Redigerer Frankere (avsnitt)

== Merovingerne ==
:''Hovedartikkel: [[Merovingerne]]''
[[Fil:Revoil Pharamond eleve sur le pavois.jpg|miniatyr|[[Faramund]] løftes på et [[Skjold (beskyttelse)|skjold]] av frankerne. Maleri av [[Pierre-Henri Révoil]] og [[Michel Philibert Genod]], 1841-45]]

Styrene til de tidlige frankiske høvdingene [[Faramund]] (rundt [[419]] til [[427]]) og [[Klodio]] (rundt [[427]] til [[447]]) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til [[merovingerne|merovinger]]-dynastiet forblir usikkert.

Gregorius nevner Klodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta ''Camaracum'' ([[Cambrai]]) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til [[Somme]]. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at [[Flavius Aetius|Aetius]] overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt [[431]]). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall [[gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] undersåtter.

I [[451]] tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse [[hunerne]]s invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer [[Merovek]] som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av [[Kilderik I]]. Hans grav ble funnet i [[1653]] og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovek er kanskje opphavet til navnet [[merovingerne]]

===Klodvig I===
[[Fil:Chlodwigs taufe.jpg|miniatyr|[[Klodvig I|Klodvigs]] dåp i 497 slik en forestilte seg begivenheten på [[16. århundre|1500-tallet]].]]
:''Hovedartikkel: [[Klodvig I]]''

Kilderiks sønn [[Klodvig I|Klodvig]] startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og [[Rhinland]], noe som inkluderte beseiringen av [[Syagrius]] i [[486]]. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I [[slaget ved Vouillé]] i [[507]] beseiret Klodvig med hjelp av [[burgundere]] [[Vestgotere|vestgoterne]] og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til [[Pyreneene]].

Klodvigs konvertering til [[kristendom]] etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen [[Klotilde]] i [[493]] kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til [[pave]]n og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de [[arianisme|arianske]] [[Vestgotere|vestgoterne]], [[vandaler|vandalene]] eller [[burgundere|burgunderne]]. [[Merovingerne]] bygget dermed det som etter hvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.

===Etter Klodvig===

Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med [[blodhevn]] som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.

Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev vestgoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i [[511]] og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.

Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etter hvert mesteparten av dagens [[Frankrike]], men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som [[Alemannia]] (dagens sørvestlige [[Tyskland]]) og [[Thüringen]] (fra [[531]]). [[Sachsen]] forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av [[Karl den store]].

Etter at [[Klotar I]] hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i [[561]] i rikene [[Neustria]], [[Austrasia]] og [[Burgund]]. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.

I hvert av de frankiske kongedømmene tjente ''[[major domus]]'' eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med [[Dagobert I]] i [[639]], førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det [[8. århundre]]t hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles [[karolingerne]] etter den fremste representanten, Karl den store.