Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

==Mytisk historie==
Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på [[Balkan]]halvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.

Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av [[pederasti i antikkens Hellas|pedagogisk pederasti]] ''(Eros paidikos, παιδικός ἔρως),'' som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en ''[[eromenos]]'' til alle viktige guder med unntak av [[Ares]] og til mange legendariske figurer.<ref>Calimach, A.: ''Lovers' Legends: The Gay Greek Myths;'', 12-109</ref> Tidligere eksisterende myter som den om [[Akilles]] og [[Patroklos|Patroklus]], var også sett i et pederastisk synsvinkel.<ref>Percy, William A. (1998): ''Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece'', University of Illinois Press, s. 54</ref> Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.

Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket.<ref>Dowden, Ken (2002): ''The Uses of Greek Mythology'', Taylor & Francis, s. 11</ref> Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:

# ''Opprinnelsesmytene'' eller ''gudenes tidsalder (''Theogonies'', «gudenes fødsel»)'': Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
# ''Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt'': Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder [[halvgud]]er og dødelige.
# ''Heltenes tidsalder,'' hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om ''[[den trojanske krig|trojanerkrigen]] og etterpå'', regnet av noen forskere som en separat fjerde periode.<ref>Miles, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 35</ref>

Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiske periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' overskygget de guddommelig fokuserte ''Tegoni'' og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av [[Olympen]] fra den [[Ktoniske guder|ktoniske verden]].<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 205</ref>

I ''Arbeid og dager'' setter [[Hesiod]] opp fire tidsaldre: gull-, sølv-, bronse- og jernalderen. Disse tidene består av adskilte gudeskapninger, den gyldne tidsalder tilhører styret til [[Kronos]], de etterfølgende slektene er skapt av [[Zevs]]. Hesiod setter tiden til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poeten selv levde i. Hesiod regnet den som den verste av alle tider, det ondes tilstedeværelse som ble forklart gjennom myten om [[Pandora]]<ref>Hesiod: ''Works and Days'', [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/works.htm 90-105]</ref> I ''[[Metamorfoser]]'' fulgte [[Publius Ovidius Naso|Ovid]] Hesiods tanker om de fire tidsaldrene.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', I, [http://www.thelatinlibrary.com/ovid/ovid.met1.shtml 89-162]</ref>

===Gudenes tidsalder===
====Verdens og gudenes opprinnelse====
[[Fil:Michelangelo Caravaggio 003.jpg|thumb|''Amor omnia vincit'' (''Kjærlighet over alt''), en avbildning av kjærlighetsguden, [[Eros]], av [[Caravaggio|Michelangelo Merisi da Caravaggio]], ca. 1600.]]
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse.<ref name="Klattx">Klatt-Brazouski: ''Ancient Greek and Roman Mythology'', s. 10</ref> Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods ''Theogonien'' starter med ''[[Khaos]]'', et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller [[Gaia]], (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: [[Eros]] (kjærlighet), [[Tartaros]] (underverdenens straffeby), [[Nyx]] (natten) og [[Erebos]] (underverdenen).<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 116-138]</ref>

Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv [[Uranos]] (himmelen) som deretter kunne befrukte henne. Fra deres forening kom først [[titan (gud)|titanene]]: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var [[Okeanos]], [[Koios]], [[Krios]], [[Hyperion (mytologi)|Hyperion]], [[Iapetos]], [[Theia]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]], [[Themis]], [[Mnemosyne]], [[Foibe]], [[Tethys]] og [[Kronos]]. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde [[kyklop]]ene og de hundrearmede kjempene [[hekatonkheirer|hekatonkheirene]]. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, [[Zevs]]. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 713-735]</ref>

Den tidligste greske tanken om poesi regnet ''Theogonien'' som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske ''mythos'' (myte), og la nesten magisk makt i den. [[Orfeus]], den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i [[Apollonios Rhodios]]' ''Argonautika'' og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til [[Hades]]. Da [[Hermes]] oppfant [[lyre]]n i de ''Homeriske hymner til Hermes'', er det første han gjør å synge gudenes fødsel.<ref>''Homeric Hymn to Hermes'', [http://omacl.org/Hesiod/hymns.html 414-435] {{Wayback|url=http://omacl.org/Hesiod/hymns.html |date=20081025121210 }}</ref>

Hesiods ''Theogonien'' er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av [[muse]]ne. ''Theogonien'' var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, [[Musaios av Athen|Musaios]], [[Epimenides]], [[Abaris]] og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at [[Platon]] var kjent med noen versjoner av den [[Orfisme|orfeiske]] theogoni.<ref>Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', 147</ref>

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av [[nyplatonisme|neoplatonistiske]] filosofer og nylig utgravde [[papyrus]]-ruller. En av disse rullene, [[Derveni-papyrusen]] beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods ''Theogonien'' og familietreet til gudene ble utvidet bakover med [[Nyx]] (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 236; Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', s. 147</ref>

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven [[Okeanos]] og med en hemisfærisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen ([[Helios (mytologi)|Helios]]) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.

====Greske guder====
[[Fil:Olympians.jpg|thumb|right|[[De tolv olympiske guder|De tolv olymperne]] av [[Nicolas-André Monsiau|Monsiau]], sent på 1700-tallet.]]
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt [[pantheon]] av [[gud]]er og [[gudinne]]r opp. Blant de fremste greske guddommene var [[de tolv olympiske guder|olymperne]] som bodde på fjellet [[Olympos]] under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 8</ref> Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden [[Pan (mytologi)|Pan]], [[nymfe (mytologi)|nymfer]], [[najade]]r som holdt til i kildene, [[dryade]]r som holdt til i trærne, [[nereider]] som bodde i sjøen, elveguder, [[satyr]]er og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som [[erinnyer]] (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.<ref>Cashford, J.: ''The Homeric Hymns'', s. vii</ref>

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge [[Walter Burkert]] er de definerende karakteristikkene til gresk [[antropomorfisme]] at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.<ref name="Burkert182">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 182</ref>» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av [[nektar]] og [[ambrosia]] som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 4</ref>

[[Fil:Leda - after Michelangelo Buonarroti.jpg|thumb|right|Zeus, forkledt som en [[svane]], forfører [[Leda]], dronningen av [[Sparta]]. En kopi fra 1500-tallet av en tapt original av [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]].]]
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og [[epitet]]er som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. ''Apollon Musagetes'' er «[[Apollon|Apollo]] som [[muse]]nes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. [[Afrodite]] var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, [[Ares]] var krigsguden, [[Hades]] de dødes gud og [[Athene]] var gudinnen for visdom og mot.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 20ff</ref> Noen guddommer som [[Apollon]] og [[Dionysos]] avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som [[Hestia]] («hjerte») og [[Helios (mytologi)|Helios]] («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende [[gresk tempel|templene]] hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.

===Gudenes og menneskenes tidsalder===
[[Fil:Hans Rottenhammer 001.jpg|right|thumb|Bryllupet til Peleus og Thetis, av [[Hans Rottenhammer]].]]
Overgangsalderen hvor guder og mennesker gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene til tiden da guddommelig innblanding i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i [[Publius Ovidius Naso|Ovids]] ''Metamorfoser'' og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff.<ref>Mile, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 38</ref>

Kjærlighetsfortellinger involverte ofte [[incest]], forførelse eller [[voldtekt]] av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig.<ref>Mile, G.: ''Classical Mythology in English Literature'', s. 39</ref> I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i ''Homerisk hymne til Afrodite'' hvor gudinnen ligger med [[Ankhises]] og får [[Aineias]].<ref>''Homeric Hymn to Aphrodite'', [http://courses.dce.harvard.edu/~clase116/txt_aphrodite.html 75-109] {{Wayback|url=http://courses.dce.harvard.edu/~clase116/txt_aphrodite.html |date=20060912125408 }}</ref> Ekteskapet til [[Pelevs]] og [[Thetis]] som frambrakte helten [[Akilles]] er en annen slik myte.

Fortellingene om straff involverte bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstander som eksempelvis da [[Prometheus]] stjal ilden fra gudene, [[Tantalos]] stjal nektar og ambrosia fra Zevs' bord og ga det til sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller [[Lykaon]] oppfant offeret, [[Demeter]] lærte [[landbruk]] og [[de eleusinske mysterier|mysteriene]] til [[Triptolemos]] eller [[Marsyas]] oppfant [[aulos]] og startet en musikalsk konkurranse med Apollon. Opplevelsene til Prometheus markerte «et sted mellom gudenes historie og menneskets.»<ref>Morris, I.: ''Archaeology As Cultural History'', s. 291</ref>

Et anonymt papyrusfragment datert til 200-tallet f.Kr. framstilte på fargerikt vis [[Dionysos]]' straff av [[Lykurgos]], konge av [[Trakia]], som hadde anerkjent den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet.<ref>Weaver, J.: ''Plots of Epiphany'', s. 50</ref> Fortellingen om Dionysos' ankomst i Trakia for å etablere sin kult var også temaet i [[Aiskhylos]]' dramatiske trilogi.<ref>Bushnell, R.: ''A Companion to Tragedy'', s. 28</ref> I en annen tragedie, [[Evripides]]' ''[[Bakkantinnene]]'' ble kong [[Pentheus]] av [[Theben (Hellas)|Theben]] straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans [[mænade]]r, de kvinnelige tilbederne av guden.<ref>Trobe, K.: ''Invoke the Gods'', s. 195</ref>

I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger<ref>Nilsson, M.P.: ''Greek Popular Religion'', [http://www.sacred-texts.com/cla/gpr/gpr07.htm#fr_50 s. 50]</ref>, og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter sin datter, [[Persefone]]. Demeter omformet seg som en gammel kvinne som kalte seg Doso og ble ønsket velkommen av [[Keleos]], kongen i [[Eleusis]] i [[Attika]]. Som gave til Keleos ettersom han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun rakk ikke å fullføre brennritualet ettersom dennes mor Metanira kom inn og så hennes sønn i ilden og skrek ut i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.<ref>''Homeric Hymn to Demeter'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin//ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0138;query=card%3D%237;layout=;loc=2.213 255-274] {{Wayback|url=http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin//ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0138;query=card%3D%237;layout=;loc=2.213 |date=20071223035142 }}</ref>

[[Fil:Akhilleus Patroklos Antikensammlung Berlin F2278.jpg|thumb|right|[[Akilles]] forbinder såret til [[Patroklos]].]]

===Heltenes tidsalder===
Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».
 
Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.<ref>Raffan-Burkert: ''Greek Religion'', 206</ref>

De monumentale hendelsene til [[Herakles]] regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, [[argonautene]]s felttog, [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] og [[thebanske krig|den thebanske krig]].<ref>Kelsey, F.W.: ''An Outline of Greek and Roman Mythology'', s. 30; Rose, H.J.: ''A Handbook of Greek Mythology'', s. 340</ref>

====Herakles og herakleidene====
[[Fil:Herakles and Telephos Louvre MR219.jpg|thumb|Herakles med sin sønn [[Telefos]], [[Louvre]], [[Paris]].]]
Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet [[Argos]]. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og [[Alkmene]], barnebarn av [[Persevs]]. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i [[folkeminne]]t, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. ''[[Herakles (Euripides)|Herakles]]'' er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211; Papadopoulou, Thalia: ''Heracles and Euripidean Tragedy'', 1</ref>». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Herakles gikk også inn i [[etruskisk mytologi|etruskisk]] og [[romersk mytologi]] og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I [[Italia]] ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.

Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de [[dorere|doriske]] kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i [[Peloponnes]]. [[Hyllos]], helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av ''herakleidene'', de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte [[Makaria]], [[Lamos]], [[Manto]], [[Bianor]], [[Tlepolemos]] og [[Telefos]]. Disse herakleidene erobret de [[peloponnes]]iske kongedømmene til [[Mykene]], [[Sparta]] og [[Argos]] og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «[[doriske invasjon]]». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.<ref>Herodotos: ''The Histories'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/hh/hh1000.htm 6-7]; Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 211</ref>

Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, [[Deukalion]], [[Thesevs]] og [[Bellerofon]], har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til [[eventyr]], siden de drepte monstre som [[Kimære (uhyre)|kimæren]] og [[Medusa]]. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.<ref>Kirk, G.S.: ''Myth'', s. 183</ref>

====Argonautene====
Det eneste bevarte [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske]] eposet, ''Argonautika'' av [[Apollonios Rhodios]], forteller myten om reisen til [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og hans argonautene for å få tilbake [[det gylne skinn]] fra det mytiske landet [[Kolchis|Kolkis]] ved Svartehavet. I ''Argonautika'' sendes Jason på sin reise av kong [[Pelias]] som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans [[nemesis]] og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip ''[[Argo]]'' for å få tak i skinnet.

Denne generasjonen omfattet også [[Thesevs]] som reiste til [[Kreta]] for å drepe [[Minotauros]], [[Atalanta (mytologi)|Atalanta]], den kvinnelige heltinnen, og [[Meleagros (mytologi)|Meleagros]] som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre ''Iliaden'' og ''Odysseen''. Pindaros, Apollonios og [[Apollodoros]] forsøkte å gi en fullstendig liste over argonautene<ref>Apollodorus: ''Library and Epitome'', 1.9.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0022;query=section%3D%2363;layout=;loc=1.9.17 16]; [[Apollonios Rhodios]]: ''Argonautica'', I, [http://www.sacred-texts.com/cla/argo/argo00.htm 20ff]; Pindaros, ''Pythian Odes'', Pythian 4.[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Pind%2e+P%2e+4%2e171ff%2e 1]</ref>

Selv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn ''[[Odysseen]]''. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til [[Odyssevs]] kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp [[Svartehavet]] for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om [[Medeia]] fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.<ref>Grimmal, P.: ''The Dictionary of Classical Mythology'', s. 58</ref>

====Atrevs' hus og den thebanske syklus====
[[Fil:Cadmus teeth.jpg|thumb|left|''Cadmus Sowing the Dragon's teeth'' av [[Maxfield Parrish]], 1908.]]
Mellom [[Argos]] og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til [[Atrevs]] og [[Thyestes]] ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med [[Labakos]]' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.<ref>Bonnefoy, Y.: ''Greek and Egyptian Mythologies'', s. 103</ref>

[[Den thebanske syklus]] tar for seg hendelser som særlig er knyttet til [[Kadmos]], byens grunnlegger, og senere med gjerningene til [[Laios]] og [[Oidipus]] ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved ''Syv mot Theben'' og [[Epigoni]]. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet.<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 317</ref> Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i [[Theben (Hellas)|Theben]] etter at det ble avslørt at [[Iokaste]] var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger<ref>R. Hard, ''The Routledge Handbook of Greek Mythology'', 311</ref>

====Trojanerkrigen og etterspillet====
[[Fil:The Rage of Achilles by Giovanni Battista Tiepolo.jpeg|thumb|''The Rage of Achilles'' av [[Giovanni Battista Tiepolo]] (1757, freskomaleri, 300 x 300 cm, Villa Valmarana, [[Vicenza]]). Akilles er rasende over at [[Agamemnon]] truet med å ta fra ham krigsbyttet [[Briseis]], og han trekker sverdet sitt for å drepe Agamemnon. [[Minerva]] dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret for å forhindre voldeligheter.]]
Gresk mytologi kulminerte i [[den trojanske krig|trojanerkrigen]] som ble utkjempet mellom grekerne og [[troja]]nerne, og dets etterspill. I [[Homer]]s epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra [[romerrikets kultur|romersk kultur]] siden fortellingen om [[Aineias]], en trojanerhelt som dro fra [[Troja]] og grunnla byen som en dag skulle bli [[Roma]], er nevnt i [[Publius Vergilius Maro|Vergil]] ''[[Æneiden]]''. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene [[Dictys Cretensis]] og [[Dares Phrygius]].<ref>Dunlop, J.: ''The History of Fiction'', s. 355</ref>

[[Den episke syklus|Krigsyklusen]] om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: [[Eris (gudinne)|Eris]] og [[det gyldne eple]] til [[Kallisti]], [[dommen over Paris]], bortførelsen av [[Helena]] og ofringen av [[Ifigeneia]] ved [[Aulis]]. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av [[Menelaos]]' bror, [[Agamemnon]], konge av Argos eller [[Mykene]], men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

''[[Iliaden]]'' som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn [[Patroklos]] og Priamos' eldste sønn [[Hektor]]. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av [[amasoner|amasonene]] og [[Memnon]], [[Etiopia|etiopiernes]] konge og morgengudinnen [[Eos]]' sønn. Akilles drepte begge disse, men [[Paris (mytologi)|Paris]] klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene ([[Palladium (mytologi)|Palladium]] ).

Med Athenes hjelp bygget de [[den trojanske hest]]. Til tross for advarsler fra Priamos' datter [[Kassandra]], ble trojanerne overtalt av [[Sinon]], en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten [[Laokoon]] som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert [[Odyssevs]] og Aineias (''[[Æneiden]]'') og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, ''Tilbaketuren'' (''[[Nostoi]]'' som er gått tapt) og Homers ''Odysseen''. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, [[Orestes (mytologi)|Orestes]] og [[Telemakhos]].

[[Fil:El Greco 042.jpg|thumb|left|[[El Greco]] var inspirert av den kjente myten fra den trojanske syklusen i sitt ''Laokoon'' (1608-1614, [[National Gallery of Art]], [[Washington, D.C.|Washington]]). [[Laokoon]] var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble selv drept av sjøslanger.]]
Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som [[metope]]r på [[Parthenon]] i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om [[Høvisk litteratur|høviske]] hoff og [[ridder]]e. Forfattere på 1100-tallet som [[Benoît de Sainte-Maure]] (''Roman de Troie'', 1154–60) og [[Josef av Exeter]] (''De Bello Troiano'', 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i ''Dictys'' og ''Dares''. De fulgte dermed [[Horats]]' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.<ref>Kelly, D.: ''The Conspiracy of Allusion'', s. 121</ref>