Redigerer Isbre (avsnitt)

== Isbreens bevegelse ==
[[File:Glacier Valley formation- Formación Valle glaciar.gif|thumb|Skjematisk fremstilling av isbreers bidrag til dannelse [[U-daler]].]]
Is er et materiale som lett sprekker opp helt til tykkelsen overstiger ca. 50 meter. Ved større tykkelse vil trykket føre til at isen blir plastisk og få flytende egenskaper. Bre-is er bygget opp av lag på lag med [[molekyl]]er med relativt svake bindinger mellom lagene. Når stresset på lagene overstiger bindingen mellom dem, vil laget over bevege seg raskere enn laget under.

I en annen form for bevegelse, kan isbreen dessuten skli mot underlaget, med smeltevann som glidemiddel. Ettersom trykket øker mot bunnen av isbreen, vil også frysepunktet for breen minke og isen smelte. Friksjon mellom is og underlag (stein) og dessuten [[geotermi]]sk varme fra jorda bidrar også til smelting. Denne type bevegelse dominerer for tempererte isbreer. Geotermisk varme betyr mer jo tykkere isbreen blir.

=== Oppsprekking ===
Det finnes flere typer sprekkformasjoner på isbreer og opphavet til disse kan være ulike. Breens temperaturregime vil også ha betydning for sprekkdannelse.

Isbreer som ligger tett mot en fjellvegg vil kunne få en sprekk mellom fjellet og ismassen. Denne type sprekk kalles [[randkluft]]. Ordet er av tysk opprinnelse.

I de øverste 50&nbsp;m av isbreen (nærmest overflaten) beveger isen seg som en fast enhet. Det oppstår sprekker der bevegelsen varierer pga. terrenget. Disse sprekkene kan bli inntil 50&nbsp;m dype. Isbreens plastiske sjikt dypere ned vil hindre dypere oppsprekking. En slik sprekk kalles [[bergschrund]] fra tysk eller rimaye fra fransk.

Tempererte isbreer vil kunne ha større sprekkdannelse enn kalde isbreer. Spesielt vil det oppstå sprekker i områder der breen endrer hastighet.

=== Hastighet ===
Hastigheten for isbreens bevegelse er delvis bestemt av [[friksjon]]. Friksjon gjør at isen i bunnen av isbreen beveger seg saktere enn is høyere opp. I alpine isbreer vil det også være friksjon mot sidene, som bremser isbreens fart langs kantene i forhold til midten. Dette ble demonstrert allerede på [[1800-tallet]], ved at staker ble festet i isen langs en linje, og etter noe tid ville stakene midt på isbreen ha beveget seg lenger enn de på kantene.

Overflatehastighet i isbreer varierer vesentlig. Norske isbreers hastighet varierer fra noen få til 500&nbsp;m pr år. Det normale på en [[brearm]] er trolig mellom 10–30&nbsp;m per år.

Noen isbreer har sterkt varierende bevegelser av [[brefront]] og overflatehastighet. Over mange år kan hastigheten være lav, samtidig som brefronten trekker seg sakte tilbake. Plutselig kan så isbreen forandre hastighet og i løpet av ett eller to år gjøre sterk fremrykning av brefronten over mange km, samtidig som overflatehastigheten øker kraftig. Slike fremrykninger kalles [[surges]] på engelsk og pulserende isbreer på norsk. Slike fremrykninger er godt dokumentert fra Svalbard, men det fins også eksempler fra [[Island]]. Det er i dag fortsatt ingen fullgod forklaring på pulserende isbreer, men den aksepterte teori lansert av Meier & Post i [[1969]] er basert på at enkelte isbreer kan akkumulere masse over et kritisk nivå som dramatisk endrer egenskapene for isbreen.

Når ishastigheten forandrer seg, oppstår et [[brefall]] der underlaget blir brattere, og bresprekker er vanlige i brefall. Et brefall kan sammenlignes med en frosset foss, og er ofte rundt 30–40&nbsp;m dype, og nederst lukker sprekkene seg. Voksende isbreer får ofte en bratt front, og bevegelser i isen kan føre til at store isblokker raser ned.