Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

==Syro-orientalere i [[Tang-dynastiet]] ([[618]]-[[907]])==
===Ekskurs om terminologi - syro-orientalere eller nestorianere?===
Denne artikkelen foretrekker uttrykket syro-orientalere fremfor nestorianere om de syriske og persiske kristne som tilhørte den kirke som var etablert i Perserriket. Men det meste av faglitteratur vil bruke ordet nestoriansk. Imidlertid er det i [[1990-årene]] blitt alminnelig gjennomslag for at betegnelsen nestoriansk, som disse kristne ikke har brukt om seg selv og som de oppfatter som nedsettende, aldri har vært treffende. Nestorianismen skulle i utgangspunktet være den teologiske lære som presten [[Nestorius]] (ca.386-ca.451) forfektet, og som ble avvist som vranglære i [[431]] på [[Konsilet i Efesos]]. Nå har imidlertid forskere kunnet enes om at det dreier seg om en eldgammel misforståelse, i det minste hva gjelder syro-orientalerne. Nestorius' skrifter gir ikke dekning for at han var «nestorianer». Men viktigere er det at kirken i Perserriket (Østens assyriske kirke), som trykket ham til sitt bryst, uansett ikke utviklet den kristologiske lære som i mangel av et bedre navn kalles nestorianisme. I ny kirkehistorisk faglitteratur er det derfor i ferd med å skje en terminologiutveksling.<ref>Slik f.eks. John W. Witek i ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 13</ref> Andre uttrykk som brukes er Den assyriske kirke, eller Den assyriske kirke av Østen.

===Syro-orientalernes komme===
[[Fil:Tang dynasty.PNG|thumb|[[Tang-dynastiet]] (gult) og dets vasaller (beige) ca. år 660]]
Med [[syro-orientalerne]] trer man inn i den historie der man har sikker kunnskap. [[Tang-dynastiet]]s fremste keiser var den store [[Keiser Taizong av Tang|Taizong]] (627-649), som forente hele det siviliserte Øst-Asia inklusive store deler [[Sentral-Asia]] og Nord-India, men unntatt [[Japan]], under sitt [[septer]]. Kina fikk aktive handelsforbindelser med [[Persia]] og dermed [[Mesopotamia]] og andre deler av Midtøsten.

Det hersker ingen tvil om at det var på denne tid at [[jødene]] kom til Kina - den lille gruppen jøder som den dag i dag (2006) finnes i [[Kaifeng]] i [[Henan]] stammer fra denne innvandringen. [[Muslimer|muslimene]] kom ikke lenge etter. Det er også sannsynlig at det allerede var en del utenlandske syro-orientalske handelsmenn i Chang'an (Xi'ans gamle navn). Det kan også virke sannsynlig at det var små syro-orientalske grupper i andre større byer, som [[Kaifeng]]. De var i alle fall på plass før biskop [[Alopen]] dro til Kina for å organisere sjelesorgen blant dem.

Alopen er den første syro-orientalske misjonær til Kina man kan si noe sikkert om. Imidlertid finnes det også indikasjoner på at syro-oriantalerne kanskje noe tidligere hadde forsøkt seg på misjonsfremstøt sjøveien, helt sikkert til dagens [[Sri Lanka]] men også muligens til [[Java (øy)|Java]], [[Malayahalvøya]] og opp til Kinas sørkyst.<ref>Stephen B. Bevans, S.V.D. og Roger P. Schroeder, S.V.D.: ''Constants in Context: A Theology of Mission for Today'', Orbis Books, Maryknoll (New York) 2005, s. 104</ref><ref>Dale T. Ivin og Scott W. Sunquist: ''History of the World Christian Movement'', bind I, ''Earliest Christianity to 1453'', Maryknoll NT: Orbis Books, 2001, s. 310</ref>

====Den nestorianske stele====
[[Den nestorianske stele]] (kinesisk: ''Jingjiao beiwen'' = Den strålende religions stele), som ble gjenoppdaget i eller nær [[Xian]] (tidligere Chang'an) i [[1623]], er en [[stele]] som ble oppstilt der i Tangrikets hovedstad i [[781]]. Den gjengir på en troverdig og detaljert måte hvordan den syro-orientalske (såkalt nestorianske) form for kristentro kom til Kina med biskopen [[Alopen]], og hvordan den ble velvillig mottatt av keiseren i året [[635]], spredte seg og presenterte sin lære, som stelen kaller ''Den lysende religion'' ev. ''den strålende religion'' (kinesisk: ''Jingjiao''). Alopen kom ikke plutselig og uventet, keiseren kjente til hans komme og sendte han i møte en eskorte som førte ham til hovedstaden Chang'an.

====Alopens virke, kirkens vekst====
Alopen oversatte de nestorianske [[sutra]]er til kinesisk. Det er grunn til å anta at de medbragte skrifter ikke var skrevet på syrisk, men på persisk eller sogdiansk. I [[638]] var den første oversettelsen klar: «''[[Jesus-sutraene|Sutraen om Jesus Messias]]''» (''Xuting mishi suojing''), med elementer fra [[Bibelen]]. Den gjorde det klart at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Alopen understreket her det kristne budskaps universalitet, og benyttet også noen konfucianske, taoistiske og buddhistiske begreper i fremstillingen. Han understreket at Kristus var frelseren for alle folkeslag. Han fikk frem at lojalitet til staten og [[barnlig pietet]] til foreldrene ikke ble anfektet av kristendommen; kristendommen støttet selv disse verdier. Det kristne budskap truet ikke den kinesiske samfunnsorden, men var med om å støtte opp om den.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 13</ref> Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. 
[[Fil:A_Tang_Dynasty_Empress_Wu_Zetian.JPG|thumb|Wu Zhao ([[Keiserinne Wu Zetian]]), regj. [[690]]-[[705]] var blant de få tidlige Tang-herskere som diskriminerte den syro-orientalske kristentro.]]
Ved et edikt erklærte keiseren samme år at den kristne lære skulle være en av rikets tolererte religioner, og Alopen fikk forkynnelsestillatelse.<ref>Antonio Forte: ''«The Edict of 638 Allowing the Diffusion of Christianity in China'', i Paul Pelliot (red): ''L'Inscription Nestorienne de Si-ngan-fou'', Kyoti: Scuola de studi sull'Asia Orientale; Paris: Collège de France, Institut des Hautes Êtudes Chinoises, 1996, s. 349-373</ref>

Dette utløste stor misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, [[Keiser Gaozong av Tang|Gaozong]] ([[650]]-[[683]]), gav Alopen tittelen ''«Den store åndelige herre og beskytter av riket»''. Innskriften på den nestorianske stele hevder at ''«troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer»''. Kildene viser at syro-orientalerne la vekt på å formulere det kristne budskap i [[konfucianismen]]s filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i [[medisin]] og [[kirurgi]] ble syro-orientalere syro-orientalerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med [[buddhismen]] og [[zoroastrianismen]] som en «utenlandsk religion».

Senere fulgte det en tid da de kristne ble diskriminert eller undertrykt. Den første kraftige motstand kom fra buddhistisk hold [[698]]-[[699]], under [[keiserinne Wu Zetian]]. Rundt [[713]] var det taoistene som fulgte på. Men kristendommen reiste seg etter disse kritiske perioder. På bakgrunn av [[An Lushan-opprøret]] i [[755]] med den sosiale og politiske omveltning som fulgte, samt vitamininnsprøytningen taoismen og konfucianismen fikk på denne tid, er det faktisk nokså overraskende at den nestorianske stelen lot seg oppsette i [[781]]; det kan bare forklares med at syro-orientalernes tro kom seg levende gjennom motgangen.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 13</ref>

===Kristendommen svinner hen===
Det synes som om kristendommen hadde godt renomme og at Tang-hoffet i lange tider var velvillig innstilt til religionen, lenge nok til at den burde ha klart å senke sine røtter dypt nok ned uavhengig av keiserlig gunst. Likevel svant den hen, uten at man har kildegrunnlag som tillater klare konklusjoner om hvorfor. Hovedsakelig er det fire forklaringer<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 57-60</ref> som er blitt foreslått:

For det første kan det synes som om den syro-orientalske kristendom aldri slo rot i den vanlige kinesiske befolkning selv om den hadde en del konvertitter, men forble en religion for utlendinger og preget av dem. For det andre synes syro-orientalsk tro å ha kommet til Kina på et tidspunkt det ikke var noen hunger etter noe nytt. Tradisjonell folketro stod sterkt, og buddhismen kan ha oppfylt behovet som en del kan ha hatt for noe avansert - og ettersom syro-orientalerne tilpasset seg særlig buddhistisk religiøs terminologi kan det også være at den jevne kineser oppfattet dem som en buddhistisk sekt. For det tredje var syro-orientalernes lederskap avskåret fra jevn kommunikasjon med de kirkelig overordnede i vest, ikke bare pga. lang reisevei, men også av de muslimske erobringer som etter hvert svekket kirken i Persia. Og til sist, da Tang-dynastiet til slutt gikk under, var de syro-orientalere som likevel måtte ha vært igjen ikke lenger i stand til å finne velvilje hos de nye ledere i det nå fraksjonerte Kina.

I [[843]] begynte Tang-dynastiet å forfølge [[manikeismen]], og kort etter var det buddhistenes tur. Det antas nå generelt blant forskere at den kristne nedgangstid fulgte etter [[845]], da dynastiet beordret presteskapet i ikke-kinesiske religioner (inklusive buddhismen) å tre ut og bli lekfolk. Dermed var manikeere, buddhister og kristne ikke lenger velkomne i hovedstaden. De kristne fortrakk til Sør-Kina, men uten forbindelser med  sin kirke i Midtøsten var de enda mer sårbare.<ref>John J. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 14</ref> Det var ikke bare Tang-kinesisk uvilje som var problemet, man kjenner også til kinesiske opprøreres direkte forfølgelse av sine motstandere og av tilhengere av de «utenlandske» religioner. En arabisk reisende, ''Abu Zeid'', kunne i [[878]] berette at da [[Guangzhou|Kanton]] ble erobret av opprøreren [[Huang Chao]] det året, ble 120&nbsp;000 muslimer, jøder, kristne og [[zoroastriere]] slaktet ned der.<ref>Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: Beginnings to 1500 (bind I), 2. utg., New York 1998, s. 313</ref><ref>Moffets kilde er John Foster: ''The Church of the T'ang Dynasty'', London: SPCK, 1939, s. 130,  som viser til ''Abu Zeid'' som nådde Kina i 878 og forfattet ''Achbar ul Sin wal Hind (Observations upon China and India)''</ref>

===De siste rester svinner hen også===
En syro-orientalsk munk sendt til Kina mot slutten av [[900-tallet]] vendte tilbake til [[Bagdad]] med den beskjed at kristendommen i Kina var utdødd. Man vet riktignok at det i annen halvdel av [[1000-tallet]] ble sendt en syro-orientalsk biskop til [[Cathay (Kina)|Cathay]] (Nord-Kina).<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 63</ref> Men slik forskningssituasjonen er nå (2007) foreligger det ikke sterke grunner til å formode noen kontinuitet mellom Tang-dynastiets kristne og [[Yuan-dynastiet]]s.<ref>Arthur C. Moule: ''Christians in China before the year 1550'', London 1930, s. 73-76</ref><ref>Paul Pelliot: ''«Un témoinage éventuel sur le christianisme à Canton au XIe siècle»'', i ''Mélanges chinois et bouddhiques'' 1 (1932), s. 217-219</ref> Hvis det fantes noen kristne grupper som nedstammet fra Tang-tiden som klarte seg gjennom århundrene, har de ikke latt seg oppfange av historikerne.