Redigerer Josefus (avsnitt)

== Historiografi og Josefus ==
[[Fil:Adam Elsheimer - Josephus before Emperor Vespasian.jpg|thumb|Josefus føres fram for Vespasianus, skisse av Adam Elsheimer, (1578–1610). Rijksmuseum, Amsterdam.]]
I forordet til ''Den jødiske krig'' kritiserer Josefus historikere for at de har fordreiet hendelsene i den jødisk-romerske krig: «de har en tanke om å demonstrere romernes storhet samtidig som de forminsket og redusert handlingene til jødene.»<ref>''Den jødiske krig'', forordet, 3.</ref> Josefus erklærer at hans hensikt er å rette denne innfallsvinkelen, men at han «vil ikke gå til det andre ytterpunktet [...] [og] vil følge handlingene til begge sider med nøyaktighet.»<ref>''Den jødiske krig'', forordet, 4.</ref> Han antyder at hans metode ikke vil være helt og holdent objektiv ved å legge til at han ikke vil være i stand til å beherske sin sorg i å nedtegne disse hendelsene. Det vil ikke endre hans historiografi.

I hans forord til ''Den jødiske oldtid'' sier han at «Historieskrivere drives av mange ulike motiver. Jeg gikk til dette oppdrag for å vise fram litterære evner, vinne berømmelse eller tekkes de mektige. Jeg hadde selv del i noen av hendelsene, og jeg hadde i sinne å imøtegå de skrifter som forfalsket sannheten og å opplyse dem som var ukjente med disse viktige hendelser.»<ref name="ReferenceA">Maier, Paul L. (1998): ''Josefus hovedverk'', s. 13</ref> Originaliteten hos den greske historikeren [[Herodot]]os var å drive undersøkelser og presentere dem for sitt publikum, og langt senere er Josefus en tilsvarende selvrefererende historiker og etnograf. I tiden etter Herodotos hadde selv ikke-greske historikere tilpasset seg den greske holdningen til etnografiske beskrivelser og historieskrivningen, og i så etterlignet de ikke bare Herodotos, men som Josefus praktiserte de også en gresk litterær sjanger.<ref name="Burrow_150"/>

I begge sine verker framhevet Josefus at nøyaktighet er avgjørende for historiografien. Louis Feldman merket seg at i ''Den jødiske krig'' utøvet Josefus kritisk historiografi mens han i ''Den jødiske oldtid'' endrer seg til retorisk historiografi, hvilket også var normen i hans samtid.<ref>Feldman (1998), s. 9.</ref> Feldman mener at det også er betydningsfullt at Josefus kaller sitt verk verk om jødisk oldtid for ''Ioudaike archaiologia'', som bokstavelig betyr arkeologi, ikke historie. I den hellenistiske verden hadde arkeologi betydningen «historie fra opprinnelsen» eller «arkaisk historie».<ref name="Feldman_10">Feldman (1998), s. 10.</ref> Således antyder ''Ioudaike archaiologia'' historien til det jødiske folk fra deres opprinnelse og til forfatterens samtid. Skillet er betydningsfullt for Feldman ettersom «i antikken var historikere forventet å skrive i en kronologisk orden» mens de som skrev ''archaiologia'', det vil si fra de eldste tider, skrev i en systematisk orden i en logisk rekkefølge som omfattet alt relevant materiale for deres emne.<ref name="Feldman_10"/> De bevegde seg bortenfor politisk historie til et bredere perspektiv som omfattet blant annet etnografi, religion og privat liv.<ref name="Feldman_13">Feldman (1998), s. 13.</ref>

I sammenligningen med en annen antikk historiker, [[Dionysios fra Halikarnassos]] og hans verk om romernes historie, ''Rhōmaikē arkhaiologia'', listet Feldman opp disse likhetene: «Dionysios i lovprisingen av Roma og Josefus i lovprisingen av jødene inntar samme mønster; begge hyppig moraliserer og psykologiserer og vektlegger fromhet og rollen i guddommelig forsyn; og parallellene mellom [...] Dionysios’ redegjørelse av [[Aineias]]’ og [[Romulus og Remus|Romulus]]’ død og Josefus’ beskrivelse av [[Moses]]’ er påfallende.»<ref name="Feldman_13"/>