Redigerer Kongsberg (avsnitt)

=== 1700-tallet ===
Under [[den store nordiske krig]] var byen i 1716 et hovedmål for [[Det første Norgesfelttoget|Karl XIIs felttog]] som ble stanset ved [[Trefningen ved Gjellebekk|Gjellebekk skanse]] på [[Lierskogen]] og ved [[Slaget på Norderhov|Norderhov]] på [[Ringerike]].

Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved [[Folketellingen 1769]] Norges nest største by etter [[Bergen]], og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning.<ref>[[Ståle Dyrvik]]: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 287), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8</ref> I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt [[hierarki]], der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med [[borgerskap]] og den dansk-norske statens [[embetsmenn]]. Formet etter [[Christian IV]]s ordre om [[Kvartal (bebyggelse)|kvartal]]form fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av [[Numedalslågen]]. Her lå arbeiderboliger, staselige [[patrisierhus]], smelteverk og [[Den Kongelige Mynt]]. En [[latinskole]] ble opprettet i 1719, og i 1757 ble [[Bergseminaret]] etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.

Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre [[Kongsberg kirke]], innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby. 

Imidlertid var [[kirkegård]]en helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte [[lege]]n Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som ''bergmedicus'' (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «''Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden [[alen]] dybt i jorden.''» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 307)</ref> 

Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i ''Forsøg til en medicinsk [[topografi|topographie]] over bergstaden Kongsberg'', utgitt i [[København]] i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel [[gjeld]] hos leverandørene. [[Kosthold]]et var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble [[potet]]er og [[sild]] vanlig, men ennå var melmat og vass[[velling]] det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en [[slede]] med [[torsk]] fanget i fjorden. Berglegen nevner [[skjørbuk]], [[diaré]], [[forstoppelse]] og [[parasitt]]er som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og [[yrkesskade]]r. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 294)</ref>

1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede [[løkke]]ne der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når [[erts]]en ble røstet. [[Røsting]]en skjedde i åpne ovner med [[malm]] og [[trekull]] lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man [[svovel]]en ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. [[Dysenteri]] og [[tyfoidfeber]] tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et [[kortspill]] de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for [[sysselsetting]] i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i [[pukkverk]]ene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.<ref>Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 295-97)</ref>