Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Den vest-allierte angrepsplanen ===
[[Fil:Development of Lodgment.png|miniatyr|Vest-alliert plan for fremrykking. Det gikk sent de første ukene, men så løsnet det i slutten av juli, og Paris ble frigjort 2 uker før planlagt]]
{{utdypende|21. armégruppe}}
Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.<ref>Overy 1995, s. 145</ref> Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 80 kilometer lang front.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 153</ref> Den ble fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker ([[armé]]er), én [[USA|amerikansk]] og én overordnet [[Storbritannia|britisk]]. Under ledelse av general [[Omar Bradley]] skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) klokken 06:30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, 07:30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general [[Miles Dempsey]].<ref>Roberts 2010, s. 453, 458</ref>

{{Sitat|Under forberedelse for kamp har jeg alltid funnet at planer er ubrukelige, men planlegging er uvurderlig.
|note=<ref group="note">In preparing for battle I have always found that plans are useless, but planning is indispensable.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 155</ref>|General [[Dwight Eisenhower]], sjef for SHAEF}}

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske [[luftlandsetting|luftbårne styrker]] (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) [[flanke]], ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri. De amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken.  Med over 18&nbsp;000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landgang. Disse [[luftlandsetting]]ene ble foretatt både ved bruk av [[fallskjermsoldat]]er og [[militære glidefly|glidefly]].<ref>Beevor 2009, s. 66</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/how-d-day-was-fought-from-the-air|tittel=How D-Day Was Fought From The Air|besøksdato=15. april 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=Shortly after midnight on 6 June, over 18,000 men of the US 82nd and 101st Airborne Divisions and the British 6th Airborne Division were dropped into Normandy. Allied paratroopers and glider-borne infantry were well trained and highly skilled, but for many this was their first experience of combat. Their objectives were to capture key sites behind the beaches and to secure the flanks of the assault areas.}}</ref>

{{Sitat|Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått.|note=<ref group="note">It is very hard to believe that in a few hours the cross Channel invasion starts! I am very uneasy about the whole operation. At the best it will fall so very far short of the expectation of the bulk of the people, namely all those who know nothing of its difficulties. At the worst it may be the most ghastly disaster of the whole war. I wish to God it were safely over.</ref><ref>Bell 2011, s. 168</ref>|Feltmarskalk [[Alan Brooke]], sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen}}

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (operasjon Pluto), så man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip til å landsette alle forsyninger, skulle det bygges kunstige havner (operasjon Mulberry). Disse skulle beskyttes ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten, bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (operasjon Gooseberry).<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 71, 73</ref>