Redigerer Hunere (avsnitt)

=== Tiden før Atilla ===
[[Image:Hunnenwanderung.png|thumb|325px|left|En antatt rute for hunerne mot vest.]]
I vest ble ''hunnoi'' først nevnt av den romerske historikeren [[Tacitus]] som et folk ved [[Det kaspiske hav]] i [[91]] e.Kr. Ved [[139]] skrev den greske geografen [[Klaudios Ptolemaios]] at ''huni'' (Χοῦνοι eller Χουνοἰ) er mellom folkene [[bastarnere]] og [[roxolanere]] i [[Pontos (oldtidsrike)|det pontiske området]] i [[Anatolia]], styrt av en Suni. Det er dog ikke helt sikkert at han faktisk beskrev hunere. Det er mulig at likheten mellom navnene «huni» (Χοῦνοι) og «hunnoi» (Ουννοι) er kun en tilfeldighet ettersom vestromere ofte skrev ''chunni'' eller ''chuni'', mens østromerne aldri benyttet det gutturale X i begynnelsen av et navn.<ref name="Thompson1996" />

Hunerne dukket første gang opp i [[Europa]] på [[300-tallet]]. De dukket opp nord for Svartehavet en gang rundt 370. Hunerne krysset elven [[Volga]] og angrep [[Alanere|alanerne]], som de deretter underkastet. [[Jordanes]] rapporterte at hunerne var på denne tiden ledet av en [[Balamber]], men moderne historikere stiller spørsmålstegn ved dennes eksistens, og ser isteden en invasjon av gotere for å forklare hvem som beseiret alanerne.<ref name="Thompson1996" /> [[Denis Sinor]] har derimot ment at om Balamber eksisterte, kan han ha vært en høvding av en mindre fraksjon av hunere ettersom Vithimiris benyttet seg av huniske leiesoldater mot ham, noe som antyder en mangel på enhet blant hunerne. Sinor siterer også Ammianus' uttalelse at hunerne «er ikke underlagt noen konge», noe som også kaster tvil over Balambers påståtte status som konge.<ref name="camhist">Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'' (1. utg.). Cambridge [u.a.]: Cambridge Univ. Press. ISBN 0-521-24304-1. s. 180–205.</ref>

[[Image:Invasions of the Roman Empire 1.png|thumb|300px|right|De barbariske invasjonen eller [[folkevandringstiden]] på 400-tallet ble uttløst av de gotiske kongedømmene ble ødelagt av hunerne i 372-375. Byen Roma ble erobret og herjet av vestgoterne i 410 og av vandalene i 455.]]
Etter at hunerne hadde beseiret alanerne, begynte de i fellesskap å plyndre [[greuthungere|greuthungerske]] bosetninger, et [[Østgotere|østgotisk]] folk på steppene ved [[Svartehavet]].<ref name="Thompson1996" /> Deres konge, [[Ermanarik]], begikk selvmord og hans grandnevø, Vithimiris, tok over, men drept i løpet av et slag mot alanerne og hunerne i [[376]]. Det førte til de fleste østgoterne ble underkastet.<ref name="Thompson1996" /> Vithimiris' sønn, Viderichus, var kun et barn slik at ansvaret på å lede de gjenværende østgotiske flyktningene falt på Alatheus og Safrax. Flyktningene strømmet inn i [[thervingere|thervingenes]] område, et annet gotisk folk vest fore elven [[Dnestr]] i den [[Ukraina|ukrainske]] delen av [[Karpatene]].

Med deler av østgoterne på flukt, kom hunerne deretter til området til [[vestgoterne]], ledet av [[Atanarik]]. Han ville ikke bli angrepet mens han var uoppmerksom og sendte av sted en undersøkende hærstyrke bortenfor [[Dnestr]], men hunerne omgikk denne styrken og angrep Atanarik direkte. Goterne trakk seg tilbake inn i [[Karpatene]].<ref>Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 180</ref> Oppslutningen om de gotiske høvdingene forsvant etter hvert som flyktningene kom mot [[Trakia]] og mot tryggheten av de romerske garnisonene.

Etter disse invasjonene begynte hunerne å bli kjent som ''[[foederati]]'' og [[leiesoldat]]er. Så tidlig som [[380]] var en gruppe hunere gitt statusen ''foederati'' av romerne og gitt tillatelse til å bosette seg i [[Pannonia]]. Huniske leiesoldater var også sett ved flere anledninger i de etterfølgende kampene mellom østlige og vestlige Romerriket på slutten av 300-tallet. Det er dog mest sannsynlig at det var enkeltstående grupper av leiesoldater, ikke representanter av et hunisk kongedømme.<ref>Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 181</ref>

I [[395]] hadde hunerne begynt et storstilt angrep mot den østlige delen av Romerriket.<ref name="Thompson1996" /> Hunerne angrep Trakia, raste over [[Armenia]], og herjet [[Kappadokia]]. De gikk inn i deler av [[Syria]], truet [[Antiokia ved Orontes]], og spredte seg over provinsen [[Euphratensis]] i Storsyria. Styrkene til keiser [[Theodosius den store]] var opptatt i vest slik at hunerne bevegde seg uten motstand fram til slutten av [[398]] da evnukken [[Eutropius (statsmann)|Eutropius]] samlet en styrke bestående av romere og gotere og klarte å bevare freden. Det er dog usikkert om Eutropius' styrker beseiret hunerne eller om hunerne forlot området på egen hånd. Det er ingen nedtegnelse om en kjent seier ved Eutropius og det er bevis på at de huniske styrkene allerede forlot området på den tiden da Eutropius mobiliserte sine styrker.<ref name="Sinor184">Sinor, red. Denis (1994): ''The Cambridge history of early Inner Asia'', s. 184</ref>

[[File:Hunnish - Bracelet - Walters 571082 - Detail Front.jpg|thumb|left|Detalj av hunisk armbånd av gull, 400-tallet, Walters Art Museum.]]
Om de ble sendt på flukt eller dro av egen vilje, hadde hunerne uansett forlatt det østlige Romerriket ved 398. Etter dette invaderte hunerne det [[Persia|persiske]] [[Sasanide-dynastiet|Sasanideriket]]. Det var suksessfullt i begynnelse og hunerne kom nær hovedstaden ved [[Ktesifon]], men ble hardt beseiret under et persisk motangrep, og de trakk seg såret tilbake til Kaukasusfjellene via passet ved [[Derbent]].<ref name="Sinor184" />

I løpet av deres korte avledning fra [[Østromerriket]], synes hunerne å ha truet stammene lengre vest, noe som er vist ved at [[Radagaisus]]' kom inn i [[Italia]] ved slutten av [[405]] og at [[Vandaler|vandalene]], [[svebere]] og alanere krysset [[Rhinen]] og kom inn i [[Gallia]] i [[406]].<ref name="Thompson1996" /> Hunerne synes deretter ikke å ha opptrådt som en enkeltstående styrke under en enkelt leder. Mange av hunerne ble ansatt som leiesoldater av både [[Østromerriket]] som [[Vestromerriket]], og av gotere. [[Uldin]], den første huner som er kjent ved navn,<ref name="Thompson1996" /> ledet en gruppe hunere og alanere mot Radagaisus for å forsvare Italia. Uldin er også kjent for å ha beseiret gotiske opprørere som skapte vanskeligheter for østromerne rundt [[Donau]] og halshogde goteren [[Gainas]] en gang i tiden 400-401. Gainas' hode ble gitt til østromerne for å bli stilt ut i [[Konstantinopel]] i en tilsynelatende utveksling av gaver.

Østromerne begynte å føle presset fra Uldins hunere på nytt i 408. Han krysset Donau og erobret en festning i [[Moesia]] kalt ''Castra Martis'' som ble forrådt fra innsiden. Uldin fortsatte videre for å herje Trakia. Østromerne forsøkte å betale ham for å forsvinne, men hans pengekrav var så stort at de isteden bestakk hans nestledere. Det førte til at mange av Uldins hunere deserterte.

[[Alarik I|Alarik]]s svoger, [[Ataulf]], synes å ha hatt huniske [[leiesoldat]]er i sin hær som sto sør for [[De juliske Alpene]] i [[409]]. Disse ble senere motarbeidet av en annen mindre gruppe hunere ansatt av Olympius, [[statsråd]] under den vestromerske keiser [[Honorius]]. Senere i 409 stasjonerte vestromerne titusen hunere i [[Italia]] og [[Dalmatia]] som forsvar mot Alarik. Han oppga derfor sine planer om å marsjere mot [[Roma]].