Redigerer Håndgranat (avsnitt)

=== Utvikling av moderne granater ===
[[File:HandGrenadeNo1Mk1.jpg|lenke=https://en.wikipedia.org/wiki/File:HandGrenadeNo1Mk1.jpg|miniatyr|En av de tidligste moderne håndgranatene. Tatt i bruk av den britiske hæren fra 1908, men var mislykket i skyttergravene under første verdenskrig og ble erstattet av Mills granaten.]]
Rundt år 1900 ble håndgranater ansett som utdaterte på grunn av deres ineffektivitet, fare for brukeren og vanskeligheter med betjening. I 1902 erklærte det britiske krigsdepartementet at håndgranater var foreldet. Men etter suksessen med improviserte granater under skyttergravskrigen i den russisk-japanske krigen, og rapporter fra general Aylmer Haldane, ble det raskt besluttet å utvikle en praktisk håndgranat.<ref name="Saunders">{{cite book|author=Saunders, Anthony|year=1999|title=Weapons of the Trench War|url=https://archive.org/details/weaponsoftrenchw0000saun|publisher=Sutton Publishing|isbn=0-7509-1818-7|page=[https://archive.org/details/weaponsoftrenchw0000saun/page/n39 2]}}</ref> Flere modeller med [[Lunte|perkusjonslunte]] ble laget, men de hadde praktiske problemer og ble ikke produsert i store mengder.<ref name="ASaunders2" />

I 1904 adopterte [[Serbia]] en granat designet av major Miodrag Vasić; den var delvis inspirert av kopier av [[Bulgaria|bulgarske]] granater produsert av den serbiske Chetnik organisasjonen.<ref name=":0">{{cite web|date=6. mars 2020|title=Srpske ručne defanzivne bombe sistem VTZ - Vasić M1904 i 1912|url=https://oruzjeonline.com/2020/03/06/srpske-rucne-defanzivne-bombe-sistem-vtz-vasic-m1904-i-1912/#google_vignette}}</ref>

Marten Hale, kjent for å ha patentert Hales geværgranat, utviklet en moderne håndgranat i 1906, men klarte ikke å overbevise den britiske hæren om å adoptere våpenet før i 1913. Hales viktigste konkurrent var [[Nils Waltersen Aasen]], som oppfant sitt design i 1906 og fikk patent på det.<ref>{{Kilde www|url=https://milhist.dk/ukendte-danske-vaabenproducent-forud-sin-tid-2/|tittel=Den ukendte ”danske” våbenproducent, der var forud for sin tid -|besøksdato=2025-02-27|dato=2017-01-01|etternavn=Milhist|språk=da-DK|verk=milhist.dk}}</ref> Aasen begynte sine eksperimenter med å utvikle granaten mens han tjenestegjorde som [[sersjant]] ved [[Oscarsborg festning]]. Aasen dannet Aasenske Granatkompani i [[Danmark]], som før [[første verdenskrig]] produserte og eksporterte håndgranater i store mengder til [[Europa]]. Han lyktes med å markedsføre våpenet sitt til franskmennene som produserte anslagsvis 16,5 millioner av Aasens granater,<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Nils Waltersen Aasen|url=https://snl.no/Nils_Waltersen_Aasen|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2024-11-26|besøksdato=2025-02-27|språk=no|fornavn=Dag|etternavn=Leraand}}</ref> og han ble utnevnt til ridder av [[Æreslegionen]] i 1916 for oppfinnelsen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Innovation history: Norway’s arms magnate - The Norwegian American|url=https://www.norwegianamerican.com/innovation-history-norways-arms-magnate/|avis=The Norwegian American|dato=2016-12-29|besøksdato=2025-02-27|språk=en-US|fornavn=Rasmus|etternavn=Falck|arkiv-dato=2025-02-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20250227113921/https://www.norwegianamerican.com/innovation-history-norways-arms-magnate/|url-status=yes}}</ref><ref name="ASaunders2" />

Royal Laboratory utviklet No. 1 granaten i 1908. Den inneholdt eksplosivt materiale med et jernfragmenteringsbånd og en støtlunte, som detonerte når toppen av granaten traff bakken. Et langt håndtak (ca. 40 cm) gjorde det mulig for brukeren å kaste granaten lenger enn eksplosjonens virkning.<ref name="Saunders" /> Den hadde imidlertid en ulempe: Perkusjonslunten ble utløst før kastet, noe som innebar at hvis brukeren var i en skyttergrav eller et annet trangt rom, risikerte han å detonere den og drepe seg selv når han trakk armen tilbake for å kaste den.<ref>Hogg, Ian. ''Grenades and mortars''. Ballantines Illustrated History of the Violent Century. Weapons book, no. 37.</ref>

Før starten av den andre [[Balkankrigene|balkankrigen]] beordret den serbiske [[Feltmarskalk|feltmarskalken]] [[Stepa Stepanović]] at det skulle dannes bomberutustede enheter (bestående av én [[underoffiser]] og 16 soldater) i alle kompaniene til 4., 13., 14., 15. og 20. infanteriregiment i Timočka divisjonen.<ref name=":0" />

Tidlig i første verdenskrig hadde de stridende nasjonene bare små granater, lignende designene til Hale og Aasen. Den italienske Besozzi granaten hadde en fem sekunders lunte med en fyrstikkspiss som ble tent ved å slå den mot en ring på soldatens hånd.<ref>{{cite magazine|url=https://books.google.com/books?id=HykDAAAAMBAJ&pg=PA14|date=January 1919|magazine=[[Popular Science]]|title=How the Modern Grenadier is Armed|page=14|via=[[Google Books]]|access-date=2017-01-05}}</ref>

William Mills, en håndgranatdesigner fra Sunderland, patenterte og utviklet «Mills bomb» i 1915 ved Mills Munition Factory i [[Birmingham]], [[England]], og ga den betegnelsen No.5. Den ble beskrevet som den første «sikre granaten». Granaten var en stålkapsel fylt med et eksplosiv, med en utløsingspinne og en karakteristisk, dypt rilleskåret overflate. Rillene ble brukt for å gi soldaten bedre grep, ikke for å hjelpe [[Fragmentering|fragmenteringen]], som ofte feilaktig antas. Senere ble fragmenteringsdesignet forbedret med riller på innsiden, men disse var for dyre å produsere på den tiden. Derfor ble det ytre segmenteringsdesignet beholdt, da det ga et bedre grep. Denne grunnleggende «pinne-og-ananas» designet er fortsatt i bruk i noen moderne granater.<ref name="ASaunders2" />
[[File:Schema_Grenade-en.svg|lenke=https://en.wikipedia.org/wiki/File:Schema_Grenade-en.svg|høyre|miniatyr|Håndgranat med ed sikringsarm og slagmekanisme.]]
Etter [[andre verdenskrig]] har det generelle designet av håndgranater forblitt uendret, med sikringsarm og slagmekanisme som det dominerende utløserystemet. Det ble imidlertid gjort jevnlige forbedringer. I 2012 ble Spränghandgranat 07 (shgr 07) introdusert som den første store innovasjonen på området siden første verdenskrig.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.fmv.se/sv/Nyheter-och-press/Nyhetsarkiv/Nyheter-2012/Hoppande-handgranat/|tittel=FMV - Hoppande handgranat minskar risken för oskyldiga att skadas i krig|besøksdato=2025-02-27|dato=2014-07-17|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2014-07-17|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140717151545/https://www.fmv.se/sv/Nyheter-och-press/Nyhetsarkiv/Nyheter-2012/Hoppande-handgranat/|url-status=yes}}</ref><ref name=":2">{{Kilde www|url=https://issuu.com/officerstidningen/docs/officerstidningen_7_2019_webb|tittel=Officerstidningen nr 7, 2019 by Officerstidningen - Issuu|besøksdato=2025-02-27|dato=2019-11-19|språk=en|verk=issuu.com}}</ref><ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/vmn4zj/succe-for-svensk-handgranat|tittel=Köpte miljonidéen – för 30 000 kronor|besøksdato=2025-02-27|dato=2013-07-02|språk=sv|verk=www.aftonbladet.se}}</ref>

Utviklet av Ian Kinley ved [[Försvarets materielverk|Försvarets Materielverk]], er shgr 07 en selvrettende, hoppende håndgranat som inneholder cirka 1900 kuler og dekker en kjegle på 10 meter i diameter med sentrum omtrent 2 meter i høyden. Dette minimerer farene utenfor den dødelige sonen, da det er liten eller ingen tilfeldig spredning av fragmenter fra eksplosjonen.<ref name=":1" /><ref name=":2" /><ref name=":3" />