Redigerer Kalmarunionen (avsnitt)

==Konflikt==
<!--[[Fil:Slaegtstavle til Kalmar2.gif|thumb|Kongeslektstreet til Norge, Sverige og Danmark i tiden rundt dannelsen av unionen]]--><!--Meningsløst bilde i nåværende oppløsning-->
Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i [[Slesvig (hertugdømme)|Schleswig]], [[Holstein]], [[Mecklenburg]] og [[Pommern]], som forstyrret den svenske eksporten til kontinentet, særlig av [[jern]]. Videre vakte sentraliseringen av statsstyret i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppsto væpnede opprør. [[Engelbrektsopprøret]] førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439 og ble etterfulgt av den barnløse [[Kristoffer av Bayern]]. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene [[Karl Knutsson Bonde]] som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i [[Schleswig-Holstein]] var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene til sammen og valgte i stedet [[Christian I av Danmark og Norge|Christian I]] av [[Huset Oldenburg|Oldenburg]] til dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i Norden.

Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adelen, [[Stockholms blodbad]], et opprør under ledelse av [[Gustav Vasa]], som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Valget av Gustav Vasa til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.