Redigerer Knud Lyne Rahbek (avsnitt)

== Romantikkens diktere og Rahbek ==
Selv om Rahbek hele livet fastholdt sitt utgangspunkt i det [[rasjonalisme|rasjonalistiske]] syn på dikterkunsten, og i det store og hele ikke kunne godta de nye idealene som [[romantikken]] dikterte, var han stadig involvert i å protesjere nye talenter. Forestillingen om at Rahbek var en oldtidslevning som bare fant interesse i å minnes fortiden og derfor sto uforstående overfor den nye tid etter den romantiske skoles gjennombrudd, er langt fra sannheten.
Denne oppfatningen stammer sannsynligvis fra [[Just Mathias Thiele]]s egne sterkt personlig farvede erindringer fra Bakkehuset, men må ved en gjennemgang av hans virksomhet på [[1800-tallet]] forkastes.<ref>Anne E. Jensen, 1960, s. 69ff.</ref>

Med romantikkens gjennombruddsmann [[Adam Oehlenschläger]] hadde han et skiftende vennskap. Rahbek kunne godt se Oehlenschlägers språklige og kunstneriske kvaliteter, men han kunne ikke godta hans tyske romantiske idealer og hans forakt for det forrige århundrets diktere. I det hele tatt hadde Rahbek en inngrodd skepsis overfor kunstneriske skoler. Da feiden mellom Oehlenschläger og [[Jens Baggesen]] brøt ut i [[1814]], holdt han seg i bakgrunnen, ute av stand til å slutte opp om noen av sidene, selv om Baggesen i sine satirer ofte også med navns nevnelse svertet Rahbek  på grunn av hans vennskap og de mange positive anmeldelelser av Oehlenschläger.<ref>Anne E. Jensen, 1960, s. 62-63</ref> (Det kan forøvrig nevnes at Rahbek og Oehlenschläger var inngiftet i samme familie, ettersom sistnevnte hadde truffet Christiane Heger, søster av Kamma Rahbek, på Bakkehuset og de hadde giftet seg i [[1810]].<ref>[http://www.kalliope.org/biografi.cgi?fhandle=oehlenschlaeger Kalliope-Biografiske opplysninger]</ref>)

Annerledes uforbeholden var han overfor dikterne [[B.S. Ingemann]] og [[Steen Steensen Blicher]]. Han priste dem ved gode anmeldelelser lenge før den lærde verden i København hadde fått øynene opp for deres kvaliteter.<ref>Anne E. Jensen, 1960, s. 83</ref>

Rahbek hadde også stor innflytelse på den unge [[H.C. Andersen]]. Som direktør og sensor for teateret, hadde han sammen med direksjonen vært med å ta stilling til Andersens tidlige forsøk både som skuespiller og dramatiker på begynnelsen av [[1820-årene]]. Mens det var stor enighet om at Andersen var uegnet til begge deler, var Rahbek av den mening at det muligens bare var et spørsmål om mangel på utdannelse. Og det var derfor Rahbek som var hovedkraften bak beslutningen om å sende H.C. Andersen på [[Slagelse]] latinskole. Et opphold som nok kostet den unge mannen mye smerte, men samtidig utløste den skjebnebestemmelsen til å kaste seg over diktekunsten som ble Andersens store gjennombrudd senere i livet.<ref>Anne E. Jensen, 1960, s. 92.</ref> 

Så på tross av at Rahbek i det store og hele så med pessimistiske øyne på åndsutviklingen på 1800-tallet, først og fremst på grunn av det han så som sviket av de politiske frihets- og toleranseidealer han selv hadde kjempet for, kunne han stadig fremheve det han selv oppfattet som de gode sider ved tidens smak. De fleste av tidens store kulturpersonligheter fortsatte med glede å besøke Bakkehuset inntil Rahbeks død i 1830.

Han er begravet på [[Frederiksberg ældre kirkegård]].