Redigerer Hispaniola (avsnitt)

=== Det 16. århundrede, 1500-tallet: gull, sukker og pirater ===
Gullutvinning ved bruk av tvangsarbeid fra urfolk begynte tidlig på Hispaniola. [[Miguel Díaz]] og [[Francisco de Garay]] oppdaget store gullklumper ved den nedre Haina-elven i 1496. Disse San Cristobal-gruvene ble senere kjent som Minas Viejas-gruvene. Så, i 1499, ble den første store oppdagelsen av gull gjort i cordillera sentral, noe som førte til en gruveboom. I 1501 hadde Columbus' fetter, Giovanni Colombo, oppdaget gull nær Buenaventura. Forekomstene ble senere kjent som Minas Nuevas. To store gruveområder resulterte, ett langs San Cristobal-Buenaventura, og et annet i Cibao innenfor La Vega-Cotuy-Bonao-trekanten, mens Santiago de los Caballeros, Concepción og Bonao ble gruvebyer. Gullrushet 1500–1508 fulgte, og Ovando eksproprierte gullgruvene til Miguel Díaz og Francisco de Garay i 1504, da gropgruver ble kongelige gruver for [[Ferdinand II av Aragon]], som reserverte de beste gruvene for seg selv, selv om det var åpent private prospektører. Kong Ferdinand holdt 967 innfødte i San Cristóbal gruveområde, overvåket av lønnede gruvearbeidere.

Under den kongelige guvernøren Nicolás de Ovando ble urbefolkningen tvunget til å jobbe i gullgruvene. I 1503 legaliserte den spanske kronen tildelingen av private tilskudd av urfolksarbeid til bestemte spanjoler for gruvedrift gjennom encomienda-systemet. Når urbefolkningen ble tvunget til gruvedrift langt fra sine hjemlandsbyer, led de sult og andre vanskelige forhold. I 1508 var Taíno-befolkningen på rundt 400 000 redusert til 60 000, og i 1514 var det bare 26 334 igjen. Omtrent halvparten bodde i gruvebyene Concepción, Santiago, Santo Domingo og Buenaventura. Repartimiento fra 1514 akselererte utvandringen av de spanske kolonistene, kombinert med utmattelsen av gruvene. Det første dokumenterte utbruddet av kopper, tidligere en sykdom på den østlige halvkule, skjedde på Hispaniola i desember 1518 blant slaver av afrikanske gruvearbeidere. Noen forskere spekulerer i at europeiske sykdommer kom før denne datoen, men det er ingen overbevisende bevis for et utbrudd. De innfødte hadde ingen ervervet immunitet mot europeiske sykdommer, inkludert kopper. I mai 1519 var så mange som en tredjedel av de gjenværende Taínos døde. I århundret etter den spanske ankomsten til Hispaniola, falt Taíno-befolkningen med opptil 95 % av befolkningen, av en befolkning før kontakt anslått fra titusenvis til 8.000.000. Mange forfattere har beskrevet behandlingen av Tainos i Hispaniola under det spanske imperiet som folkemord.

Sukkerrør ble introdusert til Hispaniola av nybyggere fra Kanariøyene, og den første sukkerfabrikken i den nye verden ble etablert i 1516, på Hispaniola. Behovet for en arbeidsstyrke for å møte de økende kravene til sukkerrørdyrking førte til en eksponentiell økning i importen av slaver i løpet av de neste to tiårene. Sukkerfabrikkeierne dannet snart en ny kolonialite.

Det første store slaveopprøret i Amerika skjedde i Santo Domingo i løpet av 1522, da slavebundne muslimer fra Wolof-nasjonen ledet et opprør i sukkerplantasjen til admiral Don [[Diego Colon]], sønn av [[Christopher Columbus]]. Mange av disse opprørerne klarte å rømme der de dannet uavhengige rødbrune samfunn sør på øya.

Fra og med 1520-årene ble det karibiske hav raidet av stadig flere franske pirater. I 1541 godkjente Spania byggingen av Santo Domingos befestede mur, og i 1560 bestemte Spania seg for å begrense sjøreiser til enorme, godt bevæpnede konvoier. I et annet trekk, som ville ødelegge Hispaniolas sukkerindustri, ble Havana, mer strategisk plassert i forhold til Golfstrømmen, i 1561 valgt som det utpekte stoppestedet for handelsflotene, som hadde kongelig monopol på handel med Amerika. I 1564 ble øyas viktigste innlandsbyer Santiago de los Caballeros og Concepción de la Vega ødelagt av et jordskjelv. På 1560-tallet sluttet engelske kapere seg til franskmennene for å regelmessig raide spansk skipsfart i Amerika.