Redigerer Håkon Sigurdsson (avsnitt)

=== Sigurd jarls død og Eirikssønnenes fall ===
Den politiske situasjonen i Norge etter Harald Hårfagres død i 930 var ustabil. Sønnen [[Eirik Blodøks]] var av Harald utpekt til en slags overkonge framfor brødrene sine som alle hevdet arverett etter faren.{{efn|Det var på denne tiden ikke rettstradisjon for at bare eldste sønn arvet kongemakten.}} Men da Håkon den gode kom tilbake fra [[England]] med en beskjeden styrke, måtte Eirik rømme landet og dro til England. Sannsynligvis skjedde maktskiftet i samråd med kong [[Adalstein av England|Adalstein]] som utnevnte Eirik til jarl av [[Northumberland]] etter flukten. Da han ble drept i slaget ved Stainmore i 954 dro Eiriks enke [[Gunnhild Kongemor|Gunhild]] og [[Eirikssønnene|sønnene hans]] til Danmark under beskyttelse av Gunhilds (angivelige) bror, danskekongen Harald Blåtann.<ref>Ifølge ''[[Historia Norwegiæ]]'', kap. om Eirik Blodøks. Andre kilder, blant annet ''[[Ågrip]]'', ''[[Fagerskinna]]'' og ''[[Heimskringla]]'' hevder at Gunhild var av nordnorsk (samisk) avstamning, Snorre kaller henne Gunnhild ''Ossursdatter''.</ref> Disse Eirikssønnene dro flere ganger til Norge for å prøve å slå Håkon og overta makten. I 961 lyktes de da Håkon ble såret og døde etter [[slaget ved Fitjar på Stord]]. Før han døde rakk imidlertid Håkon å si til sine menn at de skulle tilby Eirikssønnene riket etter ham, ettersom han selv ikke hadde noen sønner.<ref>Snorre, ''[[Håkon den godes saga]]'', kap. 32</ref> Understøttet av danskekongen Harald Blåtann ble dermed [[Harald Gråfell]], den eldste av de gjenlevende brødrene, konge.

[[Fil:Haakon jarls saga - Haakon Gunnhild - C. Krohg.jpg|mini|«Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon og Gunhild.» Illustrasjon til Heimskringla av Christian Krohg (1899)]]

Ett eller to år senere, sannsynligvis i 962, klarte Harald Gråfell og hans brødre også å snikmyrde Håkons jarls far Sigurd på [[Aglo]] ([[Skatval]]) i nåværende [[Stjørdal]].<ref>Snorre, ''[[Sagaen om Eirikssønnene]]'', kap. 5</ref> Dette førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig. Gråfell var den noe nedlatende betegnelsen trønderne hadde på Harald, og som henspilte på det forhold at han tok kongsnavn men kledde seg i en fell av [[gråverk|gråskinn]], mens jarlene til sammenlikning bar [[hermelin (pels)|hermelin]] (røyskattskinn). Harald Gråfell fikk hjelp av Sigurds svikefulle bror [[Grjotgard Håkonsson]] til å drepe jarlen. Sannsynligvis har Harald tilbudt Grjotgard jarletittelen om de fikk tatt livet av Sigurd. Grjotgard fikk uansett ikke langvarig glede av denne tittelen. I 965 ble han drept av Håkon Sigurdsson som hevnet sin far, og de trønderske stormennene utropte Håkon til jarl på Lade.<ref>Snorre, ''[[Håkon jarls saga]]'', kap. 1</ref>

Kildene spriker når de forteller om hva Håkon gjorde etter drapet på Sigurd. Ifølge Heimskringla lå Håkon i stadig strid med Eirikssønnene og holdt tilbake skattinntektene fra Trøndelag i tre år før venner på begge sider fikk i stand et forlik mellom partene. Eirikssønnene skulle ha kongsmakt slik Håkon den gode hadde hatt, og Håkon jarl skulle ha jarlemakt som Sigurd hadde hatt. I forlikets kjølvann gikk Snorre så langt at han antydet et kjærlighetsforhold mellom Håkon og Gunhild kongsmor.<ref>Snorre, ''Håkon jarls saga'', kap. 1</ref> Andre kilder, som ''[[Fagerskinna]]'', legger vekt på at Håkon dro i viking i østerled og skaffet seg rikdom ved herjing hos [[Estland|esterne]] og [[kuronierne]] langs østersjøkysten. Også skaldediktet ''[[Vellekla]]'' framhever Håkons bedrifter i [[østerled]].<ref>«''Førtes mange Kampe, Før efter Guders Villje, Orlogsmanden indtog Østerlandenes Rige.''», ''Vellekla'', vers 9, til dansk ved [[Carl Christian Rafn]]</ref> Håkon skulle under sine vikingferder også ha sluttet vennskap med danskekongen Harald Blåtann, som han gjestet på kongsgården [[Jelling]].<ref>Stylegar, ''Håkon jarl'', s 69</ref>

[[Fil:Lade gård (1819).jpg|mini|Lade gård på en tegning av [[Johannes Finne Rosenvinge]] fra 1819. Gården eksisterer fortsatt, og er nå hovedkontor for [[Reitangruppen]].]]
Sannsynligvis har danskekongen, som nå var blitt Håkons venn, bidratt til forlik mellom Harald Gråfell og Håkon. Av Eirikssønnene var det nå heller ikke mange igjen. Erling Eiriksson var blitt drept i Trøndelag under litt hardhendt skatteinnkreving, og samme skjebne led [[Sigurd Sleva]] i [[Hordaland]] etter at han hadde bortført kona til [[herse]]n Thorkell Klypp.<ref>Stylegar, ''Håkon jarl'', s 72</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.heimskringla.no/wiki/Fort%C3%A6lling_om_Gunhilds_S%C3%B8n,_Kong_Sigurd_Slefa|tittel=Fortælling om Gunhilds Søn, Kong Sigurd Slefa – heimskringla.no|besøksdato=2017-07-08|språk=nb|verk=www.heimskringla.no}}</ref> Men Harald Gråfell og broren Gudrød klarte å ta livet av de mest innflytelsesrike norske skattkongene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson (begge angivelig barnebarn til Harald Hårfagre). Håkon var på dette tidspunkt i Danmark og pleiet vennskapet med Harald Blåtann.

Etter hvert klarte Håkon å få i stand en konspirasjon{{efn|Konspirasjonsteoriene er litt forskjellig utformet i de forskjellige sagaer (Heimskringla, Jomsvikingenes saga), men handlingsforløpet beskrives nokså likt.}} mellom danskekongen, hans brorsønn [[Gull-Harald]] (Harald Knutsson) og seg selv. De fikk lokket Harald Gråfell til Danmark med bare en liten styrke, og der ble han drept i et bakhold ved [[Limfjorden]] av Gull-Harald som trodde han skulle bli Blåtanns skattkonge i Norge. Håkon jarl konspirerte imidlertid videre, og fikk Blåtanns aksept for å gå mot og drepe Gull-Harald for selv å bli skattkonge i Norge, noe han mente seg bedre i stand til enn Gull-Harald. Dermed fikk Håkon jarl fjernet alle rivaler til lederstillingen i Norge. Etter drapet på Gull-Harald dro Håkon tilbake til Harald Blåtann og betalte bøter for å ha drept kongens brorsønn. Bøtene betalte han av gullet som han hadde ranet fra nettopp Gull-Harald.<ref>«''Alt det gullet han [Gull-Harald] hadde skaffet seg i viking, tok Håkon. Det fylte to kister så store at to menn bare så vidt kunne løfte dem.''» Stylegar, ''Håkon jarl'', s 100</ref>