Redigerer Italia (avsnitt)

===Nedgang og erobring (1560–1796)===
[[Fil:Cateau-Cambresis.jpg|miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.]]
I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.<ref>Side 97–98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet.<ref>Side 108–109, Cassina Wolff</ref> Det ble imidlertid en kamp mellom ''brigantaggio'' (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia.<ref>Side 110, Cassina Wolff</ref> Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.<ref>Side 112, Cassina Wolff</ref>

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot [[Det osmanske rike|osmanene]], og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under [[Karl V av Det tysk-romerske rike]] og så [[Filip II av Spania]], og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til [[Torino]], byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem [[tredveårskrigen]], lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120–121, Cassina Wolff</ref>

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter [[freden i Utrecht]] i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige.<ref>Side 134, Cassina Wolff</ref> Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene.<ref>Side 143–153, Cassina Wolff</ref>