Redigerer George B. McClellan (avsnitt)

== Borgerkrigen ==
=== Ohio og strategi ===
I begynnelsen av borgerkrigen var McClellans kunnskap om det som ble kalt «storkrigsvitenskap» og hans erfaringer med jernbaner som impliserte at han var fremragende i logistikk, svært ettertraktet da Unionen [[mobilisering|mobiliserte]]. Han ble aktivt oppsøkt av guvernørene i Ohio, Pennsylvania og New York, de tre største statene i Unionen. [[William Dennison]], guvernøren i Ohio, var den som strakte seg lengst, derfor fikk McClellan verv som generalmajor av frivillige og gitt kommandoen over Ohio-militsen den 23. april 1861. I motsetning til sine kollegaer blant unionsoffiserene som kom fra [[abolisjonisme|abolisjonistiske]] familier, var han mot føderal innblanding i [[slaveri i USA|slaveriet]]. Noen av hans sørstatskollegaer oppsøkte ham uformelt med tanke på å få ham over på Konføderasjonens side, men han kunne ikke akseptere konseptet løsrivelse.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 66–69.</ref> 

3. mai gikk McClellan igjen inn i føderal tjeneste ved å bli utnevnt til kommandant over Department of the Ohio. Han var dermed ansvarlig for statene Ohio, Indiana, Illinois og, senere, det vestlige Pennsylvania, vestlige Virginia og Missouri. 14. mai fikk han verv som generalmajor i den regulære hæren. I en alder av 34 år var det dermed bare generalløytnant [[Winfield Scott]], hærens øverstkommanderende, som hadde høyere grad enn ham. McClellans raske forfremmelse skyldtes delvis hans forbindelse med [[Salmon P. Chase]], finansminister og tidligere guvernør og senator i Ohio.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 72.</ref>

Mens McClellan satte i gang med å ta seg av de tusenvis av mennene som meldte seg frivillige til tjeneste og satte opp treningsleirer, satte han også i gang med å tenke ut den større strategien. Han skrev et brev til general Scott den 27. april, fire dager etter at overtok kommandoen i Ohio, som var det første forslaget om en enhetlig strategi for krigen. Det inneholdt to alternativer, begge gav ham en viktig rolle som kommandant. Det første krevde 80 000 menn for å invadere Virginia gjennom [[Kanawha (elv)|Kanawha Valley]] mot [[Richmond (Virginia)|Richmond]]. Den andre krevde at de samme mennene rykket sørover og i stedet krysse [[Ohio (elv)|Ohio]]-elva inn i [[Kentucky]] og [[Tennessee]]. Scott feide bort begge planer som logistisk ugjennomførbare. Han gav McClellan kompliment og uttrykte sin «store trygghet på din intelligens, mot, kunnskap og energi», svarte han i et brev at 80 000 ville bli bedre brukt i en ekspedisjon på [[Mississippi (elv)|Mississippi]]-elva for å kontrollere den og dele Konføderasjonen i to, fulgt opp av en sterk blokade av sørlige havner. Denne planen som til slutt ville kreve betydelig tålmodighet av den nordlige opinionen, ble latterliggjort i avisene som [[Anakonda-planen]], men viste seg til slutt å være den vellykkede skissen for å vinne krigen. Forholdet mellom de to generalene ble stadig mer anspent i løpet av sommeren og høsten.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 75–76.</ref>
=== Vest-Virginia ===
McClellans første militære operasjoner var å okkupere området i det vestlige [[Virginia]] som ønsket å bli værende i Unionen og senere ble staten [[Vest-Virginia]]. Han hadde mottatt etterretningsrapporter den 26. mai om at de kritiske [[Baltimore and Ohio Railroad]]-broene i del delen av staten ble brent. Mens han raskt satte i verk planer om å invadere regionen, utløste han sin første alvorlige politiske kontrovers ved å proklamere til borgerne der at hans styrker ikke hadde til hensikt å blande seg inn i personlig eiendom, inkludert slaver. «I motsetning til alt som har blitt sagt av forrædere for å få dere til å tro at vår ankomst blant dere vil være signalisert av innblanding med deres slaver, forstå en ting klart, ikke bare vil vi avstå fra all slik innblanding, men vi vil tvert i mot knuse med jernhånd, ethvert forsøk på opprør fra deres del.» Han innså raskt at han hadde overskredet sine fullmakter og ba om unnskyldning i et brev til president Lincoln. Kontroversen var ikke at hans proklamasjon var stikk motsatt av administrasjonens politikk på den tiden, men at han var så frekk ved å overskride sin rent militære rolle.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 79–80.</ref>

Styrkene hans beveget seg raskt gjennom området [[Grafton (Vest-Virginia)|Grafton]], og seiret i den lille trefningen kalt [[slaget ved Philippi Races]], muligens den første trefningen på land i krigen. Hans første personlige kommando i slaget var [[slaget ved Rich Mountain]] som han også vant, men kun etter å ha vært svært forsiktig og nølt med å bruke reservestyrkene, noe som ville bli kjennemerket hans i resten av karrieren. Hans underordnede kommandant, [[William S. Rosecrans]], klaget bittert for at hans angrep ikke ble forsterket slik McClellan hadde gått med på.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 89–91.</ref> Disse to mindre seirene førte likevel til at han ble nasjonalhelt.<ref>Beagle, s. 1274.</ref> ''[[New York Herald]]'' hadde som overskrift i en artikkel om ham, «General McClellan, Napoleon i den nåværende krig.»<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 93.</ref>

=== Byggingen av en hær ===
Etter nederlaget til unionsstyrkene i [[det første slaget ved Bull Run]] den 21. juli 1861, kalte Lincoln inn McClellan fra Vest-Virginia. Han reiste med et spesialtog på Pennsylvanias hovedlinje fra [[Wheeling (Vest-Virginia)|Wheeling]] gjennom [[Pittsburgh]], [[Philadelphia]] og [[Baltimore]] videre til [[Washington, DC]], og ble overveldet av de entusiastiske folkemengdene som møtte toget hans på veien.<ref name="Sears95">Sears, ''Young Napoleon'', s. 95.</ref> 

Dagen før han nådde hovedstaden, 26. juli, ble McClellan utnevnt til kommandant over militærdivisjonen Potomac, Unionens hovedstyrke som var ansvarlig for forsvaret av Washington. 20. august ble flere militærenheter i Virginia konsolidert inn i hans av avdeling og han dannet umiddelbart [[Army of the Potomac]] med seg selv som dens første kommandant.<ref>Beatie, s. 480. Eicher, s. 372, 856.</ref> Han var stolt over sin nye makt og berømmelse:
{{Sitat|Jeg befinner meg i en ny og merkelig stilling her &ndash; presidenten, regjeringen, general Scott og alle godtar mine ønsker &ndash; gjennom en slags merkelig magisk operasjon ser det ut til at jeg har blitt ''makten'' i landet... Jeg tror nesten at skulle jeg få en liten suksess nå, ville jeg bli diktator eller hva som helst som ville glede meg &ndash; men ingenting slikt ville glede meg &ndash; ''derfor'' vil jeg ikke bli diktator. Beundringsverdig selvfornektelse!|George B. McClellan, brev til Ellen, 26. juli 1861<ref name="Sears95" />}}
[[Fil:GeorgeMcClellan1861a.jpg|thumb|General George B. McClellan med stab og viktige personer (fra venstre til høyre): General George W. Morell, oberstløytnant A.V. Colburn, general McClellan, oberstløytnant N.B. Sweitzer, prins de Joinville (sønn av kong Ludvig Filip av Frankrike) og helt til høyre, prinsens nevø, grev de Paris.]]
I løpet av sommeren og høsten tilførte McClellan en høy grad av organisering til sin nye hær og forbedret i stor grad dens moral gjennom sine jevnlige turer for å se over og oppmuntre sine enheter. Det var en beundringsverdig bedrift hvor han kom til å personifisere Army of the Potomac og høstet beundringen til sine menn.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 111.</ref> Han laget forsvarsverket til Washington som var nesten ugjennomtrengelig og bestod av 48 fort og forsterkede punkter med 480 kanoner bemannet av 7200 artillerister.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 116.</ref> Men dette var også en tid med spenninger i den øvre ledelsen, siden han fortsatte å krangle jevnlig med regjeringen og øverstkommanderende, generalløytnant Scott, i strategiske saker. McClellan avslo doktrinen til Scotts Anakonda-plan og ønsket i stedet et overveldende stort slag etter [[Napoleonskrigene|napoleonsk]] stil. Han foreslo at hæren hans skulle utvides til 273 000 menn og 600 kanoner og «knuse opprørerne i ett felttog.» Han favoriserte en krig som ville gjøre små innvirkninger på sivilbefolkningen og ikke krevde emansipasjon av slavene.

McClellans antipati mot emansipasjon la ytterligere press på ham siden han fikk bitter kritikk fra [[radikale republikanere]] i regjeringen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 98–99.</ref> Han så på slaveri som en institusjon som ble anerkjent i [[USAs grunnlov|grunnloven]], og krevde føderal beskyttelse der hvor det eksisterte. Hans forfatterskap etter krigen var typisk for mange i nord: «Jeg bekjenner en fordom til fordel for min egen rase og kan ikke lære å like lukten av enten geitebukker eller niggere.» Men i november 1861 skrev han til sin kone, «jeg vil, dersom det lykkes, kaste mitt sverd på vekten for å tvinge frem en forbedring i tilstanden til de stakkars svarte.» Han skrev senere at hadde det vært opp til han å bestemme fredsbetingelsene, ville han insistert på en gradvis avskaffelse av slaveriet som voktet rettighetene til både slaver og herrer som del av enhver avtale. Men han holdt ikke hemmelig sin motstand mot de radikale republikanerne. Han fortalte Ellen at «jeg vil ikke kjempe for abolisjonistene.» Dette plasserte ham med et opplagt handikapp fordi mange politikere som drev regjeringen trodde at han forsøkte å innføre politikken til opposisjonspartiet.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 116–17.</ref>

Det umiddelbare problemet med McClellans krigsstrategi var at han var overbevist om at Konføderasjonen var klar til å angripe ham med overveldende antall. 8. august erklærte han unntakstilstand i hovedstaden fordi han trodde at de konfødererte hadde over 100 000 menn stående i mot ham, i kontrast til de 35 000 som de faktisk stilte opp ved Bull Run noen få uker tidligere. 19. august anslo han 150 000 fiendesoldater var ved hans front. McClellans fremtidige felttog ble sterkt påvirket av disse oppblåste anslagene over fiendens styrker fra hans sjef for de hemmelige tjenestene, detektiv [[Allan Pinkerton]], men i august 1861 var disse anslagene McClellans egne. Resultatet var en ekstrem forsiktighet som tok initiativet fra McClellans hær og førte til den sterke fordømmelsen fra hans egen regjering. Historiker og biografer [[Stephen W. Sears]] har kalt McClellans handlinger «grunnleggende fornuftige» dersom han hadde vært så tallmessig underlegen som han trodde, men McClellan hadde faktisk sjelden mindre enn to til en tallmessig overlegenhet over sine motstandere i 1861 og 1862. Den høsten f.eks. hadde de konfødererte styrkene mellom 35 000 og 60 000, mens Army of the Potomac i september hadde 122 000 menn, tidlig i desember 170 000 menn og ved årets slutt 192 000.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 101–104, 110.</ref>

Krangelen med Scott ble svært personlig. Scott, sammen med mange i krigsdepartementet, var rasende for at McClellan nektet å gi detaljer om sin strategiske planlegging eller detaljer som antall soldater og disposisjoner. For hans del hevdet McClellan at han ikke stolte på noen i administrasjonen for å holde sine planer hemmelig for pressen, og dermed fienden. Under uenigheter om defensive styrker ved Potomac, skrev McClellan til sin kone den 10. august på en måte som ville karakterisere noen av hans mer private korrespondanse: «General Scott er det store hinderet &ndash; han vil ikke forstå faren og er enten en forræder eller inkompetent. Jeg må kjempe for å få viljen min mot ham.»<ref>Beatie, s. 471–72.</ref> Scott ble så desillusjonert over sin forhold til den unge generalen at han tilbød president Lincoln sin oppsigelse som til å begynne med nektet å ta i mot den. Rykter bredte seg i hovedstaden at McClellan kunne komme til å si opp, eller gjennomføre et militærkupp, dersom Scott ikke ble fjernet. Lincolns regjering møttes den 18. oktober og gikk med på å akseptere Scotts oppsigelse på grunn av «helsemessige grunner.»<ref name="McPherson360">McPherson, s. 360.</ref>
=== Øverstkommanderende ===
[[Fil:Centreville, VA, Quaker Guns in the fort on the heights.jpg|thumb|300px|«Quaker guns» (tømmerstokker som skulle imitere kanoner) i tidligere konfødererte festningsverk ved [[Manasses Junction]]. McClellan ble kraftig kritisert for ikke å ha klart å rykke frem mot disse festningsverkene hvor der ikke var kanoner, kun tømmerstokker i [[skyteskår]]ene.]]
Winfield Scott pensjonerte seg den 1. november og McClellan ble øverstkommanderende for alle Unionens arméer. Presidenten uttrykte sine bekymringer for det «veldige arbeidet» som dobbeltrollen til hærkommandanten og øverstkommanderende, men McClellan svarte, «jeg kan gjøre alt sammen.»<ref name="McPherson360" />

Lincoln, i tillegg til mange andre ledere og borgere i Nordstatene, ble stadig mer utålmodig med McClellans treghet med å angripe de konfødererte styrkene som fremdeles var samlet i nærheten av Washington. Unionens nederlag i det mindre [[slaget ved Ball's Bluff]] nær [[Leesburg (Virginia)|Leesburg]] i oktober økte frustrasjonen og skadet indirekte McClellan. I desember dannet [[USAs kongress|kongressen]] en ''Joint Committee on the Conduct of the War'' som ble en torn i siden på mange generaler i løpet av krigen da den anklaget dem for inkompetanse og, i noen tilfeller, forræderi. McClellan ble innkalt som det første vitnet den 23. desember, men han fikk [[tyfoidfeber]] og kunne ikke møte. I stedet vitnet hans underordnede offiserer, og deres skjulte innrømmelser om at de ikke hadde kunnskap om spesifikke strategier for fremrykning mot de konfødererte fikk mange til å kreve McClellans avgang.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 136–37.</ref>

McClellan skadet ytterligere sitt rykte ved sin fornærmende ulydighet mot sin øverstkommanderende. Privat henviste han til Lincoln som han hadde kjent før krigen som advokat for Illinois Central, som «ingenting mer enn en velmenende [[bavian]]», en «[[gorilla]]» og «alltid uverdig til... sin høye stilling.»<ref>McPherson, s. 364.</ref> 13. november lot ham presidenten vente på ham i 30 minutter da president besøkte ham i hans hjem, bare for å bli fortalt at generalen hadde lagt seg og ikke kunne treffe ham.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 132–33.</ref>

12. januar 1862 var McClellan innkalt til [[Det hvite hus]] hvor regjeringen krevde å høre hans krigsplaner. For første gang avslørte han sine intensjoner om å transportere Army of the Potomac med skip til [[Urbanna (Virginia)|Urbanna]] i [[Virginia]] på [[Rappahannock (elv)|Rappahannock]]-elva, omgå de konfødererte styrkene nær Washington og fortsette 80 km over land for å erobre Richmond. Han nektet å gi spesifikke detaljer om det foreslåtte felttoget, selv til sin venn, den nyutnevnte krigsministeren [[Edwin M. Stanton]]. 27. januar utstedte Lincoln en ordre som krevde at alle hans arméer skulle begynne offensive operasjoner innen 22. februar, [[George Washington|Washingtons]] fødselsdag. 31. januar utstedte han en tilleggsordre for Army of the Potomac om å bevege seg over land og angripe de konfødererte ved Manassas Junction og [[Centreville (Virginia)|Centreville]]. McClellan svarte umiddelbart med et brev på 22 sider hvor han protesterte i detalj på presidentens plan og talte i stedet for sin Urbanna-plan som var det første nedskrevne tilfellet av planens detaljer som ble presentert presidenten. Lincoln mente at sin egen plan var bedre, men han var lettet over at McClellan endelig gikk med på å rykke fremover, og gikk nølende med på forslaget. Lincoln blandet seg igjen i kommandantens saker den 8. mars da han begynte å tvile på McClellans løfte. Han sammenkalte et [[krigsråd]] i Det hvite hus hvor McClellans underordnede ble spurt om deres mening om Urbanna-planen. De uttrykte varierende tro på planen. Etter møtet utstedte Lincoln nok en ordre hvor han nevnte spesifikke offiserer som korpskommandanter som skulle rapportere til McClellan. McClellan hadde nølt med å gjøre dette før han fikk vurdere sine divisjonskommandanters effektivitet i kamp, selv om dette hadde betydd at han måtte følge direkte med på tolv divisjoner på slagmarken.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 140–41, 149, 160.</ref>

McClellan opplevde ytterligere to kriser før han kunne gjennomføre planen sin. De konfødererte styrkene under general [[Joseph E. Johnston]] trakk seg tilbake fra deres stillinger foran Washington og inntok nye stillinger sør for Rappahannock, noe som fullstendig utelukket Urbanna-strategien. McClellan omformet planen sin slik at styrkene hans i stedet ville gå i land ved [[Fort Monroe (Virginia)|Fort Monroe]] i Virginia og rykke frem over [[Virginia-halvøya]] til Richmond, en operasjon som ville bli kjent som [[Peninsula-felttoget]]. Men McClellan kom under ekstrem kritikk fra pressen og kongressen da det ble oppdaget at Johnstons styrker ikke bare hadde unnsluppet ubemerket, men hadde i månedsvis lurt unionshæren gjennom bruk av tømmerstokker som var malt svarte for å se ut som kanoner, kalt [[Quaker Gun]]s. Kongressens Joint Committee besøkte de forlatte konfødererte linjene og radikale republikanere introduserte en resolusjon som krevde McClellan avsatt. Men den ble såvidt nedstemt gjennom en parlamentarisk manøver.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 168–69.</ref> Den andre krisen var da det konfødererte [[panserskip]]et [[CSS «Virginia»]] dukket opp, noe som kastet Washington ut i panikk og gjorde støtteoperasjoner fra marinen på [[James (Virginia)|James]]-elva problematisk. 

11. mars 1862 fjernet Lincoln McClellan som øverstkommanderende og etterlot ham med ledelsen av kun Army of the Potomac. Påskuddet var at McClellan skulle få mulighet til å bruke all sin tid og oppmerksomhet på sitt felttog mot Richmond. Lincolns ordre var svevende i forhold til om McClellan ville bli gjeninnsatt etter et vellykket felttog. Stillingen hans ble ikke fylt av en annen offiser. Lincoln, Stanton og en gruppe offiserer kalt «krigsstyret» ledet de strategiske aksjonene til Unionens arméer den våren. Selv om McClellan ble oppmuntret av støttende kommentarer som Lincoln gav ham, så han senere svært annerledes på skiftet av kommando og beskrev det som del av en intrige «for å sikre at det ankommende felttoget ble mislykket.»<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 164–65.</ref>
=== Peninsula-felttoget ===
[[Fil:George McClellan statue.jpg|thumb|300px|Statue foran [[Philadelphia City Hall]]]]
McClellans hær begynte å seile fra [[Alexandria (Virginia)|Alexandria]] den 17. mars. Det var en armada som fikk alle tidligere amerikanske ekspedisjoner til å se små ut. Den transporterte 121 500 menn, 44 [[artilleri]]batteri, 1150 vogner, over 15 000 hester og tonnevis med utstyr og forsyninger. En engelsk observatør bemerket at det var «gåturen til en kjempe».<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 167–69.</ref> Hærens fremrykning fra [[Fort Monroe]] opp langs [[Virginia-halvøya]] viste seg å gå sakte. McClellans plan om å ta [[Yorktown (Virginia)|Yorktown]] raskt ble spolert da han oppdaget at de konfødererte hadde befestet en linje tvers over halvøya, noe som fikk ham til å bestemme seg for en beleiring av byen, noe som krevde betydelige forberedelser.

McClellan trodde fortsatt på etterretningsrapporter som hevdet at Konføderasjonen hadde to eller tre ganger så mange menn som de faktisk hadde. Tidlig i kampanjen forsvarte [[John B. Magruder]] halvøya mot McClellans fremrykning med betydelig mindre styrker enn McClellan. Han skapte en falskt inntrykk av at der var store styrker bak linjene og at stadig flere ankom. Dette oppnådde han ved å marsjere med mindre grupper av menn gjentatte ganger forbi steder hvor de kunne observeres på avstand eller var rett utenfor synslinjen, fulgt av mye støy og fanfarer.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', s. 99.</ref> I løpet av denne tiden klarte general Johnston å gi Magruder forsterkninger, men selv da var det langt færre styrker enn McClellan trodde stod i mot ham.

Etter en måned med forberedelser, rett før han skulle angripe de konfødererte festningsverkene ved Yorktown, fikk McClellan vite at Johnston hadde trukket seg opp langs halvøya mot [[Williamsburg (Virginia)|Williamsburg]]. McClellan måtte dermed følge etter uten å dra fordel av det tunge artilleriet som så møysommelig hadde blitt samlet foran Yorktown. [[Slaget ved Williamsburg]] den 5. mai er regnet som en seier for Unionen, McClellans første, men den konfødererte hæren ble ikke ødelagt og hoveddelen av deres styrke klarte å komme seg forbi Williamsburg til Richmonds ytre forsvarsverk mens slaget fortsatt pågikk og i løpet av de neste dagene.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', s. 107–13.</ref>

McClellan hadde også hatt håp om samtidige marineanslag mot Richmond via [[James (Virginia)|James]]-elva. Den ankomsten slo feil etter marinens nederlag i [[slaget ved Drewry's Bluff]], rundt 11 km nedover elva fra den konfødererte hovedstaden, den 15. mai. Konføderasjonen hadde blasert artilleri på en strategisk høy klippe over en buktning i elva og senket båter i elva. Dette skapte en rekke hindere i selve elva og blokkerte i realiteten denne potensielle ankomstveien til Richmond.<ref>Bailey, ''Forward to Richmond'', pp. 128–29.</ref>

McClellans hær nærmet seg forsiktig Richmond i løpet av de tre neste ukene og kom innenfor en avstand på 6 km. Han etablerte en forsyningsbase ved [[Pamunkey (elv)|Pamunkey]], en farbar bielv av [[York (elv)|York]]-elva ved [[White House Landing (Virginia)|White House Landing]], hvor [[Richmond and York River Railroad]] krysset. McClellan beordret [[jernbane]]n til å transportere [[damplokomotiv]] og rullende materiell til stedet med lektere.<ref>Sears, ''Gates'', s. 103–04.</ref>

Mens McClellan planla et angrep den 31. mai, ble hæren hans overrasket av et konføderert angrep. Johnston så at unionshæren var delt i to av den regntunge [[Chickahominy (elv)|Chickahominy]]-elva og håpet å beseire en liten del av McClellans hær i [[slaget ved Seven Pines]]. McClellan klarte ikke å lede hæren personlig på grunn av et tilbakeslag av malariafeber, men hans underordnede klarte å slå tilbake angrepene. McClellan fikk uansett kritikk fra Washington for at han ikke gikk til motangrep, noe som noen mente kunne ha åpnet byen slik at den kunne erobres. Johnston ble såret i slaget, og general [[Robert E. Lee]] overtok ledelsen av [[Army of Northern Virginia]]. McClellan tilbrakte de neste tre ukene med å omplassere sine styrker og ventet på forsterkninger han var blitt lovet. Dermed mistet han verdifull tid mens Lee fortsatte å styrke Richmonds forsvar.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 192–95.</ref>  

På slutten av juni startet Lee en serie angrep som ble kjent som [[syvdagersslaget]]. Det første store slaget, ved [[slaget ved Beaver Dam Creek|Mechanicsville]], var dårlig koordinert av Lee og hans underordnede og førte til store tapstall med liten taktisk gevinst. Men slaget hadde en viktig betydning på McClellans nerver. Den overraskende tilstedeværelsen til generalmajor [[Stonewall Jackson]]s styrker i slage, siden de sist ble rapportert å være mange kilometer unna i [[Shenandoah Valley]], overbeviste McClellan om at han var betydelig mer tallmessig underlegen enn han hadde trodd. Han rapporterte til Washington at han stod ovenfor 200 000 konfødererte, mens der faktisk var 85 000.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 205.</ref>
[[Fil:Battle of Gaines' Mill.png|thumb|300px|left|Føderale styrker under hardt angrep i [[slaget ved Gaines' Mill]], tegnet av [[Alfred R. Waud]] og offentliggjort i [[Harper's Weekly]], 26. juli 1862.]]
Lee fortsatte sin offensiv i [[slaget ved Gaines' Mill]] mot øst, men McClellan spilte en passiv rolle, tok ingen initiativ og ventet på at hendelsene skulle utfolde seg. Han holdt to tredjedeler av hæren sin utenfor kampene, igjen lurt av Magruders teatralske avledningstaktikker.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 211–12.</ref> Den natten bestemte han seg for å trekke hæren sin tilbake til en sikrere base, et godt stykke fra Richmond ved en del av James-elva som var under kontroll av Unionens marine. ved å gjøre dette kan han ha reddet hæren sin, uten å være klar over dette. Lee antok at unionshæren ville trekke seg tilbake østover mot sin eksisterende forsyningsbase, mens det at McClellan beveget seg sørover forsinket Lees respons i minst 24 timer.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 216.</ref> McClellan anerkjente også gjennom handling at han ikke lenger kunne omringe Richmond, målet for felttoget hans. Det tunge beleiringsartilleriet hans som dette krevde transportering på jernbaneforbindelsene som hans opprinnelige forsyningsbase ved York-elva hadde. I et telegram til krigsminister Stanton rapporterte han om disse hendelsene. McClellan la skylden på Lincoln-administrasjonen for hans tilbakeslag. «Dersom jeg redder denne hæren nå, sier jeg deg rett ut at jeg har ingen grunn til å takke deg eller noen annen person i Washington. Dere har gjort deres beste for å ofre denne hæren.»<ref>Beagle, s. 1275.</ref> Heldigvis for McClellans umiddelbare karriere, så aldri Lincoln denne provoserende påstanden (i det minste på den tiden) fordi den ble sensurert av krigsdepartementets telegrafist.
[[Fil:After Battle of Savage's Station.jpg|thumb|300px|Sårede menn etter [[slaget ved Savage's Station]], ett av [[syvdagersslaget|syvdagersslagene]]]]
McClellan var også heldig at på tross av nederlaget i felttoget, var hæren hans stort sett intakt siden han stort sett var fraværende fra kampene og nektet å utnevne en nestkommanderende til å kontrollere retretten.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 217.</ref> Militærhistorikeren Stephen W. Sears skrev: «Da han forlot sin hær ved slagmarkene ved [[slaget ved Glendale|Glendale]] og [[slaget ved Malvern Hill|Malvern Hill]] under de syv dagene, var han skyldig i å forsømme sine plikter. Hadde Army of the Potomac blitt ødelagt på disse markene (ved Glendale var mulighet reel nok), hadde han antageligvis blitt anklaget i henhold til krigsreglene.»<ref>Sears, ''Controversies'', s. 16.</ref> Under Glendale var McClellan 8 km unna, bak Malvern Hill, uten telegrafkommunikasjon og for langt unna til å lede hæren. Under slaget ved Malvern Hill var han på en kanonbåt, [[USS «Galena»]] som på et tidspunkt var 16 km nedover James-elva.<ref>Sears, ''Gates'', s. 280, 309.</ref> Under begge slagene tilhørte den reelle ledelsen av hæren hans venn og kommandant for V Corps, brigadegeneral [[Fitz John Porter]]. Da offentligheten fikk høre om «Galena», var det nok en enorm ydmykelse som kunne sammenlignes med Quaker Guns ved Manassas. Karikaturtegninger under [[presidentvalget i USA 1864|valgkampanjen i 1864]] viste McClellan i sikkerhet ombord i et skip mens et slag pågikk i bakgrunnen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 221.</ref>

McClellan ble gjenforent med sin hær ved Harrison's Landing ved James-elva. Det ble diskutert om hæren skulle evakueres eller forsøke å gjenoppta en offensiv mot Richmond. McClellan fastholdt sitt uvennskap med Abraham Lincoln med sine gjentatte ønsker om forsterkninger og ved å skrive et lengre brev hvor han kom med strategisk og politisk rådgivning om krigen, fortsatte sin motstand mot avskaffelse av slaveriet eller å ta slaver som en taktikk. Han konkluderte med å antyde at han skulle gjeninnsettes som øverstkommanderende, men Lincoln svarte med å utrope generalmajor [[Henry W. Halleck]] til embetet uten å konsultere, eller til og med informere, McClellan.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 227.</ref> Lincoln og Stanton tilbød også kommandoen over Army of the Potomac til generalmajor [[Ambrose Burnside]] som avslo utnevnelsen.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 235.</ref> 

[[Army of Virginia]] ble i Washington opprettet i en reorganisering av enheter under generalmajor [[John Pope]]. Han fikk ordre om å rykke frem mot Richmond fra nordøst. McClellan motsatte seg beskjeder om å forsterke Popes hær og utsatte å trekke Army of the Potomac tilbake fra halvøya lenge nok slik at forsterkningene ankom mens [[Nord-Virginia-felttoget]] allerede var i gang. Han skrev til sin kone før slaget at «Pope vil bli knust... og bli fjernet [av Lee]. ...En slik villmann som han er nødt til å føre til nederlag for alle som ansetter ham.»<ref>McPherson, s. 525.</ref> Lee hadde vurdert McClellans offensive væremåte og gamblet på å fjerne betydelige enheter fra halvøya for å angripe Pope som ble beseiret i [[det andre slaget ved Bull Run]] i august.

=== Maryland-felttoget ===
[[Fil:McClellan riding through Frederick, MD army.mil-2008-09-10-145411.jpg|thumb|300px|McClellan rir gjennom [[Frederick (Maryland)|Frederick]] i [[Maryland]] den 12. september 1862. Fra Frank Leslies Illustrated Newspaper.]]
Etter nederlaget til Pope i andre Bull Run, gikk president Lincoln nølende tilbake til mannen som hadde reparert en ødelagt hær tidligere. Han innså at McClellan var en dyktig organisator, trente styrkene godt og var i stand til å innlemme enhetene til Popes hær i Army of the Potomac raskere enn noen andre. 2. september 1862 utnevnte Lincoln McClellan til å lede «byggingen av festningsverkene til Washington og alle styrkene i forsvaret av hovedstaden.» Utnevnelsen var kontroversiell i regjeringen. En majoritet signerte en petisjon som erklærte ovenfor presidenten at «vår faste mening på dette tidspunktet er at det ikke er trygt å betro generalmajor McClellan ledelsen av noen hær som helst i USA.».<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 260.</ref> Presidenten innrømmet at det var som å «kurere bittet med hundens hår.» Men Lincoln fortalte sin sekretær, John Hay, at «vi må bruke de redskapene vi har. Der er ingen mann i hæren som kan bemanne disse festningsverkene og slikke våre styrker i form halvparten så godt som han. Dersom han ikke kan kjempe selv, utmerker han seg i å få andre klar til å kjempe.»<ref name="Bailey15">Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 15.</ref>

Den nordlige frykten for fortsatte offensiver av Robert E. Lee ble realisert da han satte i gang sitt [[Maryland-felttoget|Maryland-felttog]] den 4. september i håp om å fremprovosere sørlig sympati i slavestaten Maryland. McClellans forfølgelse begynte den 5. september. Han marsjerte mot Maryland med seks av sine reorganiserte korps, rundt 84 000 menn, mens han etterlot to korps igjen for å forsvare Washington<ref name="Bailey15" />. McClellans mottagelse i [[Frederick (Maryland)|Frederick]], mens han marsjerte mot Lees hær, ble beskrevet av korrespondenten for [[Harper's Magazine]]:
{{Sitat|Generalen red gjennom byen i [[trav]], og gatene var fylt av seks eller åtte stabsmenn og vakter i bredden bak ham. Generalen hadde sitt hode udekket og fikk stilfulle hilsninger av folket. Gamle kvinner og menn gråt av glede, og mengder av vakre kvinner viftet med flagg fra balkonger i husene ved gaten, og deres glede så ut til å overskygge alle andre følelser. Da generalen kom til hjørnet av hovedgaten samlet kvinnene seg rundt ham. Buketter, vakre og fargerike, i stort antall ble kastet til ham, og kvinnene sammenstimlet seg rundt ham med de varmeste gode ønsker, og mange av dem var overveldet av følelser. Jeg har aldri vært vitne til en slik scene. Generalen tok de sarte hendene som ble tilbudt ham med mange gode bemerkninger, og hørte og svarte de mange kommentarene og komplimentene som folket hilste ham med. Det var en scene som ingen kunne glemme &ndash; en hendelse for livet.|''Harper's Weekly'', lørdag 4. oktober 1862}}
Lee delte sine styrker i flere kolonner og spredt over et stort område mens han beveger seg inn i Maryland og manøvrerte seg for å ta det føderale [[arsenal]]et ved [[Harpers Ferry]]. Dette var et risikabelt trekk for en mindre hær, men Lee stolte på sin kunnskap om McClellans temperament. Han fortalte en av sine generaler at «han er en dyktig general, men svært forsiktig. Hans hær er i en svært nedbrutt og kaotisk tilstand og vil ikke være forberedt for offensive operasjoner &ndash; eller han vil ikke tro det &ndash; før om tre eller fire uker. Før den tid håper jeg å være ved Susquehanna.»<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 21.</ref> Dette var ikke en fullstendig presis vurdering, men McClellans hær beveget seg uenergisk og tilbakela bare i snitt 9 km per dag.<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 23.</ref>

Men McClellan var snart mirakuløst heldig. Unionssoldater oppdaget ved en tilfeldighet en kopi av Lees ordre om å dele hæren hans og gav dem til McClellans hovedkvarter i Frederick den 13. september. Da han innså den etterretningsmessige verdien i denne oppdagelsen, kastet McClellan armene i været og utropte, «nå vet jeg hva jeg skal gjøre!» Han viftet ordren til sin gamle venn fra hæren, brigadegeneral [[John Gibbon]] og sa at «dersom jeg ikke kan piske Bobbie Lee med dette arket, vil jeg ønske å dra hjem.» Han telegraferte president Lincoln: «Jeg har hele opprørsstyrken foran meg, men jeg er selvsikker og ingen tid skal kastes bort. Jeg tror Lee har gjort en stor tabbe, og at han vil bli hardt straffet for den. Jeg har alle planene til opprørerne og vil fange dem i deres egen felle dersom mine menn griper muligheten. ... Vil sende deg trofeer.»<ref>Sears, ''Landscape'', s. 113.</ref>

==== Slaget ved South Mountain ====
[[Fil:Battle of South Mountain.png|thumb|300px|Slaget ved South Mountain]]
Til tross for denne skrytingen fortsatte McClellan sin forsiktige linje. Telegrammet ble sendt til presidenten kl. 12.00 den 13. september, og etter dette beordret han at hæren skulle dra morgenen etter i stedet for å beordre sine enheter fremover mot passene i South Mountain umiddelbart. Forsinkelsen på 18 timer gav Lee tid til å reagere siden han fikk etterretning fra en konføderert sympatisør om at McClellan visste om planene hans. Forsinkelsen dømte også den føderale garnisonen ved Harpers Ferry siden unnsetningskolonnen McClellan sendte ikke kunne nå dem før de overgav seg til Stonewall Jackson.<ref>Sears, ''Landscape'', s. 120–21.</ref> I [[slaget ved South Mountain]] klarte McClellans hær å slå seg gjennom passene som separerte dem fra Lee, men gav også Lee nok tid til å konsentrere mange av sine menn ved [[Sharpsburg (Maryland)|Sharpsburg]] i Maryland. Slaget ved South Mountain gav McClellan en mulighet for et av de mest teatralske øyeblikkene i hans karriere:
{{Sitat|Fjellet foran var inntullet i en strøm av røyk fra slaget hvor kanonglimtene lyste som korte varme gnister. Slaglinjene som stod i mot på høydene var markert av tunge lag med røyk, og kolonner av føderale tropper var synlige mens de snirklet seg oppover fjellsida, hver kolonne... så ut som en monsteraktig, kravlende, blåsvart slange... McClellan poserte mot dette spektakulære bakteppet der han satt bevegelsesløs på sin krigshest... og noen brøt rekkene og svermet rundt krigerfiguren og satte i gang med den mest overdådige demonstrasjonen.|Stephen W. Sears<ref>Sears, ''The Young Napolean'', s. 289.</ref>}}

Unionshæren nådde Antietam Creek øst for Sharpsburg om kvelden 15. september. Et planlagt angrep den 16. september ble utsatt på grunn av morgentåke, noe som gjorde at Lee kunne forberede sitt forsvar med en hær som var mindre enn halvparten av McClellans.<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 61-64.</ref>

==== Slaget ved Antietam ====
[[Fil:Lincoln and generals at Antietam.jpg|thumb|300px|Lincoln med McClellan og staben etter slaget ved Antietam. Kjente personer (fra venstre) er 5. [[Alexander S. Webb]], stabssjef V Corps, 6. McClellan, 8. dr [[Jonathan Letterman]], 10. Lincoln, 11. [[Henry J. Hunt]], 12. [[Fitz John Porter]], 15. [[Andrew A. Humphreys]] og 16. kaptein [[George Armstrong Custer]].]]
[[Slaget ved Antietam]] den 17. september 1862 var den enkeltstående blodigste dagen i amerikansk militærhistorie. De tallmessig underlegne konfødererte styrkene kjempet desperat og godt. Til tross for de betydelige fordelene i antall menn, klarte ikke McClellan å konsentrere sine styrker effektivt, noe som betydde at Lee kunne flytte sine forsvarere for å parere hver av de tre angrepene fra Unionen som separat ble satt i gang etter hverandre mot de konføderertes venstre, sentrale og til slutt høyre side. McClellan var ikke villig til å sette inn sine reservestyrker for å dra fordel av lokale suksesser. Historikeren [[James M. McPherson]] har poengtert at de to korpsene McClellan holdt i reserve faktisk var større enn Lees totale styrke. Grunnen til at McClellan nølte var at han som i tidligere slag, var overbevist om at han var tallmessig underlegen.<ref>McPherson, ''Crossroads'', s. 129–30.</ref>
[[Fil:Lincoln and McClellan 1862-10-03.jpg|thumb|left|300px|Lincoln i McClellans telt etter slaget ved Antietam.]]
Slaget var taktisk sett uavgjort, selv om Lee teknisk sett var beseiret siden han trakk seg tilbake først fra slagmarken og trakk seg tilbake til Virginia. McClellan telegraferte til Washington at «vår seier er fullstendig. Fienden er drevet tilbake inn i Virginia.» Likevel var der en tydelig misnøye med at McClellan ikke hadde knust Lee som kjempet med en mindre hær med ryggen sin mot Potomac. McClellans underordnede har del i ansvaret for forsinkelser, som Burnsides uhell ved Burnside Bridge, og tabber, som [[Edwin V. Sumner]]s angrep uten rekognosering, men dette var lokale problemer som hele hæren kunne ha kommet seg fra. Som med de avgjørende slagene i løpet av de syv dagene, var McClellans hovedkvarter for langt bak linja til å gi ham personlig kontroll over slaget. Han brukte ikke sine kavaleristyrker til rekognosering. Han delte ikke sine overordnede slagplaner med sine korpskommandanter, noe som forhindret dem fra å bruke initiativ utenfor deres sektor. Og han var altfor villig til å akseptere forsiktige råd om å spare reservene, slik som da et betydelig gjennombrudd i sentrum av Konføderasjonens linje kunne ha vært utnyttet, men [[Fitz John Porter]] skal ha sagt til McClellan, «husk, general, jeg ledet den siste reserven til den siste hæren til republikken.»<ref>Bailey, ''Bloodiest Day'', s. 141.</ref>

Til tross for et taktisk uavgjort er Antietam regnet som et vendepunkt i krigen og en seier for Unionen fordi den gjorde slutt på Lees strategiske felttog, hans første invasjon av Nord, og det gjorde det mulig for president Lincoln å utstede [[Emansipasjons-erklæringen]] den 22. september som trådte i kraft den 1. januar 1863. Lincoln hadde tenkt å utstede erklæringen tidligere, men han ble rådet av sin regjering til å vente på en seier for å unngå at den ble oppfattet som en desperat handling. Unionens seier og Lincolns erklæring spilte en betydelig rolle i å fraråde regjeringene til [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] fra å anerkjenne Konføderasjonen. Noen mistenkte at de planla å gjøre dette i etterspillet av enda et nederlag for Unionen.<ref>McPherson, ''Crossroads'', s. 155.</ref> McClellan kjente ikke til planene om at erklæringens skjebne hvilte på hans innsats på slagmarken.

Da McClellan ikke klarte å forfølge Lee aggressivt etter Antietam, beordret Lincoln at han skulle fjernes fra kommandoen den 5. november. Generalmajor [[Ambrose Burnside]] overtok ledelsen av Army of the Potomac den 7. november.<ref>Sears, ''Young Napoleon'', s. 238–41.</ref> McClellan skrev til sin kone at «de viss dømmekraft jeg stoler på forteller meg at jeg kjempet slaget på strålende vis og at det var et mesterstykke. ...Jeg føler at jeg har gjort alt som bes av meg med to ganger å redde landet. ...Jeg er litt stolt av å ha, med en slått og demoralisert hær, beseiret Lee så fullstendig. ...Vel, en gang vil historien gi meg rettferdighet.»<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 545.</ref>