Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

== Samfunn ==
I høymiddelalderen var samfunnet preget av forbindelser og fellesskap, og alle personer inngikk i forskjellige nettverk som strakte seg både vertikalt og horisontalt. En av de viktigste former for fellesskap var [[slekt]]en, men troskapsbånd spilte også en stor rolle, likesom sogne- og landsby-/byfellesskap. Middelalderens stater ble derfor knyttet sammen av avtaler om gjensidig troskap, [[len]] av jord og folk og løfter om krigstjeneste og beskyttelse mot ytre fiender, framfor tanken om en felles [[nasjonalstat]] og en nasjonal identitet. Den eneste form for statsadministrasjon i kongerikene var i realiteten lagt ut til de enkelte borgherrer, som hadde makten i de enkelte lokale områdene, herunder også rettsvesen og innkreving av skatt.

I det nordlige Europa, med utspring fra byen [[Lübeck]], ble [[Hansaforbundet]] grunnlagt på midten av 1100-tallet. Mange nordlige byer i det [[tysk-romerske riket]] ble hansabyer, inkludert [[Amsterdam]], [[Köln]], [[Bremen]], [[Hannover]] og [[Berlin]]. I [[Bergen]] og [[Novgorod]] ([[Russland]]) hadde hansaene fabrikker og mellommenn.

Mot slutten av 1200-tallet reiste [[Marco Polo]], som en av de første europeerne, [[Silkeveien]] til [[Kina]]. Vesten ble mer oppmerksom på Det fjerne østen etter Polos beretninger om sine reiser i ''[[Il Milione]]''. Marco Polo ble etterfulgt av en lang rekke [[Kinesisk kirkehistorie til år 1500|kristne misjonærer]] som ville spre det kristne budskapet i øst.

=== Det føydale samfunn ===
{{utdypende artikkel|Føydalismen}}

Systemet med len og troskapseder hadde sin rot i det gamle [[Germanere|germanske]] samfunn, men ble i senere tider, etter middelalderen, karakterisert som føydalisme. Enkeltindivider kom til å gå inn i dobbeltbindinger til både lensherre og slekt, eller til og med til flere lensherrer. Disse bindingene kom ofte til å virke motsatt når lojaliteten i en konfliktsituasjon ble satt på prøve. I andre tilfeller kunne den ene forbindelsen virke stabiliserende på konflikter, der den andre kunne virke destabiliserende og fremme en konfrontasjon. Det politiske system i perioden hadde derfor et dynamisk vesen, eksempelvis kunne en ny allianse vende om på maktforholdene.

Det føydale system oppsto omkring år 1000 i [[Frankrike]]. Her var det [[Karolingerne|karolingske]] rettssystem gått i oppløsning, og [[Klient (Romerriket)|klientsystem]]et ble på nytt dominerende og opprettholdelse av lov og orden i lokalsamfunnet ble overført til de lokale stormenn. I et samfunn hvor sentraladministrasjonen hadde mistet sin betydning og innflytelse, var lenssystemet en måte å institusjonalisere den makt som hvilte på voldsutøvelse, slik at voldsutøvelse i seg selv kunne begrenses mest mulig.<ref>T.N. Bisson (1994) er en videreutvikling av G. Dubys banebrytende teori</ref> I middelalderforskningen har beskrivelsen av føydalsystemet ofte vært et forsøk på å utvikle en statisk modell for samfunnsformen, i en periode hvor samfunnet i høy grad var preget av forandring. Diskusjonen om hva føydalisme dekker og om den noensinne reelt har eksisterte opptar fortsatt forskningen.<ref>Denne debatt kan bl.a. følges i Reynolds (1997), T.N. Bisson (1994) og kommentarene i Past & Present (1997)</ref>

Statsmakten slik den hadde sett ut i [[Romerriket]] eller slik som den utviklet seg i moderne tid, eksisterte ikke i høymiddelalderen, men var isteden preget av de personlige relasjoner som holdt et kongerike sammen. Først i løpet av [[1300-tallet]] og begynnelsen av senmiddelalderen hadde den kongelige sentraladministrasjon utviklet seg til et nivå hvor den kunne overta ansvaret for domsavgjørelser og innkreving av skatter.

=== Det geistlige samfunn ===
Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster. Av den grunn forsøkte de å benytte sin innflytelse politisk. Perioden er derfor også kalt pavenes storhetstid.<ref>Nordberg (1994) Side 247</ref>

Pavenes makt var likevel ikke på noe tidspunkt suveren, og pave Innocens III, hvis [[pontifikat]] ofte regnes som et høydepunkt for middelalderens pavedømme, oppnådde reelt sett kun nederlag med sine prestisjeprosjekter.<ref>Nordberg (1994) Side. 247</ref> I løpet av 1000-tallet hadde pavestolen selvoppfattelse endret seg, og fikk en langt større selvbevissthet. [[Den romersk-katolske kirke|Den katolske kirke]] i vest og [[Den ortodokse kirke|den østlige ortodokse kirke]] hadde gjensidig bannlyst hverandre, et [[Det store skisma 1054|skisma]] som har holdt seg opp til moderne tid, og som kan betraktes som et resultat av Romas økte selvbevissthet.<ref>Esmark & McGuire (1999) Side 95</ref>

I det kirkelige hierarki oppsto det på 1000-tallet også en reformbevegelse, hvor hovedhensikten var å skille de kirkelige og de verdslige funksjoner i samfunnet. En slik atskillelse var en umulighet i middelalderens samfunn, hvor biskopene også fungerte som verdslige fyrster med militære forpliktelser, og med verdslige fyrster som ofte innsatte sine egne kandidater i geistlige embeter i de landområder som tilhørte dem. I et samfunn som baserte troskap og tjenester på utveksling av gaver, herunder også embeter, var en atskillelse mellom stat og kirke ikke mulig. Sammenstøt mellom reformbevegelsens tanker og føydalsamfunnets mekanismer skapte grunnlaget for [[investiturstriden]], som preget store deler av høymiddelalderen.