Redigerer Julius Cæsar (avsnitt)

== Borgerkrig ==
:''Hovedartikkel: [[Cæsars borgerkrig]]''
[[Fil:Battle of Pharsalus, 48 BC.gif|thumb|300px|Slagformasjon ved Farsalos mellom Cæsar (sort) og Pompeius (rødt) i august 48 f.Kr. hvor sistnevnte ble avgjørende beseiret.]]
I år [[51 f.Kr.]] gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar hadde ikke lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans guvernørperiode var omme.<ref name="Sue28">Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#28 28]</ref> Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar [[49 f.Kr.]] krysset Cæsar elven [[Rubicon]], den tradisjonelle grensen mot det romerske territoriet i Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven skal Cæsar, ifølge [[Plutark]] og [[Gaius Suetonius Tranquillus|Suetonius]], ha uttalt på [[gresk]] et sitat fra den greske dramatikeren [[Menandros]], «terningen er kastet» (ofte sitert alea jacta est på latin).<ref name="Plu65">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#32.8 32.8]</ref> Den senere [[Desiderius Erasmus]] har imidlertid hevdet at en mer presis oversettelse av det greske imperativ ville ha vært ''alea icta esto'', «la terningen bli kastet».<ref name="FrijhoffSperna Weiland1988">Thomson, D. F. S.; Sperna Weiland, Jan (1988): «Erasmus and textual scholarship: Suetonius» i: Weiland, J. S.: ''Erasmus of Rotterdam: the man and the scholar''. Leiden, Netherlands: E.J. Brill. s. 161. ISBN 90-04-08920-9.</ref>

Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som kun hadde med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håp om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham.<ref name="Plu35">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#35 35.2]</ref> Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av [[Marcus Antonius]], en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret der Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i [[Antikkens Hellas|Hellas]] hvor han i juli 48 f.Kr. i [[slaget ved Dyrrhachium]] med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i [[slaget ved Farsalos]] i nordlige Hellas [[9. august]] [[48 f.Kr.]] i noe som ble et usedvanlig kortvarig slag.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#42 42–45]</ref>

[[Fil:Caesar giving Cleopatra the Throne of Egypt-Pietro de Cortone-MBA Lyon A53-IMG 0355.jpg|thumb|''Cæsar gir Kleopatra hennes trone'', maleri av Pietro da Cortona (1596–1669).]] 
I Roma ble Cæsar utpekt til [[Diktator (romersk)|diktator]],<ref name="Plu37">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#37 37.2]</ref> sammen med Marcus Antonius som sin ''[[magister equitum]]'', «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar lot seg velge som konsul for annen gang under eget overoppsyn, og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator.<ref name="Plu37" /><ref name="Dictator">Jehne, Martin (1987): ''Der Staat des Dicators Caesar'', Köln/Wien, s. 15-38.</ref> Cæsar forfulgte deretter Pompeius til [[Oldtidens Egypt|Egypt]] hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet<ref name="PluPom77">Plutarch: ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#77 77–79]</ref> og Cæsar selv ble involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]]. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det heter at han gråt da han fikk se Pompeius' hode<ref>Plutarch: ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#80 80.5]</ref> som farao overrakte ham som gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og innsatte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt.

[[Fil:Kleopatra-VII.-Altes-Museum-Berlin1.jpg|thumb|left|upright|Marmorhode av Kleopatra fra 30-40 f.Kr., Altes Museum Berlin]] 
Cæsar og Kleopatra feiret seieren med en triumfseilas på [[Nilen]] våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble fikk erfare den luksuriøse og overdådige levemåten til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, altså i 14 år. I romerske øyne utgjorde ikke forholdet utroskap, til tross for at det muligens resulterte i en sønn, [[Cæsarion]]. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven [[Tiber]]n.

På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år.<ref name="Dictator" /> Etterpå ha tilbrakt de første månedene av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]]. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius' tidligere seire over slike ynkelige motstandere.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#35 35.2]</ref> Deretter dro han tilbake til [[Afrika]] for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over [[Cato den yngre]], som deretter begikk selvmord.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#52 52–54]</ref> Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år.<ref>Jehne, Martin (1987): ''Der Staat des Dicators Caesar'', Köln/Wien, s. 15-38. Teknisk sett ble Cæsar ikke utpekt til diktator for ti år, men han ble utpekt til årlig diktator for de neste ti årene på forhånd.</ref> Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i [[slaget ved Munda]] i mars [[45 f.Kr.]]<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#56 56]</ref> I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til sin tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega).