Redigerer Framekspedisjonen (avsnitt)

== Forberedelser ==
=== Finansiering og utrustning ===
9.&nbsp;februar besluttet [[stortinget]] å låne Amundsen «Fram», og å gi {{formatnum:75000}}&nbsp;[[norsk krone|norske kroner]] til nødvendige reparasjoner og forbedringer,<ref name="Amundsen(2003)s125" /> i tillegg til at det hadde nedbetalt deler av gjelden etter ekspedisjonen med [[«Gjøa»]]. Mange bedrifter donerte utstyr til ekspedisjonen, inkludert [[den norske hæren]] som stilte materiell til disposisjon.<ref name="Amundsen(2003)s135-36" /> Ytterligere midler ble gitt av Kongen og Dronningen ({{formatnum:30000}}&nbsp;kroner<ref name="Amundsen(2003)Liste" />) og fra privatpersoner, blant annet fra Don Pedro Christophersen. Christophersen, som bodde i [[Argentina]], dekket alle omkostninger i forbindelse med «Frams» ferd fra Buenos Aires til isbarrieren og tilbake til [[San Francisco]], via Buenos Aires.<ref name="Amundsen(2003)Liste" />

Etter bekjentgjøringen av at Cooks og Pearys hadde nådd nordpolen ble det vanskelig å skaffe mer penger. Også Stortinget avslo en søknad om å øke midlene med {{formatnum:25000}}&nbsp;kroner. Amundsen befant seg nå i en situasjon med nær {{formatnum:150000}}&nbsp;kroner i underskudd. Han brydde seg imidlertid ikke så mye om et balansert budsjett, fordi han visste at om han ble den første til å nå Sydpolen, ville alt bli tilgitt. Han tok derfor opp et lån, og belastet sitt eget hus med {{formatnum:25000}}&nbsp;kroner.<ref name="Huntford(2000)s218-19" />

For å få et tilstrekkelig antall sledehunder, reiste Amundsen til [[København]] hvor han kjøpte 100&nbsp;[[grønlandshund]]er av det ''Kongelige Grønlandske Handelsselskap''{{Ref label|Note1|D|D}} som skulle leveres i Danmark i juli 1910. Amundsen var overbevist om at de ville være overlegne ponnier, som var Scotts hovedtransportmiddel.<ref name="Amundsen(2003)s128-29" /> Foreningen gikk med på å sende hundene med «Hans Egede» til [[Kristiansand]] uten ekstra kostnader for Amundsen.<ref name="Amundsen(2003)s128-29" />

Den medbrakte ferdighytten, som var 7,8&nbsp;m lang og 3,9&nbsp;m bred, ble bygget ved Amundsens hjemsted i [[Bunnefjorden|Bundefjord]], og senere demontert og pakket for å bli satt opp i Antarktis. Hytten hadde to rom, hvorav det ene fungerte som et kjøkken og et fungerte som et soverom, spisestue og stue. Der fantes også et loft, som ble brukt til lagring av rekvisita. Landgruppens sleder var 3,6&nbsp;m lang og veide i utgangspunktet 75&nbsp;kg før vekten i løpet av vinteren i gjennomsnitt ble redusert til 24&nbsp;kg.<ref name="Amundsen(2003)s369" /> Skiene var laget av [[hickory]], som var et elastisk og sterkt materiale. Lengden var 1,8&nbsp;m.<ref name="Huntford(2010)s42" />

=== Mål og plan ===
[[Fil:TerraNova2-no.png|miniatyr|Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den [[17. januar]] [[1912]], 34 dager etter Amundsen.]]
Amundsen forsøkte å få tak i all tilgjengelig litteratur, og utviklet en nøyaktig plan i ut ifra sine egne erfaringer med polare ferder.

Ekspedisjonens hovedmål var å nå Sydpolen. Vitenskapen spilte kun en birolle, men Amundsen planla å utføre så mange målinger som mulig underveis, først og fremst meteorologiske.<ref name="Amundsen(2001)s44" /> I tillegg skulle «Fram» utføre omfattende oseanografiske målinger i Atlanterhavet, og Amundsen og [[Bjørn Helland-Hansen]] planla å bruke dette som en unnskyldning for å komme igang ombord på «Fram» i Norge, i stedet for i [[San Francisco]] som tidligere annonsert.<ref name="Huntford(2000)s223" />

«Fram» skulle ifølge Amundsens plan forlate Norge i midten av august, og ha et mellomstopp i [[Madeira]]. Derifra skulle de gå rundt [[Kapp det gode håp]] og inn i [[Rosshavet]] og gjøre fremstøt mot Rossbarrieren, som skulle bli nådd rundt 15.&nbsp;januar. I [[Hvalbukta]] skulle om lag ti menn bli plukket ut til en overvintringsgruppe og bygge en base, mens «Fram» skulle gå tilbake til [[Buenos Aires]] og foreta målinger i [[Atlanterhavet]]. I oktober skulle hun dra tilbake mot sør, og plukke opp landgruppen igjen.<ref name="Amundsen(2003)s121" />

Denne gruppen skulle også, så snart hytten var ferdig og forsyninger brakt i land, frakte og lagre drivstoff og mat i depoter så langt sør som mulig. Målet var å bringe så mye proviant ned til  80°&nbsp;S at de kunne betrakte dette som det egentlige startpunktet for sledeferden mot Sydpolen.<ref name="Amundsen(2003)s123" /> Da disse aktivitetene var ferdige var vinteren kommet, og den ble brukt til å arbeide med utstyret for å gjøre det klart til våren. Når våren kom, skulle utstyret og grunnlaget være så klart som mulig for å nå det ene mål &ndash; å nå Sydpolen.<ref name="Amundsen(2003)s123" /> Amundsen ønsket å dra ut fra Hvalbukta, dra rett mot sør, og følge den samme [[meridian]]en så langt det var mulig.<ref name="Amundsen(2003)s125" />

Hvalbukta ble valgt som sted av flere grunner. På den ene siden lå den lengre sør enn noen andre tidligere hadde vært med skip og innen rekkevidde av barrieren, noe som var viktig for den etterfølgende sledeferden ettersom det kunne korte ruten med nær 10%<ref name="Huntford(2000)s216" /> og på den andre siden kunne Amundsen her gjøre seg kjent med overflateforholdene på barrieren sammen med de som skulle bli med. I tillegg fantes der, ifølge Ross' og Shackletons tidligere rapporter, store mengder [[seler]] og [[pingviner]] i området, slik at matforsyningen alltid ville være sikret. Også for de meteorologiske observasjonene på barrieren var bukta et gunstig område, fordi naturen i området ikke kunne påvirke forholdene. Til sist var stedet lett tilgjengelig med skipet.

Det ble generelt akseptert at barrieren fløt i vannet, noe som også ble bekreftet av Shackletons rapport om store isblokker. Amundsen kom imidlertid til den konklusjon at de måtte hvile et slags fundament, som små øyer eller [[skjær]], fordi miljøet i Hvalbukta i det hele hadde holdt seg uendret siden Ross' ekspedisjon i 1843&ndash;44.<ref name="Amundsen(2001)s347-79" /> Amundsens konklusjon var riktig, selv om resonnementet ikke var det. Han så seg nemlig bekreftet,<ref name="Amundsen(2001)s347" /> selv om det i dag er kjent at barrieren er en [[isbrem]] og dermed flyter i vannet og er forbundet til land av en [[isbre]].<ref name="NSIDC" /> Stabiliteten i bukta er betinget av plasseringen i vindskyggen av [[Roosevelt Island]].<ref name="Huntford(2000)s216" /> I 2000 forsvant Framheim på et isflak.<ref name="mil.no" />

=== «Fram» ===
[[Fil:Fram Drawings.jpg|miniatyr|Plan- og snitt-tegninger for «Fram».]]
{{Utdypende artikkel|«Fram»}}
«Fram» ble bygd i 1892 av [[Colin Archer]] som et fartøy som kunne tåle den arktiske pakkisen. Archer var velkjent for et  bestemt skrog-design som kombinerte sjødyktighet med en grunn [[Dypgang|dybdegang]], og hadde vært en pioner innen utviklingen av [[spissgatter|spissgattede]] fartøy hvor det konvensjonelle [[akterspeil]]et var erstattet av en spiss akterstavn, noe som økte manøvrerbarheten.<ref name="Huntford(2001)s183-84" /> Skipet ble rigget som en tre-mastet [[skonnert]] med et samlet seilareal på ca 560&nbsp;m², og hjelpemotoren på 220&nbsp;[[Hestekraft|hestekrefter]] var i stand til gi skipet en hastighet på 7&nbsp;[[Knop (mål)|knop]] (13,1&nbsp;km/t).<ref name="Nansen(1897)b1s69" /> «Fram» er 39&nbsp;meter lang, 11&nbsp;m bred og har et volum på 440 [[Bruttoregistertonn|brutto-]] og 807 [[nettoregistertonn]].<ref name="Huntford(2000)s256" /><ref name="Amundsen(2001)s358" /> Den tremastede [[skonnert]]en hadde gjentatte ganger blitt brukt av [[Fridtjof Nansen]] og [[Otto Sverdrup]] under deres ekspedisjoner i Arktis. 

Den 9. mars 1909 anmodet Amundsen skipsverftet i [[Horten]] om å reparere skipet og gjøre de nødvendige endringene. Den viktigste endringen var å erstatte [[dampmaskin]]en med en 180-PS-dieselmotor. Dermed var «Fram» det første polarskipet med [[dieselmotor]], noe som var mer praktisk for manøvrering mellom isflakene. En annen fordel var besparelsen av mannskap &ndash; det behøvdes kun én mann for å operere fartøyet.<ref>[[#Huntford_2000|Huntford]], s.&nbsp;256</ref>