Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

== Etableringen av et imperium ==
{{utdypende|Angevin-riket}}
[[Fil:Empress matilda.jpg|thumb|Henriks mor, keiserinne [[Maud av England|Matilda eller Maud]] som hun også kalles. Hun var også gift med den tyske keiser [[Henrik V av det tysk-romerske rike|Henrik V]], derav tittelen.]]
[[Fil:King_Stephen_from_NPG.jpg|thumb|[[Stefan av Blois]], konge av England, gjorde Henrik som sin arving da hans egen sønn var død i 1153.]]
Henriks far, [[Geoffrey Plantagenet]], holdt rike landområder som en [[vasall]] for [[Ludvig VII av Frankrike]]. Maine og Anjou var derfor Henriks fødselsrett, blant andre landområder i vestlige Frankrike.<ref name="Harvey p.49">Harvey, ''The Plantagenets'', s. 49</ref> Ved fødselsrett på morsiden ble også hertugdømmet Normandie hans. Imidlertid var den mest verdifulle arven fra hans mor kravet på den engelske tronen. Som sønnedatter av [[Vilhelm I av England]] burde keiserinne [[Maud av England]] ha vært dronning, men tronen ble tatt av hennes fetter Stefan av England. Henriks anstrengelser for sikre kongedømmet til hans egen familie skapte et dynasti som strakk seg over tre århundrer og tretten konger. 

Henriks ekteskap med [[Eleonore av Aquitaine]] styrket ham ytterligere. Hans utallige landområder ble også lagt til hans nye hustrus eiendommer, noe som ga ham kontroll over Aquitaine og [[Gascogne]]. Rikdommene i markedene og vingårdene i disse regionene, kombinert med Henriks allerede utallige og utstrakte besittelser gjorde ikke Henrik bare til en mektig engelsk konge, men også til den mektigste vasall i Frankrike.

=== Erobringen av den engelske trone ===
Maud av England hadde stått på sitt krav til den engelske tronen i flere år til ingen nytte og innså at sønnen Henriks ambisjoner for den samme tronen heller ikke var lett å gjennomføre (''se [[Det engelske kaos under Stefan]]''). Hun trakk seg endelig tilbake i 1147, det samme året da Henrik hadde fulgt moren på en invasjon av England. Den feilet raskt på grunn av manglende forberedelser,<ref name="Harvey p.49" /> men det gjorde ham samtidig ytterligere bestemt på at England var hans morsrett. Han kom tilbake til England i 1149 og 1150. Den 22. mai 1149 ble han gjort til ridder av sin grandonkel, kong [[David I av Skottland]], i [[Carlisle]] den 22. mai.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 162</ref>

Tidlig i januar 1153, kun måneder etter sitt bryllup, krysset han [[Den engelske kanal]] enda en gang. Hans flåte besto av 36 skip og transporterte en styrke på 3&nbsp;000 fotsoldater og 140 hester.<ref name="Harvey p.48">Harvey, ''The Plantagenets'', s. 48</ref> Kildene er motstridende om han gikk i land ved [[Dorset]] eller [[Hampshire]], men det er kjent at han dro til en liten kirke i en landsby. Det var 6. januar og de lokale var til stede ved en oppsetning av [[Helligtrekongersdag]]. Vekselvirkningen mellom festivalen og Henriks ankomst gikk ikke tapt for dem. «''Ecce advenit dominator Dominus, et regnum in manu ejus''», utbrøt de som inngang for deres festival. Det kan oversettes til «''Se, herren vår hersker har kommet, og kongedømmet er i hans hender!''»<ref name="Harvey p.50">Harvey, ''The Plantagenets'', s. 50: Behold the Lord the ruler cometh, and the Kingdom in his hand.</ref>

Henrik forflyttet seg raskt, og innenfor det samme året hadde han sikret seg retten til å etterfølge som konge ved [[traktaten i Wallingford]] med [[Stefan av England]]. Stefans posisjon hadde forverret seg. Han møtte opposisjon fra en fiendtlig pave og erkebiskop ved hans krangling med kirken. Dessuten døde Stefans sønn [[Eustace IV, greve av Boulogne|Eustace IV]] i 1153. Det samme var også tilfelle med en rekke andre ledende aktører, keiserinne Maud, David av Skottland, jarlene av Northampton, Warwick og Chester, som enten var døde eller som døde i løpet av året. Med det var særlig dødsfallet til Stefans sønn Eustace som vendte situasjonen. Eustaces eneste forsonende trekk var som kriger, i henhold til samtidige kommentarer, «hvorhen han gikk gjorde han mer ondt enn godt»<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 164.</ref>

Med vitne fra ikke mindre enn 14 biskoper og elleve jarler erklærte Stefan den 6. november i [[Winchester (England)|Winchester]] hertug Henrik som sin etterfølger når han selv døde. I Oxford tidlig det neste året lovte baronene deres troskap til den nye tronarving. Han trakk seg tilbake til Normandie inntil den gamle kongen var vel død i Dover den 25. oktober 1154. Den 19. desember 1154 ble han kronet i [[Westminster Abbey]]. Henry Plantagenet, vasall av Ludvig VII av Frankrike, var nå mer mektig enn den franske kongen selv. Henrik benyttet tittelen ''Rex Angliae, Dux Normaniae et Aquitaniae et Comes Andigaviae'' (konge av England, hertug av Normandie og Aquitaine, greve av Anjou).<ref>[http://www.royalist.info/execute/biog?person=112 «King Henry II»] {{Wayback|url=http://www.royalist.info/execute/biog?person=112 |date=20110718094622 }}</ref> Han var den første som ble kronet som «konge av England», i motsetningen til «konge av de engelske».<ref>BBC: [http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A2654741 «Henry II - the 'First' King of England»]. [[Knut II av Danmark]] (r. 1016 - 1035) var «konge av hele England» (ealles Engla landes cyning).</ref>

=== Herredømmet over Irland ===
{{utdypende|Den normanniske invasjon av Irland}}
[[Fil:MarriageAoifeStrongbow.jpg|thumb|right|400px|''Ekteskapet mellom Aoife og Strongbow'' (1854) av [[Daniel Maclise]], en romantisk avbildning av unionen mellom den irske kongsdatteren og den normanniske erobreren Strongbow i ruinene av [[Waterford]].]]
Kort tid etter at han ble kronet, sendte Henrik en diplomat til den nylig valgte [[pave Hadrian IV]]. Ledet av biskop [[Arnulf av Lisieux]] dro en gruppe av geistlige for å be om tillatelse for Henrik til å invadere [[Irland]]. De fleste historikere er enige om at det resulterte i [[Pavelig bulle|pavebullen]] ''[[Laudabiliter]]''. Det er mulig at Henrik handlet under påvirkning av en «Canterbury-konspirasjon» hvor de engelske geistlige strebet etter å dominere den irske kirke,<ref>Warren, ''Henry II''</ref> men det er også mulig at Henriks intensjoner rett og slett var å sikre et herredømme for sin yngre bror [[William FitzEmpress]].

Mens planene for invasjonen ble lagt, døde William, og Irland ble ignorert. Det var ikke før 1166 at de igjen kom til overflaten. Dette året ble en mindre irsk prins, [[Diarmaid Mac Murchadha]], fordrevet fra sitt område i [[Leinster]] av Irlands [[Overkonge (Irland)|overkonge]] [[Muirchertach MacLochlainn]]. Diarmaid fulgte Henrik til Aquitaine for å søke støtte til å ta kontrollen tilbake. Henrik skaffet fotsoldater, riddere og adelige tilgjengelig for saken. Den mest prominente var en [[normannere|normanner]] fra [[Wales]], [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke]], med tilnavnet «Strongbow». I bytte for hans lojalitet lovte Diarmaid sin datter [[Aoife av Leinster]] til jarl Richard Strongbow, samt å gjøre ham til arving og etterfølger av sitt kongedømme.

[[Fil:Pope Hadrian IV.jpg|thumb|150px|left|Pave Hadrian IV, den eneste engelske pave, ga Henrik II tillatelse til å invadere Irland.]]
Strongbow gikk i land i nærheten av [[Waterford]] den 23. august 1170 med en styrke, etter sigende på 200 riddere og 1&nbsp;000 fotsoldater. Waterford ble øyeblikkelig erobret og i løpet av neste måned også [[Dublin]]. Normannerne gjeninnsatte Diarmaid til hans tradisjonelle besittelser, men det ble raskt opplagt at Henrik ikke hadde tilbudt hjelp av ren vennlighet, og Diarmaid fikk ikke nyte sin posisjon lenge. Han døde i [[Ferns]] i mai 1171 og etterlot sitt rike til Strongbow. Irene var ikke beredt på en utenlandsk herre og forente seg under en ny overkonge, [[Ruaidrí Ua Conchobair]]. Strongbow ble omringet i Dublin, men beleiringen kollapset da Henrik gikk i land i Waterford den 17. oktober 1171 med en veldig hær, kanskje opptil 500 riddere og 4&nbsp;000 fotsoldater i 400 skip. I Irland erklærte han seg som lord av Irland. Alle normannere, blant dem mange irske prinser, sverget troskap til ham. Etter seks måneder dro Henrik tilbake til England og kom aldri tilbake. Senere utropte han sin unge sønn, den framtidige kong [[Johan av England]], til lord av Irland.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 306-307</ref>

Diarmaids appell for utenlandsk hjelp bidro til Englands erobring av Irland og førte til 800 år med engelsk overherredømme. Endringen var så gjennomgående at Diarmaid fortsatt blir husket som Irlands fremste forræder. I 1172, ved [[Laudabiliter|kirkemøtet i Cashel]], ble katolisisme proklamert som den eneste tillatte religiøse praksis i Irland.

=== Konsolidering i Skottland ===
[[Fil:WilliamI.jpg|thumb|Seglet til kong Vilhelm I av Skottland, eller ''Guillaume le Lion'' som han var kjent som hos sine fransktalende normanniske undersåtter]]
I 1174 var et opprør fremmet av hans egne sønner ikke kong Henriks største problem. En invasjonsstyrke fra [[Skottland]], ledet av deres konge [[Vilhelm I av Skottland]], strømmet inn over grensen fra nord. For å forverre tingenes tilstand seilte en flåte fra [[Flandern]] mot England, kun dager fra invasjon og det synes som den engelske kongens raske vekst ville bli satt på en alvorlig prøve.<ref name="Harvey p.47" />

Henrik så hans knipe som et tegn fra Gud, at hans behandling av [[Thomas Becket]] ville bli behandlet med nederlag. Han gjorde øyeblikkelig bot i [[Canterbury]] for erkebiskopens skjebne, og hendelsene snudde seg deretter til det bedre.

Den fiendtlige armadaen ble spredt i [[Den engelske kanal]] og vendte tilbake til kontinentet. Invasjon fra havet var avverget, men skottene drev fortsatt på med herjinger i nord. Henrik sendte tropper nordover som møtte skottene ved [[Alnwick]] og hvor engelskmennene fikk en knusende seier. Vilhelm ble tatt til fange i kaoset, noe som fjernet skottenes ledelse, og i løpet av måneder ble alle problematiske festninger revet. Sørlige Skottland ble totalt dominert av Henriks menn, og området ble i praksis lagt under som et [[len]] til hans omfattende [[Angevin-riket]], som nå strakte seg fra fjorden [[Solway Firth]] i nord og bortimot til [[Middelhavet]] i sør, og fra elven [[Somme (elv)|Somme]] til [[Pyreneene]]. Ved enden av denne krisen, og hans sønners opprør, var kongen nå «etterlatt sterkere enn noen gang».<ref>Harvey, The Plantagenets</ref>