Redigerer Julikrisen (avsnitt)

== Ultimatumet mot Serbia ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2004-1110-500, Leopold Graf Berchtold.jpg|mini|Utenriksminister i Østerrike-Ungarn, [[Leopold Berchtold|Leopold Graf Berchtold]]{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den [[23. juli]] 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers [[ultimatum]].<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 7, s. 15–20.</ref> Ultimatumet var offisielt en [[Demarche|démarche]], da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1066.html Telegram fra grev Leopold Berchtold til Freiherrn von Giesl i Beograd av 23. juli 1914]</ref> Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle [[Irredentisme|irredentistiske]] bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot ''Narodna Obrana'', fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:

{{Sitat|se til at organer fra keiserlige og kongelige regjeringen medvirker ved undertrykkelsen av den [[Subversjon|subversive]] bevegelse, som arbeider imot monarkiets territoriale integritet … innlede en rettslig undersøkelse mot enhver deltaker i 28. juni komplottet, som måtte befinne seg på serbisk område og hertil at organer utpekt av keiserlige og kongelige regjeringen deltar i de pågjeldende undersøkelser …}}

Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn<ref name=ult>[http://www.firstworldwar.com/source/austrianultimatum.htm Austro-Hungarian Ultimatum to Serbia, 23 July 1914], Primary Documents, FirstWorldWar.com</ref> krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

[[Fil:Ciganović and Tankosić.jpg|thumb|Ciganović og Tankosić, nevnt i punkt 7.]]

# Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
# Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen ''Narodna Odbrana'' (''Folkets forsvarere'') og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
# Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
# Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
# Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
# Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
# Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
# Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i [[Šabac]] og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
# Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
# «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt til å skulle gi skyld og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.<ref name=ult/>

=== Russisk reaksjon ===
Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte [[24. juli]] en appell til [[tsar]]en, [[Nikolai II]], og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. [[25. juli]] startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før [[30. juli]]. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.

Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/russmemo.html ''Benachrichtigendes Memorandum des russischen Ministerrats an Serbien vom 11./24. Juli 1914'']</ref>

=== Serbias reaksjon ===
Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord: 

{{Sitat|Den kongelige regjering [Serbia] anser det naturligvis for sin plikt å innlede en undersøkelse mot enhver person som deltok i komplottet av 15./28. juni, eller skulle ha deltatt og som befinner seg på dets territorium. Hva angår deltakelse i undersøkelsen av dette av keiserlige og kongelige regjeringens utpekte organer, så kan den ikke godkjenne dette da det ville være en krenkelse av forfatningen og prosesslovgivningen. Imidlertid kan det i enkelte tilfelle gis meddelelse om resultatene av undersøkelsene.}}

Rauchensteiner fremfører i sin bok ''Der Tod des Doppeladlers: Österreichishe-Ungarn und der Erste Weltkrieg'' at det i punkt 6, ikke som den serbiske regjering lot det fremstå dreide seg om østerriksk deltakelse i domfellelsen, men kun om deltakelse i undersøkelsen og at det var tilfelle for undersøkelser på andre lands territorium. Østerrike-Ungarn tillot i 1868 Serbia å foreta undersøkelser i Østerrike-Ungarn etter mordet på den serbiske [[Mihajlo Obrenović|fyrst Mihailo]]<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Österreichishe-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 78.</ref> Dette argumentet opptrer i en skrivelse som grev Berchtold sendte den 24. juli 1914 til den rumenske konge [[Carol I av Romania|Carol I]] for å overbevise ham om det rimelige i ultimatumet. Berchtold omtaler også i skrivelsen at det i Paris og Berlin fantes et russisk politikontor ''(bureau de sûreté)'', som holdt øye med radikale russiske elementer.<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k. u. k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 27, S. 98.</ref><ref>Vladimir Ćorović: ''Odnosi između Srbije i Austro-Ungarske u XX veku''. Biblioteka grada Beograda, Belgrad 1992, ISBN 86-7191-015-6, S. 728.</ref> 

Ćorović fremfører at Berchtolds sammenligninger halter: Østerrike-Ungarn hadde i 1868 frivillig lovet Serbia deltakelse i undersøkelsene for å få det på sin side. Serbia var dengang en liten [[vasallstat]], mens Østerrike-Ungarn var en stormakt, så av deltakelsen av serbiske embetsmenn i etterforskningen kunne det ikke avledes noen stats- eller folkerettslige konsekvenser. Også det franske eksempelet haltet ettersom det omtalte politikontor var opprettet på bakgrunn av en frivillig avtale mellom vennligsinnede regjeringer. Østerrike-Ungarn ville derimot i 1914 påtvinge Serbia egne undersøkelser for å uttrykke mistillit til Serbias rettsvesen uten å fremlegge beviser for de fremførte beskyldninger.<ref>Ćorović S. 729</ref>

=== Østerriksk svar til Serbia ===
Den [[25. juli]] [[1914]], dagen før fristens utløp, utarbeidet baron Hold von Ferneck i det keiserlige og kongelige utenriksdepartement på forhånd en avvisning av Serbias reaksjon. Hvis Serbia aksepterte alle betingelser i ultimatumet, men kun ytret den minste innvending, skulle reaksjonen vurderes som utilstrekkelig av følgende grunner: 
# Fordi Serbia i motsetning til de forpliktelser det hadde påtatt seg overfor Østerrike-Ungarn i 1909 hadde forholdt seg fiendtlig. 
# Fordi Serbia tydeligvis satt spørsmålstegn ved Østerrike-Ungarns rett til å beslutte i hvilket omfang det ville dra Serbia til ansvar. 
# Fordi det på ingen måte var tale om en intern serbisk kursendring, selv om det flere ganger var blitt oppfordret til det. 
# Fordi Serbia tydeligvis manglet ærlig hensikt og lojalitet til å oppfylle ultimatumet 
Hvis Serbia oppfylte alle betingelser uten innvendinger, så kunne det tross alt anføres at det i ultimatumet krevde skritt hverken var tatt eller var blitt annonsert.<ref>Ćorović s. 758</ref>

Samtidig kan det innvendes at Wien hadde besluttet seg for å innlede krig og ikke var interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av tallrike ytringer fra personer som var på Hofburg. 

{{Sitat|Man var enige om hurtigst mulig å fremsende kravene til Serbia og å fremsette dem på en måte slik at de måtte avvises av Serbia.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref>}}

Berchtold instruerte den østerrikske utsendingen i Beograd allerede den [[7. juli]] [[1914]] slik:

{{Sitat|Uansett hvordan serberne reagerer - De skal avbryte forbindelsene og reise. Det skal føre til krig.<ref>Rauchensteiner S. 75</ref>}}

Berchtold viste seg dagen etter bekymret for at en «svekket holdning ville kunne diskreditere vår stilling overfor Tyskland».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1010.html Brev fra grev Berchtold] til [[István Tisza|grev Tisza]] av 8. juli 1914</ref> Ministerrådet lot det på sitt møte den 19. juli stå åpent om Serbia – som diplomaten grev [[Alexander Hoyos]] overveide det – skulle deles opp mellom andre balkanstater. [[István Tisza|Grev Tisza]] sluttet seg til avsendelsen av démarchen bare fordi Serbia kunne tvinges til å avgi små eller slett ingen strategisk viktige områder.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1026.html Referat av ministerrådets møte om felles anliggender den 19. juli 1914]</ref> Den østerrikske ministerpresidenten [[Karl Stürgkh]] snakket om å avsette det serbiske kongehuset og at ordlyden av den relevante passasjen tillot bestemt den fortolkning som den serbiske regjering tilla den.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers. Österreich-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Styria Verlag, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref> Flere oppfattet démarchen på samme måte som den serbiske regjering. En sjokkert britisk utenriksminister, sir [[Edward Grey]] snakket om den «mest onde skrivelse jeg har hatt i hendene i hele mitt liv».

Samtidig innledet Serbia en mobilisering. Deretter erklærte Østerrike-Ungarn som ventet Serbia krig den [[28. juli]] [[1914]],<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 37, S. 117.</ref> hvilket skulle føre til første verdenskrig.