) og [[Christlich-Soziale Union in Bayern]] (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra illegale høyreekstreme grupper. Et eksempel er [[Republikanerne (Tyskland)|Die Republikaner]]. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke [[Tradition und Leben]].

En kjent moderne konservativ teoretiker er [[Arnold Gehlen]], som påvirket mange konservative i sin samtid. <!--[[Karl Jaspers]]--> [[Erik von Kuehnelt-Leddihn]], som kan plasseres innenfor både den kontinentale og den liberale konservatismen, ble kjent for norske lesere som spaltist i ''[[Farmand]]''.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Bokanmeldelse|publikasjon=Minerva|år=1982|nummer=2–3|bind=59|side=7|forfatter=Schumann, R. Wartou|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019043083102_001}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Wang, Carl E.|tittel=Har konservatismen en ideologi og et «vesen»?|avis=Moss Avis|dato=31. desember 1969|side=3|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_mossavis_null_null_19691231_94_301_1}}</ref>