Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

=== Identitetsfilosofi ===
(3) I Jena hadde også Schelling hjulpet Hegel til en beskjeden post ved universitetet.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 112ff.</ref> Hegel skriver et lengre essay om differansen mellom Fichte og Schelling. Det kan ha bidratt til Schellings erkjennelse av at han egentlig aldri hadde vært fichteaner, slik han hadde anttatt.<ref>''SW'' 7:23.</ref> De to bryter filosofisk med hverandre i 1801.<ref>Michael G. Vater, David Wood (red., overs.), ''The Philosophical Rupture between Fichte and Schelling'', State University of New York Press, 2012, s. 1</ref> Hegel og Schelling samarbeider om forelesninger og en filosofisk journal. I årene 1801-04 utvikler Schelling sin Identitetsfilosofi. Den ‘intellektuelle anskuelse’ betegner nå erkjennelsen av ‘absolutt fornuft’,<ref>''SW'' 4:376</ref> en fornuft ‘an sich’, en ‘formell absolutthet’ i motsetning til ‘absoluttenheten i og for seg’.<ref>''SW'' 5:306f.</ref>

I 1802 aner vi konturene av en organisk statsteori som aldri følges opp.<ref>''SW'' 4:115.</ref> Samtidig arbeider Schelling videre med sin kunstfilosofi. I 1803 flytter han til det katolske [[Würzburg]] – bakenfor ligger en øket interesse for katolsk mystikk. Etter å ha overhørt Schellings første forelesning er imidlertid byens biskop forferdet over ny-platonismen og mystikken, og forbyr sine katolske trosbarn å følge forelesningene.<ref>Thomas F. O’Meara, ''Romantic Idealism and Roman Catholicism: Schelling and the Theologians'', University of Notre Dame Press, 1982, s. 68f.</ref> Schellings vokabular antar fra nå av en mer religiøs tone. Atskilt fra det absolutte er mennesket ‘fallent’,<ref>''SW'' 6:42.</ref> og det ‘onde’ i verden er nødvendig for å erkjenne det ‘gode’, heter det mot slutten av Identitetsfilosofien.<ref>''SW'' 6:43.</ref>