Redigerer Irene av Athen (avsnitt)

=== Kontakt med Frankerriket ===
Kanskje nettopp på grunn av arabernes angrep følte Irene behov for en sterk allianse. For å sikre sin posisjon begynte hun så tidlig som i 781 å søke diplomatisk kontakt med Frankerriket og pavedømmet i Roma. I 782 sendte hun to sendebud til Karl den store søkte hun en dynastisk forbindelse og foreslo at hennes elleve år gamle sønn Konstantin VI kunne gifte seg med en av frankerkongens mange døtre.

Karl den store oppfattet antagelig seg selv som likestilt med Østromerriket. Han kontrollerte Frankerriket og hadde kronet sin tredje sønn Pipin til konge av Italia og sin fjerde sønn [[Ludvig den fromme]] til konge av [[Aquitaine]]. Han hadde påtatt seg oppgaven å være paven og kristendommens høye beskytter. Han var uten tvil den mektigste kongen i Vest-Europa. En allianse mellom hans rike og Østromerriket ville skape en forent front mot den ekspanderende islamske trusselen.<ref name="Bauer_388"/>

Karl hadde også mange døtre som kunne fylle oppgaven som brud, og han gikk med å gifte sin tredje eldste datter Rotrude, som han hadde med sin tredje hustru Hildegard, til unge Konstantin VI. Hun var da åtte år gammel, og selv om forlovelsen ble inngått, skjedde det kun i navnet da begge barna ble hos sine foreldre.<ref name="Bauer_389">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 389</ref> Irene gikk så langt som å sende en ambassadør til å undervise den frankiske prinsessen i gresk.

Teoretisk kunne ekteskapet ha blitt inngått da Rotrude ble tenåring og fruktbar, noe som var løselig definert på 700-tallet. Konstantin VI kunne ha krevd at hun ble sendt til ham i 787 da han var seksten og hun tretten. Det skjedde ikke. Irene føle at hennes posisjon var sikrere og fant ut at hun ikke lenger trengte en allianse med Frankerriket og brøt forlovelsen, noe som Karl den store oppfattet som en fornærmelse. Tvertimot var Frankerrikets voksende makt i Italia en trussel mot de gjenværende bysantinske enklavene der.<ref name="Bauer_389"/> Irene så ikke på Karl den store som konge av det kristne Vest-Europa, men isteden at hun holdt den høyeste kristne autoritet i den kjente verden. Hun brøt ikke bare forlovelsen til sønn, men nektet også å gi fra seg makten til sin sønn da han var gammel nok.<ref name="Bauer_389"/> I løpet av hennes tid som regent, kalt hun seg selv for samhersker, og mynter som ble preget hadde hennes bilde sammen med Konstantin VI plassert på den mindre viktige siden av mynten.<ref name="Garland 1998, s. 75"/> Isteden kalte hun seg keiserinne, og i denne posisjon innkalte hun til kirkemøte for avgjøre striden om de hellige bildene.<ref name="Bauer_389"/>