Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

== Grunnleggende ideer ==
=== Toleranse ===
Intet kort sammendrag være rettferdig overfor mangfoldet av tanker i opplysningstiden i 1700-tallets Europa. Ettersom det var et verdisystem framfor et fastlagt sett av delte oppfatninger, er det mange selvmotsigende tog å følge. Som Dorinda Outram har merket seg, opplysningstiden besto av «mange forskjellige spor, ulike i tid og geografi, hvor de felles målene var framgang, toleranse, og fjerne overgrepene til kirken og staten.»<ref>Outram, Dorinda  (2006): ''Panorama of the Enlightenment'', ss. 29</ref>

I Kants berømte essay, ''Hva er opplysning?'' (1784) beskrev han opplysningstiden som ganske enkelt frihet for den enkeltes intelligens.<ref>Blissett, Luther (1997): [http://www.stewarthomesociety.org/ai.htm «Anarchist Integralism: Aesthetics, Politics and the Après-Garde»]</ref> I et bredere perspektiv utgjorde opplysningstiden en økt [[empiri]]sme, [[vitenskap]]elig vitalitet, og [[reduksjonisme]] (ideen om å forklare egenskapene til ting eller organismer utefra egenskapene til byggesteinene), sammen med en økende kritikk av religiøs rettroenhet.

[[Fil:Louis XIV of France.jpg|thumb|Den eneveldige franske [[Ludvig XIV|solkongen Ludvig den 14.]] iført overdådig [[barokk]]ostyme [[1701]]. Han bærer høy [[allongeparykk]], kroningskappe med gylne [[fransk lilje|franske liljer]] og [[hermelinpels]], trange [[knebukser]] av silke og sko med høye, røde hæler. Maleri av [[Hyacinthe Rigaud]].]]
Historikeren Peter Gay hevdet at opplysningen brøt gjennom «den hellige sirkel»<ref>Gay, Peter (1996): ''The Enlightenment: An Interpretation''. W. W. Norton & Company. ISBN 0393008703.</ref> hvis [[dogme]]r hadde begrenset tenkningen. Den hellige sirkel er et begrep som Peter Gay benytter for å beskrive den gjensidige forholdet mellom arvelig [[aristokrati]], kirkens ledere og Bibelens tekst. Dette innbyrdes avhengige forholdet manifesterte seg selv da kongene fremmet den guddommelig rett til å styre [[Enevelde|eneveldig]], «konge av Guds nåde», og kirken godkjente kongenes guddommelige rett, og kongene forsvarte kirken.

Forskeren Milan Zafirovski har argumentert at opplysningstiden var en kilde for kritiske og [[Radikalisme|radikale]] tanker, som frihet, demokrati og fornuft som de primære verdiene i samfunnet — i motsetningen til kongenes guddommelige rett.<ref>Zafirovski, Milan (2011): ''The Enlightenment and Its Effects on Modern Society'', ss. 144</ref> Dette synet argumenterer for at etableringen av en kontraktsmessig grunnlag av rettigheter ville føre til markedsmekanismer og [[kapitalisme]], [[Vitenskapelig metode|den vitenskapelige metode]], religiøs toleranse og organiseringen av stater til selvstyrte [[republikk]]er via demokratiske virkemidler. I dette synet er tendensen til filosofene å benytte [[rasjonalitet]] til hvert filosofiske problem,<ref>Landry, Lorraine Y. (2000): ''Marx and the postmodernism debates: an agenda for critical theory'', ss. 7</ref>men senere kritikere, som 1800-tallets [[Romantikken|romantikere]], mente at dets mål for rasjonalitet i menneskelige anliggender var altfor ambisiøs til at det kunne bli oppnådd.<ref>D'Andrea, Thomas D. (2006): ''Tradition, rationality, and virtue: the thought of Alasdair MacIntyre'', ss. 339</ref>

En rekke intellektuelle bevegelser på 1800-tallet, blant annet [[liberalisme]] og [[nyklassisisme]]n, sporer deres arv tilbake til opplysningstiden.<ref>Weber, Eugen (1992): ''Movements, Currents, Trends: Aspects of European Thought in the Nineteenth and Twentieth Centuries''</ref>

=== Materialisme ===
Opplysningstiden var ikke knyttet til en bestemt filosofisk retning. I henhold til [[Bertrand Russell]] var den mer et resultat av de blodige og uavgjorte religionsstridighetene på 1600- og 1700-tallet. Prinsippet om [[religionsfrihet]] hadde allerede blitt godtatt av [[Spinoza]] og [[John Locke]]. Sistnevnte mente at toleranse i religionsspørsmål måtte gjelde alle, ja selv «papistene» ([[Katolsk|katolikkene]]). Selv om [[David Hume]] hadde det moro med å drive narr av religion i alminnelighet og med den katolske religion i særdeleshet, tok han avstand fra å undertrykke andres religiøse trosoppfatninger. Et kongedømme av Guds nåde var da ikke forenelig samtidig med [[demokrati]] og [[ytringsfrihet]].<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 230</ref>

Opplysningstiden hadde bokstavelig som mål å spre lys i mørket. Det store hovedverket fra 1700-tallet er det store franske ''[[Encyklopedi]]''. Helt bevisst vendte de franske tenkerne seg bort fra [[religion]] og [[metafysikk]], men irreligiøse var de ikke i vid forstand. [[Denis Diderot|Diderots]] syn var i slekt med [[Spinoza]]s [[panteisme]]. [[Voltaire]], som også deltok i lekiskonarbeidet, var nok en bitter motstander av den institusjonaliserte kirke, men han hadde ikke oppgitt tanken på en overnaturlig kraft, hva nå ''den'' måtte være. Han gjorde således narr av [[Gottfried Leibniz]]' tro på at vår verden var den beste av alle verdener.

[[Fil:Julien Offray de La Mettrie.jpg|right|thumb|upright|Julien Offray de La Mettrie]]
Det var de franske [[Materialisme|materialister]] som var mest ytterliggående i forkastelsen av religionen. Deres lære var en videreutvikling av substansteorien til Descartes. [[Julien Offray de La Mettrie]], opplysningstidens enfant terrible, den første av de franske materialister, skrev ''L'homme machine'' (1748; norsk: «Mennesket, en maskin») hvor han forkastet [[Descartes]]' dualisme og godtok kun en substans, [[materie]]n. Et fast trekk ved materien er at den er i endring. Det er ikke noe behov for en første årsak i form av Gud, noe som La Mettrie mente var en «overflødig hypotese». Det var her [[Karl Marx]] senere fant sin inspirasjon til læren om at ånden er et biprodukt av naturen, og han var i det hele tatt inspirert av de franske materialister til å hevde at religionen var opium for folket.<ref name="Russell234-235 "> Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 234-235</ref>

På grunnlag av dette gikk materialistene inn for et åpent [[Ateisme|ateistisk]] standpunkt. Religion i alle sine former og utgaver ble betraktet som skadelig. Isteden ble [[fornuft]]en framhevet som det høyeste gode. Under [[den franske revolusjon]] ble fornuften endog framhevet til Gud. [[Antoine Lavoisier]], grunnleggeren av den moderne [[kjemi]], ble stilt for revolusjonsdomstolen under [[skrekkveldet]]. Forsvarerne insisterte på at han var en av Frankrikes fremste vitenskapsmenn, men domstolen slo fast at [[Den første franske republikk|republikken]] ikke hadde behov for [[vitenskap]] og lot ham halshugge. Det kan også være et markant avslutning for opplysningstiden.<ref name="Russell234-235 "/>

=== Rousseau ===
[[Fil:Allan Ramsay 003.jpg|thumb|upright|Rousseau, maleri av Allan Ramsay, 1766]]
Innenfor den franske opplysningstiden vokste også fram en romantisk retning som var kritisk til å stole utelukkende på fornuften. En av de fremst i denne retningen var [[Jean-Jacques Rousseau]], som var ikke filosof i ordets egentlig betydning, unntatt i visse deler av hans politiske verker og skrifter om barneoppdragelse, men gjennom hans omfattende litterære verker fikk han stor betydning for den senere [[Romantikken|romantiske bevegelse]], ved hans forsvar for følelsenes rett mot fornuften. Samtidig inspirerte hans tanker også [[den franske revolusjon]]. I [[1762]] utga han to viktige bøker, ''Om samfunnspakten'' (''Du contrat social'') som inneholdt hans politiske grunnsyn, og oppdragelsesromanen ''Émile''. Begge bøkene kritiserte religionen og ble forbudt. Rousseau flyktet til [[Sveits]] hvor levde under beskyttelse av [[Fredrik II av Preussen]].

«Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker», hevdet Rousseau i ''Om samfunnspakten''. Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. I det øyeblikk som menneskene overførte sine rettigheter til samfunnet som en helhet, taper de sine individuelle rettigheter. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin [[natur]]tilstand, men at [[sivilisasjon]]en og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant — Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand — fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige [[frihet]] på i det moderne samfunn.

=== Berkeley ===
[[Fil:George Berkeley by John Smibert.jpg|thumb|upright|George Berkeley, den senere biskop Berkeley, maleri av John Smibert, 1730]]
[[George Berkeley]]s fremst bidrag var en teori som han kalte for «immaterialisme», men som andre senere har kalt for [[subjektiv idealisme]]. Denne teorien fornektet eksistensen av materiell substans og isteden forfektet at familiære objekter som bord og stoler er kun ideer i sinnene og kan således ikke eksistere uten å bli fornemmet. Fysiske objekter ''«esse est percipi»'' («å være er å bli oppfattet»). Han er også kjent for sin kritikk av [[abstraksjon]], en viktig premiss i hans argument for immaterialismen.

Bemerkelsesverdig er de skrifter som Berkeleys ry som filosof hviler på ble alle forfattet i Berkeleys første år som nyutdannet magister. Bare 24 år gammel utga han sin første — og siste filosofiske verk, ''Tre dialoger mellom Hylas og Filonous'', i [[1713]]. Avhandlingen består av en lengre innledning og en Del I — og ikke mer. Han hadde planer om å skrive Del II, men det ble det imidlertid aldri noe av. Et utkast til Del II skal Berkeley senere ha mistet under et opphold i [[Italia]] en gang rundt [[1740]].<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 7</ref>

=== Hume ===
[[Fil:Statue of David Hume.jpg|thumb|upright|David Hume i Edinburgh, statue av Alexander Stoddart]]
David Hume var en skotsk filosof, historiker, økonom og essayist, og særlig kjent for sin filosofiske [[empiri]]sme og [[skeptisisme]]. Han sto sentral i [[den skotske opplysningstid]] og samtid som en av de betydeligste filosofer i vestlige filosofi. Han blir ofte gruppert sammen med [[John Locke]], George Berkeley og andre britiske empirister.<ref>Atherton, Margaret (red.) (1999): ''The Empiricists: Critical Essays on Locke, Berkeley, and Hume''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.</ref>

I begynnelsen av hans ''En undersøkelse av den menneskelige forstand'' ([[1739]]) strebet Hume å skape en total [[Naturalisme|naturalistisk]] «vitenskap om mennesket» som undersøkte det [[psykologi]]ske grunnlaget for menneskelig natur. I sterk opposisjon til rasjonalistene som gikk forut ham, i særdeleshet [[Descartes]], konkluderte han at begjær framfor [[fornuft]] styrte menneskelig oppførsel, i en berømt spissformulering: «Fornuft er, og burde være kun følelsenes slave». I et annet avsnitt sier han: «All vår tenknings materiale stammer enten fra ytre eller indre fornemmelser; det er bare blandingen og sammensetningen av dette materialet som hører under sinnet og viljen. Eller for å uttrykke meg i filosofisk terminologi: alle våre forestillinger eller svakere oppfatninger er gjengivelser av våre inntrykk eller mer livaktige oppfatninger.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 24</ref>

Kant har kreditert Hume for å ha vekket ham fra hans «dogmatiske slumring» og Hume har vist seg som en meget innflytelsesrik for påfølgende filosofi, særlig innenfor [[utilitarisme]], [[logisk positivisme]], på [[William James]], [[vitenskapsfilosofi]]en, tidlig [[analytisk filosofi]], [[kognitiv filosofi]] og andre tankebevegelser.

=== Kant ===
[[Fil:Kant-KdrV-1781.png|right|thumb|upright|Tittelsiden på ''[[Kritikk av den rene fornuft]]'' fra [[1781]].]] 
Etter Descartes kom den filosofiske utvikling til å følge to hovedstrømmer: de ulike kontinentale og rasjonelle systemer, og den engelske [[erfaringsfilosofi]]. Det var i lesningen av David Hume at [[Immanuel Kant]] våknet fra sine dogmatiske slummer, ifølge ham selv. Istedenfor å forsøke å forklare begrepene ved hjelp av erfaringen, tar Kant fatt på å forklare erfaringen ved hjelp av våre begreper. Kants teori er, innrømmet [[Bertrand Russell]], «vanskelig, innviklet og ofte problematisk», men han fikk stor betydning på all senere filosofi.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 239</ref> Det er vanskelig å lage et sammendrag av Kants komplekse tanker, men her er et inntrykk.

Det må skilles mellom det som framkaller kunnskapen, og den form som denne kunnskapen antar. Selv om kunnskapen oppstår gjennom erfaringen, stammer den ikke fra denne alene. Sanseerfaring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for vår kunnskap. Den form kunnskapen tar, og hvordan de dannes til kunnskap, kommer fra noe annet fra erfaringen. De kunnskaper som er prinsipielt uavhengig av erfaringen kaller Kant for «a priori», og alt det øvrige som faktisk kommer fra erfaringen kaller han for «a posteriori». Hume mente disse var identiske, men Kant mente de var forskjellige, skjønt de delvis overlappet hverandre. Tilsvarende var Kants oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme). 

Tingene i seg selv ''[Ding an sich]'' er virkeligheten i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for oss, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer).

=== Hegel ===
[[Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg|right|thumb|upright|Hegel]]
[[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] ble skoledannende innenfor den såkalte [[Kontinental filosofi|kontinentale filosofi]]. Hans livsverk besto i utviklingen av et stort filosofisk system som han selv beskrev som absolutt idealisme. Det var Hegel som satte dialektikken i system og foreslo den som den drivende kraft i både den logiske og historiske utvikling: «Hele filosofien svarer til en sirkel av sirkler». Hegel har blitt karakterisert som høydepunktet for [[Tysk idealisme|den tyske idealisme]] som fremmet så prominente navn som Kant, [[Johann Gottlieb Fichte|Fichte]], [[Friedrich Schleiermacher|Schleiermacher]] og Hegels venn [[Friedrich von Schelling|Schelling]]. Han fikk stor betydning for senere filosofer som [[Arthur Schopenhauer]] og [[Friedrich Nietzsche]], foruten for [[Karl Marx]]' [[historiske materialisme]].

''Åndens fenomenologi'' ([[1807]]) er Hegels første større verk, og kanskje også det meste interessant, og samtidig også hans mest dunkle.<ref>Førde, Tor (28. januar 2003): [http://www.europas-historie.net/hegelogfenomenologien1.htm ''Hegel og Åndens Fenomenologi'']</ref> I motsetning til hans senere tekster er dette skrevet ned i all hast og bærer preg av [[improvisasjon]]. Filosofisk er det vanskelig tilgjengelig, men inneholder litterære kvaliteter og en friskhet som hans senere tekster mangler. Marx var en stor beundrer og benyttet det som utgangspunkt for sin egen filosofi. Hegel gir her en framstilling om hvordan mennesket omformer naturen ved sitt arbeid, noe som også tiltalte til de senere [[Eksistensialisme|eksistensialistiske]] filosofer: at mennesket danner seg selv. Teksten er dunkel og uklar, ikke minst ved at Hegel leker seg med ord og begrepsdannelser, eksempelvis benytter han seg av likheten mellom «beiherspielen» (spille inn, spille ved siden av) og «Beispiel» (eksempel); og «das Meinen» som spiller på likheten mellom «mein» (min) og «Meinung» (mening).<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 129</ref>

Et avsnitt kan gi et inntrykk av tekstens tendens, her fra innledningen til kapittelet ''Uvisshetens subjekt'': «Kraften ved den sansemessige visshets sannhet ligger altså nå i ''jeg'et'', i umiddelbarheten til min ''seende, hørende'' virksomhet, osv. Vi avholder det enkelte Her og Nå som vi mener, fra å forsvinne ved at ''Jeg'' holder dem fast. ''Nå er dag'' fordi jeg ser den: ''Her er et tre'' av samme grunn Men i dette for-hold erfarer den sansemessige visshet den samme dialektikk som i det forgående. ''Jeg, denne,'' ser treet og ''fastholder treet som Her;'' et annet jeg ser imidlertid huset og fastholder at Her ikke er et tre, men snarere et hus. Begge sannheter har den samme troverdighetsgrunn, nemlig den seende virksomhets umiddelbarhet og begges sikkerhet og forsikring om sin kunnskap: den ene sannhet forsvinner i den andre.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 136-137. [[Jon Elster]]s oversettelse.</ref>