Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Opprør i Aquitaine ===
==== Opprettelsen av et nytt Aquitaine ====
Aquitaine under Romerriket hadde vært i sørlige Gallia, romanisert og snakket et [[romanske språk]]. Tilsvarende hadde [[Hispania]] blitt befolket av folk som snakket ulike språk, inkludert keltisk, men området var nå befolket av hovedsakelig av folk som romanske språk. Mellom Aquitaine og Hispania var [[Baskere|Euskaldunak]], latinisert til ''vascones'', det vil si [[baskere]].<ref>Collins (1987), s. 32.</ref> De bodde i Vasconia, [[Baskerland]], som strakte seg, i henhold spredningen av baskiske stedsnavn, mest tett i vestlige [[Pyreneene]], men også så langt sør som øvre delen av elven [[Ebro]] i dagens Spania og så langt nord som til elven [[Garonne]] i dagens Frankrike.<ref>Collins (1987), s. 105.</ref> Det franske navnet [[Gascogne]] er avledet fra Vasconia. Romerne greide aldri undertrykke hele Vasconia. I de delene hvor de greide det, hvor de bygget regionens første byer, var kilder for legioner i den romerske hæren verdsatt for deres dyktighet som krigere. Grensen med Aquitaine var [[Toulouse]].

En gang rundt 660 ble hertugdømmet Vasconia/Gascogne forent med [[Hertug av Aquitaine|hertugdømmet Aquitaine]] for å danne et felles rike under [[Felix av Aquitaine]], styrt fra Toulouse. Det var et felles herredømme med en baskisk hertug, [[Lupus I av Aquitaine|Lupus]]. Navnet Lupus er en latinsk oversettelse av baskiske Otsoa, i betydningen «ulv».<ref>Douglass & Bilbao (2005), s. 36–37.</ref> Ved Felixs død i 670 ble den felles besittelsen helt og holdent overtatt av Lupus. Da baskerne ikke hadde noen lov eller tradisjon for felles arv, praktiserte [[primogenitur]] (retten til førstefødte) grunnla Lutus i praksis et arvelig dynasti av baskiske herskere i et ekspandert Aquitaine.<ref>Collins (1987), s. 100.</ref>

==== Trusselen fra muslimske al-Andalus ====
[[Fil:Al-Andalus732.jpg|thumb|Mauriske Hispania i 732.]]
[[Umajjadene|Umajjade-dynastiet]] invasjon av Hispania strakte seg fra 711 til 788 og førte til at det [[Vestgotere|vestgotiske]] kongeriket ble ødelagt og befolkningen tvunget til å bli muslimer. Det muslimstyrte iberiske halvøy fikk navnet [[al-Andalus]]. Erobringen markerte det vestlige ekspansjonen til [[Umajjadene|Umajjade-kalifatet]] og det muslimske styret inn i Europa. Ved 717 hadde kom det muslimske angrep over Pyreneene og angrep [[Septimania]], den sørlige middelhavsregionen av dagens Frankrike. Her møtte de muslimske angriperne det baskiske dynastiet i Aquitaine, som var allierte med goterne. [[Odo av Aquitaine]] gikk seirende ut av [[Slaget ved Toulouse (721)|slaget ved Toulouse]] i 721.<ref>Douglass & Bilbao (2005), s. 40.</ref> Maurerne presset seg gradvis inn i Septimania og 732 ble Vasconia angrepet av en hær under Abdul Rahman Al Ghafiqi, og Odos hær ble beseiret i slaget ved Garonne. Maurerne erobret Bordeaux og marsjerte videre mot Tours. Odo som var maktesløs i stoppe den islamistiske invasjonen, appellerte til sin erkefiende Karl Martell, frankernes rikshovmester. I et av de første raske marsjene som gjorde karolingiske konger berømte, brøt Karl Martell og hans hær retningen til maurerne mellom Tours og Poitiers, og i slaget ved Tours ble invasjonshæren avgjærende beseiret og al-Ghafiqi var en av de som ble drept. Maurerne kom tilbake med ny invasjoner to ganger til, men hver gang ble de beseiret og slått tilbake av Karl Martell, først ve elven Berre i nærheten av Narbonne i 737<ref>Einhard (2007), s. 24.</ref> og deretter i [[Dauphiné]] i 740.<ref>Lewis, David Levering (2009): [https://books.google.com/books?id=NwA7mQEACAAJ&pg=PA177 ''God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570–1215''], W.W. Norton, ISBN 978-0-393-33356-5, s. 177</ref> Kostnaden for å få hjelp mot den islamistiske invasjonen var Odos rike ble underlagt Frankerriket, en beslutning som var frastøtende for ham og hans etterkommere.

==== Striden med Aquitaine ====
Etter hans far Odo var død allierte Hunald, hertug av Aquitaine fra 735 og til 745, seg med de frie Lombardia. Imidlertid hadde Odo tvetydig etterlatt Aquitaine mellom sin to sønner Hunald og Hatto i fellesskap. Sistnevnte, som var lojal til Frankerriket, gikk til krig mot broren for å bli enehersker. Han seiret, stakk øynene ut på broren og fengslet ham, men ble senere rammet av så stor anger og dårlig samvittighet at han gikk av og ble munk for sone sin synd. Denne fortellingen er fortalt i ''Annales Mettenses priores'' («De tidlig annaler til Metz»).<ref>Freeman, Edward Augustus (1904): [https://books.google.com/books?id=5HCIvgAACAAJ&pg=PA74 ''Western Europe in the Eighth Century & Onward: An Aftermath''], Macmillan and Company, s. 74.</ref> Hans sønn [[Waifar av Aquitaine|Waifar]] ble den neste hertugen og fornyet alliansen med Lombardia og hevdet samtidig at enhver tidligere avtale med Karl Martell ble opphevet ved sistnevntes død. Pipin betraktet Aquitaine som sin arv grunnet tidligere avtale og drev en destruktiv krig i ti år før Waifar endelig ble beseiret. Den unge Karl den store drev klappjakt på Waifar og fikk til sist fanget og henrettet ham i 768.<ref>Russell (1930), s. 88.</ref>

Pipin døde selv kort tid etter, den 24. september 768, men krigen i Aquitaine ble ikke avsluttet med deres død. Med Pipins død ble sønnen Karl hersker sammen med sin bror Karloman i fellesskap. Deres første store oppgave var et nytt opprør i Aquitaine og i Gascogne. Brødrene hadde ansvaret for Aquitaine i fellesskap.<ref name="McKitterick_53_64">McKitterick, Rosamond (1983): ''The Frankish Kingdoms under the Carolingians, 751–987''. London: Longman, s. 53, 64.</ref> Hunald II ble utropt som ny hertug i Aquitaine etter Waifars død, og han var muligens hans sønn. Han la krav på hertugdømmet som følge av Pipins død. Hunald ledet en hær så langt nord som til Angoulême. I henhold til sin biograf Einhard ba Karl sin bror om hjelp for å slå ned opprøret,<ref name="McKitterick_53_64"/> anmodet om et møte ved Moncontour og her nektet Karloman å delta eller avse soldater og reiste isteden til Burgund.<ref>Bachrach, Bernard (2013): ''Charlemagne's Early Campaigns (768–777): A Diplomatic and Military Analysis''. Leiden: Brill, s. 234.</ref> Karl samlet hæren og marsjerte til Bordeaux. Ved samløpet av elvene [[Dordogne]] og [[Garonne]], sistnevnte utgjorde grensen mellom Aquitaine og Gascogne, bygget han en festning som ble kjent som «den til frankerne», Franciacum, nå hetende [[Fronsac (Gironde)|Fronsac]]. Hunald rømte over Garonne og til hertug [[Lupus II av Gascogne]]. I møtet med Karls utsendinger ble Hunald utlevert i bytte for fred. Karl lot ham stenge inne i et kloster og ingenting mer er hørt om ham. Karl den store krysset deretter Garonne og med hæren som pressmiddel aksepterte han personlig Lupus’ formelle underkastelse direkte.<ref>Pfister, Christian (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Hunald,_Duke_of_Aquitaine «Hunald, Duke of Aquitaine»] i: ''Encyclopædia Britannica''. '''13''' (11. utg.), Cambridge University Press, s. 892.</ref>

==== Tvungen forening ====
Brødrene Karl og Karloman opprettholdt et lunkent forhold sammen, holdt sammen ved deres mor [[Bertrada av Laon|Bertrada]]. I 770 signerte Karl en avtale med hertug Tassilo III av Bayern og giftet seg med en prinsesse fra Lombardia kjent under navnet Desiderata,<ref>Selv om hun er vanligvis referert til som Desiderata er det teoretisert at navnet er avledet fra en skrivefeil i en kopi fra 1800-tallet av Monumenta Germaniae Historica hvor en stor D i ''desideratam filiam'' (latin for «ønsket datter») og denne feilen ble sammensatt fra en språklig [[Tilbakedannelse (lingvistikk)|tilbakedannelse]] til Desideria, et mer sannsynlig navn (en hunkjønnsform av Desiderius, farens navn), eller oversatt (som til fransk, Désirée). På italiensk foretrekkes varianten Ermengarda, jf. Bertolini, Ottorini: [http://www.treccani.it/enciclopedia/ermengarda_(Enciclopedia-Italiana) «Ermengarda»], ''Treccani.it''.</ref> datter av kong Desiderius av Lombardia. Grunnet var neppe av kjærlighet, men for at Karl ville danne en allianse som omringet Karloman. Selv pave [[Stefan III]] motsatte seg ekteskapet, fant han lite å frykte fra en allianse mellom Frankerriket og Lombardia.

Mindre enn et år etter bryllupet forkastet Karl sin hustru og den avviste Desiderata måtte vende tilbake til sin fars hoff i Lombardia. Ekteskapet ble annullert i 771. De hadde ingen barn og hennes videre skjebne er ukjent. I henhold til Einhard: «Ingen visste hvorfor, men han sendte vekk sin hustru etter kun ett år.»<ref name="Bauer_374">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 374</ref> Desiderius ble rasende, og var mer enn villig til å gå i allianse med Karloman. Isteden giftet Karl seg med et pikebarn fra [[Schwaben]], den 13 år gamle Hildegard, datter av grev [[Gerold av Anglachgau]], og den framtidige mor til hans sønn [[Ludvig den fromme]]. Årsaken kan ha vært at hennes far hadde omfattende besittelser i herredømmet til Karloman, og denne alliansen var viktig for Karl den store da det kunne forsterke hans posisjonen øst for [[Rhinen]] og knytte adelen i Alamannia på hans side.<ref>Matthias Becher (1999): ''Karl der Große'', München, s. 108.</ref> Men før det brøt ut krig mellom brødrene døde Karloman den 4. desember 771 i [[Samoussy]], nord i dagens Frankrike. Det skjedde brått og svært passende for Karl. Tilsynelatende av naturlige årsaker, oppgitt som en alvorlig neseblødning.<ref>Chamberlin, Russell ([1986] 2004): ''The Emperor Charlemagne'', The History Press, s. 70</ref><ref>Story, Joanna (Januar 1999): «Cathwulf, Kingship, and the Royal Abbey of Saint-Denis», ''Speculum'' '''74'''(1), s. 1–21</ref> Karlomans enke Gerberga flyktet til Desiderius’ hoff med sine sønner for beskyttelse. Karl den store var nå enehersker av det forente Frankerriket.