Redigerer Fredskonferansen i Paris (1919) (avsnitt)

== Frankrikes posisjon ==
[[Fil:Paris Peace Conference.jpg|miniatyr|USAs president Woodrow Wilson, Frankrikes statsminister Georges Clemenceau og Storbritannias statsminister David Lloyd George diskuterer under fredskonferansen i Paris {{Byline|Noël Dorville|type = Tegning av}}]]
Den franske delegasjonen til fredskonferansen ble ledet av statsminister [[Georges Clemenceau]], hans hovedmål var å svekke Tyskland strategisk, militært og økonomisk.<ref>Macmillan 2001, s. 26–35</ref><ref>David Robin Watson, ''Georges Clemenceau'' (1974) s. 338–365</ref> Etter å ha opplevd to tyske angrep mot Frankrike i løpet av førti år ([[den fransk-tyske krig]] og [[første verdenskrig]]), var Clemenceau fast bestemt på at Tyskland ikke igjen skulle ha anledning til å angripe Frankrike. For å forebygge et tysk angrep ønsket Clemenceau blant annet britisk og amerikansk garanti for fransk sikkerhet.

Clemenceau var skeptisk og frustrert over [[Wilsons 14 punkter]]: «Mr. Wilson kjeder meg med sine fjorten punkter», klaget Clemenceau. «Den allmektige Gud har bare ti!» President Wilson undertegnet en gjensidig forsvarsavtale med Frankrike, men vel tilbake i Washington unnlot han å legge avtalen frem for senatet til ratifisering, og den trådte aldri i kraft.<ref>{{cite journal |first=Lloyd E. |last=Ambrosius |title=Wilson, the Republicans, and French Security after World War I |url=https://archive.org/details/sim_journal-of-american-history_1972-09_59_2/page/341 |journal=Journal of American History |volume=59 |issue=2 |year=1972 |pages=341–352 |jstor=1890194 |doi=10.2307/1890194}}</ref>

En alternativ fransk linje var å søke en normalisering av det fransk-tyske forholdet. I mai 1919 ble den franske diplomaten René Massigli sendt på flere hemmelige oppdrag til Berlin. På vegne av den franske regjeringen tilbød Massigli endringer i de territoriale og økonomiske punktene i den kommende fredsavtalen.<ref name="Trachtenberg, Marc pages 24-55">{{cite journal |last=Trachtenberg |first=Marc |title=Reparation at the Paris Peace Conference |pages=24–55 [p. 42] |journal=Journal of Modern History |volume=51 |issue=1 |year=1979 |jstor=1877867 |doi=10.1086/241847}}</ref> Massigli la frem ønsket om møter mellom franske og tyske representanter, som ville lede til et «fransk-tysk samarbeid».<ref name="Trachtenberg, Marc pages 24-55"/> Massagli fortalte tyskerne at franskmennene anså «de anglo-saksiske maktene», altså Storbritannia og USA, for å være den største trusselen mot Frankrike etter krigen. Han hevdet at både Frankrike og Tyskland hadde en felles interesse i å motsette seg «anglo-saksisk dominans» over verden og advarte at «fordypelsen av motstand» mellom franskmennene og tyskerne «ville lede til ødeleggelse av begge land, til fordel for de anglo-saksiske maktene».<ref name="ReferenceA">Trachtenberg (1979), page 43.</ref>

Tyskerne avviste det franske tilbudet fordi de anså de franske sonderingene som en felle, for å lure de til å akseptere fredsavtalen og fordi den tyske utenriksministeren [[Ulrich von Brockdorff-Rantzau]] antok at USA var mer åpen for å begrense kravene i fredsavtalen enn Frankrike.<ref name="ReferenceA"/> Til sist viste det seg å være Storbritannias Lloyd George som forsøkte å få gunstigere vilkår for Tyskland.