Redigerer Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham (avsnitt)

===  Buckinghams opprør ===
[[Fil:A Chronicle of England - Page 448 - Buckingham Finds the Severn Impassable.jpg|thumb|Buckingham oppdager at elven [[Severn]] har flommet over, og blokkert hans vei til de andre opprørerne.]]
Selv Buckingham var framtredende tilstede ved Rikards kroning, og umiddelbart etter ble gjort til rikskonstabel av England (engelsk: ''Lord High Constable of England'') og fikk også posisjonen som dommer (''Justiciar'') og marskalk av nordlige og sørlige Wales, foruten også konstabel av de kongelige festninger i Wales og Welsh Marches (grenseområdene).<ref name="englishmonarchs"/> Det er mulig at Rikard III trodde at hertugens støtte var vel sikret, men tidlig i august trakk Buckingham seg fra hoffet og til [[Brecon]] i Wales. Det har vært antatt at Buckingham mente at han hadde fortjent en større belønning, eller muligens at han konspirerte for å sikre den engelske tronen for seg selv. I uansett tilfelle ble han ved Brecon påvirket av sine samtaler med en av sin fanger, [[John Morton (kardinal)|John Morton]], [[Ely bispedømme|biskop av Ely]], som overtalte ham til gi støtte til Buckinghams fetter [[Henrik VII av England|Henrik Tudor, jarl av Richmond]]. Det gjorde at han havnet på samme side som familien Woodville.<ref name="Encyclopædia"/>

En utstrakt sammensvergelse blant misfornøyde innen adelen dannet seg snart, men Rikard III hadde fått en tidlig advarsel, og den 15. oktober ble det utstedt en kunngjøring om Buckingham. Henrik Tudor var i Bretagne hvor han samlet tropper for en invasjon mens Buckingham samlet tropper i Wales og grensetraktene.<ref> Ross, Richard (1981): ''Richard III'', University of California Press, s. 105–119</ref> Uvær hindret planene, Tudors skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til Bretagne, mens Buckinghams framskritt ble stoppet av en stor oversvømmelse ved elven [[Severn]]. Hans hær smeltet unna uten å ha kommet i kamp da Rikards styrker nærmet seg. 

Buckingham ble tvunget til å rømme i forkledning sammen med en tilhenger, Ralph Bannister. De søkte tilflukt i klosteret [[Beaulieu Abbey]] i [[Hampshire]]. Da de fikk høre om den store belønning som Rikard III hadde plassert på Buckinghams hode, grep Bannister muligheten til å forråde ham og den 1. november ble han utlevert til kongen i [[Salisbury]]. Rikard III avslo å møte Buckingham og etter en summarisk rettssak ble han dømt til døden for høyforræderi og henrettet dagen etter ved [[halshugning]] i nærheten av vertshuset ''Bull's Head Inn'' i Salisbury, den 2. november 1483, selv om det var søndag.<ref name="Encyclopædia"/><ref>Chrimes, Stanley Bertram (1999): ''Henry VII'', Yale University Press, s. 25–26</ref> Det er antatt at han ble gravlagt i St Peter's Church i Britford i [[Wiltshire]].

Hans enke, [[Catherine Woodville]], giftet seg senere på nytt med [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jasper Tudor]], onkel av Henrik Tudor, som var i prosessen med å organisere et nytt opprør mot Rikard III.<ref>Davies, C.S.L. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-26204;jsessionid=99F8F012B0A7A3D578AE0631A9A686C4 «Stafford, Henry, second duke of Buckingham (1455–1483)»], ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press, <small>Betalingsmur for hele artikkelen</small></ref>