Redigerer Konklavet 2005 (avsnitt)

==Annonsering av valget==

[[Fil:BentoXVI-30-10052007.jpg|thumb|250px|Pave Benedikt XVI]]

Kl. 18.50 den 19. april ble det annonsert fra Peterskirkens ''loggia'' at kardinal [[Benedikt XVI|Joseph Ratzinger]] var valgt til pave, og at han tok navnet Benedikt XVI. Den eldste kardinaldiakon, [[Jorge Arturo Medina Estévez]], kom først ut og sa den velkjente formel ''Annuntio vobis gaudium magnum! Habemus Papam!'' («jeg forkynner dere en stor glede: vi har en pave!»). Før han sa dette brøt han med tidligere tradisjon, idet han hilste de fremmøtte med «Kjære brødre og søstre» på flere språk (italiensk, spansk, fransk, tysk og engelsk). Medina sa:

:''Fratelli e sorelle carissimi; queridisimos hermanos y hermanas; bien chers frères et soeurs; liebe Brüder und Schwestern; dear brothers and sisters:''

:''Annuntio vobis gaudium magnum.''
:''Habemus Papam:''

:''Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum,''
:''Dominum Josephum''
:''Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Ratzinger''
:''qui sibi nomen imposuit Benedicti Decimi Sexti''

Deretter kom den nye paven ut og holdt en kort takketale og ga sin velsignelse til ''urbi et orbi'', byen (Roma) og verden. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på [[italiensk]], hvilket er et brudd med den tidligere tradisjon for å holde talen på [[latin]]. Den nye paven sa:

:''Cari fratelli e sorelle, dopo il grande Papa Giovanni Paolo II, i signori cardinali hanno eletto me, un semplice e umile lavoratore nella vigna del Signore. Mi consola il fatto che il Signore sa lavorare ed agire anche con strumenti insufficienti e soprattutto mi affido alle vostre preghiere. Nella gioia del Signore risorto, fiduciosi nel suo aiuto permanente, andiamo avanti. Il Signore ci aiuterà e Maria sua Santissima Madre starà dalla nostra parte. Grazie.''

:''Kjære brødre og søstre, etter den store pave Johannes Paul II, har de herrer kardinaler valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård. Jeg finner trøst i at Herren kan arbeide og virke med utilstrekkelige redskaper, og overgir meg til deres bønner. I glede over den gjenoppstandne Herre, og i tro på hans alltidige hjelp, la oss gå fremover. Herren vil hjelpe oss, og hans allerhelligste mor Maria vil stå oss bi. Takk.''

<!-- ==Spekulasjoner==

Siden 2001 har det versert spekulasjoner om hvem den neste paven blir. Personer som har blitt nevnt i denne sammenhengen, kalles ''[[papabili]]''.

Tidlige spekulasjoner, før pavens sykdom i 2004 og 2005, la vekt på at av de fem landene med størst katolsk befolkning, var bare ett, Italia, europeisk. 46 % av verdens katolikker er latinamerikanere, og Filippinene har flere katolikker enn Italia. I Afrika finnes det ca. 120 millioner katolikker. Likevel representerer 35 % av de stemmeberettigede kardinalene et italiensk bispedømme eller arbeider i Vatikanets administrasjon, den [[romerske kurie]].

Et antall kardinaler har blitt nevnt som mulige etterfølgere, bl.a. [[Joseph Ratzinger]] (dekanus for kardinalskollegiet), [[Jorge Bergoglio]], [[Francis Arinze]], [[Christoph Schönborn]], [[Dionigi Tettamanzi]] og [[Angelo Sodano]]. Et ordtak sier imidlertid at den som kommer til konklavet med en pave i maven, går ut igjen som kardinal, noe som henspiller på at ikke alltid de sterkeste kandidatene har blitt valgt til paver. Dette stemmer ikke alltid; både [[Pius XII]], [[Paul VI]] og [[Johannes Paul I]] var regnet som de sterkeste kandidatene da de ble valgt.

Likevel, de kardinalene med stemmerett som ikke er utnevnt av Johannes Paul II kan telles på mindre enn en hånd, de er kardinalene Baum, Ratzinger og Sin. En latinamerikansk pave er det en viss mulighet for, men de sterkeste kandidatene virker å være Milanos erkebiskop Dionigi Tettamanzi og Joseph Ratzinger.

Mange legger vekt på at Ratzinger er den kardinal som har stått aller nærmest Johannes Paul II, og har blitt beskrevet som den avdøde pavens «intellektuelle sengekamerat». I trosspørsmål fremstår han som den sterkeste kandidaten, og det er en tendens til å legge økende vekt på dette. Hans relativt høye alder vil også kunne tale for et valg av Ratzinger, da det er ønske om en pave som ikke sitter så lenge som Johannes Paul II. På den annen side er det et ønske fra mange om en italiensk pave. Johannes Paul II var den første ikke-italiener som ble pave på 455 år, og mange ønsker å vende tilbake til denne tradisjonen. Her fremstår Dionigi Tettamanzi som den mest populære kandidaten, fulgt av Angelo Sodano. Men enkelte latinamerikanere kan være imot en for sterk italiensk dominans, og det er blitt hevdet at Ratzinger vil kunne bli et kompromiss mellom den «italienske» og den «latinamerikanske» fraksjonen.

===Spekulasjoner i amerikanske medier===
*På den amerikanske katolske ukeavisen '''''National Catholic Reporter'''''s (NCR) nettsider la kort tid etter pavens død ut en presentasjon av 20 ''papabile'', forfattet av deres journalist og ''vatikanolog'' John L. Allen. Denne listen synes å ha vært utgangspunkt for en rekke andre massemediers gjetninger: [[Ennio Antonelli]] ([[Italia]]), [[Francis Arinze]] ([[Nigeria]]), [[Jorge Mario Bergoglio]] ([[Argentina]]), [[Dario Castrillón Hoyos]] ([[Colombia]]), [[Godfried Danneels]] ([[Belgia]]), [[Julius Darmaatmadja]] S.J. ([[Indonesia]]), [[Ivan Dias]] ([[India]]), [[Claudio Hummes]] ([[Brasil]]), [[Lubomyr Husar]] ([[Ukraina]]), [[Walter Kasper]] ([[Tyskland]]), [[Nicolás de Jesús López Rodríguez]] ([[Den dominikanske republikk]]), [[Wilfrid Fox Napier]] ([[Sør-Afrika]]),  [[Jaime Lucas Ortega y Alamino]] ([[Cuba]]), [[Marc Ouellet]] ([[Canada]]), [[Giovanni Battista Re]] (Italia), [[Norberto Rivera Carrera]] ([[Mexico]]), [[Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga]] ([[Honduras]]), [[Christoph Schönborn]] ([[Østerrike]]), [[Angelo Scola]] (Italia), og [[Dionigi Tettamanzi]] (Italia).
* Den [[7. april]] fremholdte ''vatikanologen'' journalist John L. Allen på NCRs nettsider at en amerikansk pave er usannsynlig, men dersom dette premisset skulle være feilaktig, ville den mest ''papabile'' av de amerikanake kardinaler være [[Chicago]]s erkebiskop [[Francis George]].   
*Det amerikanske '''''Time Magazine'''''s webside mente den [[9. april]] at de tre "toppkandidater"' var kardinalene [[Dionigi Tettamanzi]], [[Claudio Hummes]], og [[Joseph Ratzinger]] ([[Tyskland]], og at to andres "sjanser" var svekket: [[Camillo Ruini]] (Italia) og [[Giovanni Battista Re]] (Italia).
*Det amerikanske '''''Newsweek''''' identifiserte ti kardinaler: [[Francis Arinze]] (Nigeria), [[Jorge Mario Bergoglio]] (Argentina), [[Godfried Danneels]] )Belgia), [[Cláudio Hummes]] (Brasil), [[Walter Kasper]] (Tyskland), [[Joseph Ratzinger]] (Tyskland), [[Norberto Rivera Carrera]], (Mexico), [[Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga]] (Honduras), [[Christoph Schönborn]] O.P. (Østerrike), og [[Dionigi Tettamanzi]] (Italia).
*'''''Knight Ridder Newspapers''''' presenterte følgende liste: Europeerne [[Ennio Antonelli]], [[Godfried Danneels]], [[Joseph Ratzinger]], [[Giovanni Battista Re]], [[Angelo Scola]] og [[Dionigi Tettamanzi]]; Latinamerikanerne [[Jorge Mario Bergoglio]], [[Claudio Hummes]], [[Oscar Andrés Rodriguez Maradiaga]] og [[Jaime Lucas Ortega y Alamino]]; og dessuten [[Francis Arinze]] fra Afrika.

===Spekulasjoner i britiske medier===
*'''''[[BBC]]''''' la den [[3. april]] ti navn på sine hjemmesider: Kardinalene [[Dionigi Tettamanzi]], [[Francis Arinze]], [[Joseph Ratzinger]], [[Giovanni Battista Re]], [[Claudio Hummes]], [[Godfried Danneels]], [[Christoph Schönborn]] O.P., [[Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga|Oscar Maradiaga]] (sic), [[Norberto Rivera Carrera]] og [[Ivan Dias]].  
*Det engelske ukebladet '''''The Economist''''' bragte [[8. april]] korte presentasjoner av "fire av mulighetene": én de kaller "tredje verden-konservativ", én "tredje verden-radikaler", én "europeisk brobygger" og en "karriérebyråkrat", hhv. [[Francis Arinze]] ([[Nigeria]]), [[Oscar Rodriguez Maradiaga]] ([[Honduras]]), [[Christoph Schönborn]] ([[Østerrike]]) og [[Angelo Sodano]] ([[Italia]]). 
*Det britiske katolske ukemagasinet '''''Tablet''''' nevnte [[9. april]] at de ledende fire papabili skulle være: [[Dionigi Tettamanzi|Tettamanzi]] fra [[Milano]], [[Claudio Hummes|Hummes]] fra [[São Paulo]], [[Ivan Dias|Dias]] fra [[Bombay]] og [[Joseph Ratzinger|Ratzinger]] fra Tyskland. Men samtidig argumenterer Tablet mot Ratzingers sjanser, og sier at bladet neste uke ([[16. april]]) aktet å presentere "de ti ledende papabili".

===Spekulasjoner i italienske medier===
*'''''La Repubblica'''''s Marco Polito, som har ry på seg som ''vaticanista'', nevner [[2. april]] et stort antall kardinaler. Han hevder at "i denne stund er det to store scenarier: ''Tilbake til Italia'' og ''den latinamerikansake opsjon''. Men paradoksalt nok er returen til en italiensk pave ikke et ønske fra kardinalene fra vårt land. Italienerne i kurien er ikke nasjonalister. Ønsket fremsettes fra en del av det verdensomspennende episkopat". Polito fremhever de følgende '''fem italienere''': [[Angelo Sodano|Sodano]] ("god overgangs- og kompromisskandidat"), [[Dionigi Tettamanzi]] ("moralteolog, opptatt av familien, sosial rettferdighet og problemer knyttet til globalisering, den mest fremtredende fredsforkjemper blant italienske kardinaler det år USA angrep Irak"), [[Angelo Scola]] ("hjalp Johannes Paul med to encyklikaer, fremholder viktigheten av å relansere det kristne menneskesyn i Vesten"), [[Giovanni Battista Re]] og [[Camillo Ruini]] (begge har "et kjærlig temperament men lynende intelligente, moderate, kjenner kirken inn og ut"). Så '''fire latinamerikanere''': Brasilianeren [[ Claudio Hummes]], meksikaneren [[Norberto Rivera Carrera]], honduraneren [[Oscar Rodriguez Maradiaga]], og argentineren [[Jorge Mario Bergoglio]] ("har alle en levende tro og sterk sosial sensibilitet"). '''En sort pave?''' – Politi nevner kun [[Francis Arinze]] (med "fornuft, finesse, humoristisk sans, ydmykhet"). Deretter nevner han '''outsidere''': [[Christoph Schönborn]] fra Wien ("kultivert teolog åpen for den moderne tanke, dialogens mann, av delvis jødisk bakgrunn"), [[Miloslav Vlk|"Vladislav" (sic) Vlk]] fra Praha ("kjent med kommunismens undertrykkelse og med den postkommunistiske sekularisering"), [[Godfried Danneels]] fra Bruxelles ("tro mot annet vatikankonsils reformtradisjon"), [[Antonio Maria Rouco Varela|Antonio Rouco Varela]] i Madrid, [[Cormac Murphy-O'Connor]] i Westminster, [[Philippe Barbarin]] i Lyon og [[Ivan Dias]] i Bombay.
*Storavisen '''''Corriere della Sera''''' er foreløpig [[8. april]] nøye med å understreke at men kun rapporterer om hvordan andre spekulerer, og fremhever deretter de følgende navn: [[Francis Arinze]], [[Dionigi Tettamanzi]], [[Angelo Scola]], [[Oscar Andrés Rodriguez Maradiaga]], [[Ivan Dias]], [[Claudio Hummes]], [[Juan Luis Cipriani Thorne|Juan Luis Cipriani]], [[Camillo Ruini]], [[Joseph Ratzinger]], [[Angelo Sodano]], [[Jorge Mario Bergoglio]] og [[Ennio Antonelli]].

===Spekulasjoner i spanskspråklige medier===
*'''''El Mundo''''' (Madrid) bragte en ''papabile-børs'' der det ble markert med stjerner og piler opp og ned hvordan de rangerte de mest papabili fra dag til dag. Den [[13. april]] var de rangert slik: [[Joseph Ratzinger]], [[Ivan Dias]], [[Francis Arinze]], [[Claudio Hummes]], [[Carlo Maria Martini]], [[Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga]], [[Dionigi Tettamanzi]], [[Angelo Scola]], [[Camillo Ruini]], [[Angelo Sodano]], [[Carlos Amigo Vallejo|Carlos Amigo]] av [[Sevilla]] (første spanjol, men på 11.-plass på listen), [[Giovanni Battista Re]], [[Michele Giordano]], [[Antonio María Rouco Varela]] av Madrid, [[Bernard Law]], [[Eduardo Martínez Somalo]] (spanjol), [[Tarcisio Bertone]], [[Henri Schwery]].

===Spekulasjoner i tyske medier===
*'''''Frankfurter Rundschau''''' offentliggjorde allerede [[1. april]] sin liste over de mest sannsynlige papabile, i alfabetisk rekkefølge: Nigerianeren [[Francis Arinze]] (men legger til at "tiden er neppe moden" for en afrikaner), colombianeren [[Darío Castrillón Hoyos]] (prises for arbeid mot fattigdommen, og kamp mot narkobaroner), belgieren [[Godfried Danneels]] (som "i klartekst vil: Mindre makt til Roma", men de tilføyer at han har hatt hjerteinfarkt), Brasilianeren [[Cláudio Hummes]] (tyskættet, protesterte mot det gamle militærregimet, støttet de streikende), [[Nicolás de Jesús López Rodríguez]] fra Den dominikanske republikk ("sosialpolitisk fremsktrittsvennlig, kritiserer regjering, militære, korrupsjon; mot kunstig prevensjon, sterilisering og abort"), italieneren [[Carlo Maria Martini]] (78 år, men var i årevis "de italienske reformkrefters favoritt"), italieneren [[Giovanni Battista Re]] (men: "taler imot: for meget systemets mann"), meksikaneren [[Norberto Rivera Carrera]] ("for sosial rettferdighet, kritiserer korrupsjon og globalisering", i kirkespørsmål "strengt konservativ"), [[Joseph Ratzinger]] ("på bølgelengde med paven"), honduraneren [[Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga]] ("brukbar i tysk, krevde at Tyskland skulle ettergi utenlandsgjeld til tredje verden"), italieneren [[Angelo Scola]] ("åpen"), italieneren [[Angelo Sodano]] ("konservativ og smidig kuriediplomat"), [[Dionigi Tettamanzi]] ("heteste favoritt blant italienerne, globaliseringskritiker"), tsjekkeren [[Miloslav Vlk]] ("populær i Europa, men neppe to slavere på rad").
*'''''Handelsblatt''''' hevdet [[2. april]] (en time etter pavens død var blitt kjent) at "meget tyder på en kirkefører fra Italia eller Latinamerika", men at "den tyske kuriekardinal [[Joseph Ratzinger]] anses som en ''joker''". Latinamerikanerne: "[[Oscar Rodríguez Maradiaga]] fra [[Honduras]] ("i trossaker meget konservativ, politisk en kritiker av det utøylede kapitalisme"), [[Darío Castrillón Hoyos|Castrillón Hoyos]] (Colombia), [[Norberto Rivera Carrera]] (Mexico). Italienere: Milanos kardinal [[Dionigi Tettamanzi]], kuriekardinalene [[Angelo Sodano]] og [[Giovanni Battista Re]].
*

===Spekulasjoner i internasjonale medier===
*[[Reuters]] hevdet 13. april at Ratzinger hadde kommet ut som den eneste klare favoritten, mens de mer liberale vurderer å samle seg om [[Carlo Maria Martini]]. Reuters rapporterer at ifølge italienske aviser har mellom 40 og 50 kardinaler allerede har signalisert støtte til Ratzinger, og viser til at den konservative kampanjen for hurtigst mulig å erklære Johannes Paul II som helgen også vil arbeide i Ratzingers favør. Ifølge La Repubblica og Corriere della Sera skal imidlertid andre tyske kardinaler som de mer liberale [[Karl Lehmann]] og [[Walter Kasper]] være imot Ratzinger.

===Andre spekulasjoner===
====Canada====
*Ifølge John Zucchi fra ''McGill University Catholic Studies'' kan to av de tre kanadiske kardinaler ikke utelukkes: [[Marc Ouellet]] av [[Quebec]] ligger sterkest an, den andre er kardinal [[Jean-Claude Turcotte]] av Montréal (AP, 12. april).
====India====
*'''The Catholic Secular Forum''' i [[Mumbai]] oppfordret [[4. april]] Indias 16 millioner katolikker om å be for at byens erkebiskop kardinal [[Ivan Dias]] blir valgt til pave – og dette har forsterket spekulasjonene i India om hans "kandidatur". Kardinalens egen bror, dr. Olaf Dias, har beklaget spekulasjonene, som begynte lenge før paven døde. ''"Dette var moralsk galt. Det er også sørgelig at mediene bare ser på de tre indiske kardinalene og overser alle de andre."''
====Russland====
*'''Pravda''' gjennomgikk i en kommentar [[5. april]] latinamerikanske ''papabili'': Den italo-argentinske [[Jorge Bergoglio]] ("synes å ha de beste sjanser"), den brasilianske [[Claudio Hummes]] ("men anses som 'venstreorientert reformist' av konservative, noe som reduserer hans sjanser"), og honduranske [[Oscar Andres Rodriguez Maradiaga]] ("som er glad for at hans navn nevnes slik at 'verden får vite at også kan komme noe godt fra Honduras'"). -->