Redigerer Evripides (avsnitt)

== Verker ==
[[Fil:Illustrerad Verldshistoria band I Ill 148.png|thumb|Tegning av byste i profil.]]
Athenske tragedier som ble framført i løpet av Evripides' levetid var en offentlig tevling mellom dramatikere. Bystaten finansierte det og ga priser i belønning til vinnerne. Språket ble talt og sunget på vers, framføringens teaterscene omfattet et sirkulært gulv, ''orkhestra'', hvor koret kunne danse, en rom for skuespillerne (det var fastlagt med tre skuespillere på Evripides' tid), et bakteppe, [[skene (teater)|''skênê'']], og en del spesialeffekter: en ''[[ekkyklema]]'' («rullutmaskin», benyttet for føre ''skênês'' utendørsområde innendørs) og en [[mekhane|''mēkhanē'']] (en teaterkran, benyttet før å løfte skuespillere opp i luften, som i ''[[deus ex machina]]''. Med innføringen av en tredje skuespiller (en nyvinning som er tilskrevet Sofokles), ble skuespill også vurdert som en dyktighet og en kunst som ble belønnet med priser, og krevde en langvarig læretid i koret. Evripides og andre dramatikere komponerte således flere og flere melodier som dyktige skuespillere kunne synge og denne tendensen ble mer markert i hans senere stykker:<ref>Gould, John (1985): «Tragedy in performance» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 265-267</ref> tragedie var en «levende sjanger i stadig endring»<ref>Mastronade, D.J. (1999-2000): «European Tragedy and Genre» i: ''Euripides and Tragic Theatre in the Late Fifth Century'', red. M.Cropp, K.Lee & D. Sansone, Champaign, Ill., s. 27</ref> (andre endringer i hans verker er berørt i den tidligere seksjonen og i kronologien).

Komedieforfatteren Aristofanes er den tidligste kjente kritiker som karakteriserte Evripides som en talsmann for det destruktive, nye tanker, knyttet til de svikende standardene i både samfunnet og i tragedien. Imidlertid var tragedien på 400-tallet f.Kr. en form for sosial sammenkomst for «utføre i all stillhet opprettholdelsen og utviklingen av den mentale infrastrukturen» og det ga deltakerne en «plattform for en fullstendig unik form for institusjonalisert diskusjon».<ref>Meier, C. (1983): ''The Political Art of Greek Tragedy'', overs. A. Webber, Baltimore, s. 4, 42</ref> En dramatikers rolle var ikke bare å underholde, men også å utdanne sine medborgere; han var forventet å ha et budskap.<ref name="VP 10">Vellacott, Philip (1954): ''Euripides: The Bacchae and Other Plays'', Penguin Classics, innledning, s. 10</ref> Tradisjonelle [[myte]]r skaffet emneinnhold, men dramatikeren var forventet å være nyskapende i formidlingen av mytene for å beholde interessen, noe som førte til ny karakterisering av heltefigurene<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 260</ref> og benytte seg av den mytiske fortiden for å snakke om dagens saker.<ref>Croally, Neil (2005): «Tragedy's Teaching» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 66</ref>

Forskjellen mellom Evripides og hans eldre kollegaer er til en viss grad at hans figurer snakket om nåtiden mer kontroversielt og mer direkte enn dramaene til Aiskhylos og Sofokles, tidvis utfordret de selv den demokratiske orden. Således er eksempelvis [[Odyssevs]] representert i ''Hekabe'' (linjene 131–132) som smidig i sinnet, innbydende i stemmen, behagende for ''demos'' (vanlige borgere), det vil si en type krigsdemagog som var aktiv i Athen i løpet av Peloponneskrigen.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.) Blackwell Publishing Ltd, s. 264</ref>

Figurene i stykkene til Aiskhylos og Sofokles skilte tidvis mellom [[slave]]ne som er servile av vesen og de som er slaver av kun omstendigheter, men Evripides' figurer går lengre ved å posisjonere et enkeltmenneskes sinn framfor sosiale eller fysiske forhold som den sanne verdiindeks.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 264</ref> Således rasjonaliserer den kjærlighetssyke dronning Faidra i ''Hippolytos'' sin posisjon og reflekterer over utroskap, og underliggende mot [[Sokrates]] tese om at dyd er en følge av innsikt: ''«Jeg tror at når vi gjør det onde, er det ei fordi vi av naturen mangler dømmekraft; (...) Vi vet og innser godt hva rett og riktig er, men gjør det ikke, dels av treghet, dels fordi vi heller følger egen lyst enn dydens vei.»''<ref name="beyer337">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 337.</ref> Hun begår deretter selvmord etter at stesønnen har avvist hennes tilnærmelser, men først etterlater hun et brev hvor hun beskylder ham for å ha forsøkt forføre henne. Ektemannen [[Thesevs]] får hjelp av havguden [[Poseidon]] til straffe sønnen [[Hippolytos]] som blir slept etter sine hester til han dør. Den mytiske rammen understrekes av at dramaet åpnes av [[Afrodite]] og avsluttes av [[Artemis]] som ''[[deus ex machina]]'' for til en forsoning mellom den fortvilte faren og den døende sønnen. Slik settes kjærlighetens og kyskhetens gudinner opp mot hverandre som kontrasterende symboler.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 336.</ref> Evripides' tar opp aiskyleiske tanker om skyld og straff, selv [[hybris]]tanken er med, men dramaets indre tyngdepunkt er skildringene av sjelene og beskrivelsen av kjærlighetens ødeleggende kraft.<ref name="beyer337"/>

[[Fil:Medea Peter Stein 2005.jpg|thumb|[[Clio-Danae Othoneou]] som Medeia i Peter Steins oppsetning fra 2005 på teateret i [[Epidauros]].]]
Også i de eldste av de bevarte dramaene, ''Alkestis'' (438 f.Kr.),<ref>[http://www.stefan.cc/books/antike/alkestis.html Evripides: «Alkestis»]</ref> handler om en kvinne som velger å ta sitt eget liv, om enn at begrunnelsen og årsaken en annen: hustruen velger ta sitt eget liv for at ektemannen skal få leve, men takket være at [[Herakles]] henter tilbake Alkestis fra dødsriket får stykket likevel en lykkelig slutt. Det var da heller ingen tragedie, men et stykke som skulle erstatte satyrspillet i en tetralogi. Det var et eksperiment med hevdvunne formene som var typisk for Evripides.<ref name="Breitholtz36">Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, s. 36</ref> Hans egenrådige vilje til å utfordre sitt publikum synes å være motivert av kunstneriske beslutninger han tok med sitt innhold ikke ga ham noe valg. Med [[Medeia (skuespill)|''Medeia'']], som han har blitt mest beundret for i ettertiden, ble publikum åpenbart sjokkert over at dikteren lar den kvinnelige hovedpersonen (i strid med myten) myrde sine egne barn for å ramme barnefaren som har sviktet henne. «Den forferdelige forbrytelsen har sin grobunn i dunkle krefter som veller opp fra en lidenskapelig og bedratt kvinnes stormende følelsesliv.»<ref name="Breitholtz36"/> Det var et av Evripides' mange forsøk på å framstille en kvinnelig psyke i opprør. I stykket er det den [[Erotikk|erotiske]] spenningen mellom mann og kvinne som utgjør dramaets drivkraft og har siden blitt mønstergyldig i teaterkunsten. Tilsvarende er det i nevnte ''Hippolytos'' en kvinne, Faidra, som elsker lidenskapelig sin stesønn, den kyske Hippolytos. Evripides framstilte henne ikke som en forbryter, men som en dypt ulykkelig kvinne.<ref name="Breitholtz37"/> Faidra-skikkelsen har gått inn i verdenslitteraturen, først til [[Seneca den yngre]] i hans ''Phaedra'', derfra til [[Jean Racine|Racine]]s [[Fedra (Racine)|''Phèdre'']], til [[Émile Zola]] i romanen ''Le curée'' (som ble dramatisert som ''Renée'') og til [[André Gide]]s ''Thésée'', og i [[Norden]] forfulgte [[Herman Bang]] temaet med ''Haapløse slægter'' og ''Fædra'', sistnevnte også dramatisert.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 337-338</ref>

Også i et annet drama er kvinner hovedpersonene, ''Trojanerinnene'', oppført 415 f.Kr., og som i ''Hekabe'' er det sceniske bakteppet [[Trojakrigen]], men virkelighetens bakgrunn var Peloponneskrigen mot Sparta som raste. Athen hadde da nettopp klart å beseire øya [[Milos]], og på en opprørende måte lot bystaten hele den mannlige befolkningen henrettes mens kvinner og barn ble solgt til slaveri. ''Trojanerinnene'' er Evripides' protest mot krigens skjensler og den skammelige behandlingen av [[Milos]]. Hans drama er en parallell ved at Trojas hærtatte kvinner må avvente sin skjebne i angst og gru mens en greker kommer og henter dem en etter en til enten død eller slaveri. [[Jean-Paul Sartre]] kom med sin inspirerte variant i romanen ''Les Tryennes'' mens [[August Strindberg]] antagelig lot seg inspirere i en scene av det historiske dramaet ''Gustav Vasa'' fra 1899. En annen henvisning til dikterens samtid og [[Peloponneskrigen]] var dramaet ''Heraklidene'' («Herkules’ barn»).<ref name="Beyer, Edvard 1971">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 338</ref>

Alle de tre dramatikerne Aiskhylos, Sofokles og Evripides skapte komiske effekter ved å sette det heroiske opp mot det verdslige, men de to førstnevnte benyttet mindre betydningsfulle figurer for denne hensikt mens Evripides var mer pågående og benyttet også hovedfigurene. Hans komiske grep kan bli vurdert som en forsterkning av den samlede tragiske effekt, og hans realisme, som ofte lar hans helter se tåpelige ut, markerer en verden av nedvurdert heroisme: «Tapet av intellektuell og moralsk substans ble en sentralt tragisk framstilling.»<ref>Seidensticker, Bernd (2005): «Dithyramb, Comedy and Satyr-Play» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 52-53</ref> Psykologisk endring er vanlig og skjer ofte så brått at det kan oppfattes som selvmotsigelse i karakteriseringen,<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 326</ref> hvilket [[Aristoteles]] påpekte og siterte ''Ifigenia i Aulis'' som eksempel.<ref>Aristoteles: ''Poetikken'', 1454a32</ref> For andre kritikere er psykologisk selvmotsigelse ikke en snublestein for godt drama: «Evripides forfølger en bredere innsikt: hans mål er å fremme to modus, den emosjonelle og den rasjonelle som med menneskene konfronterer sin egen dødelighet.»<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 261</ref> Andre har vurdert uforutsigbar oppførsel som realistisk i tragedien: «over alt hos Evripides er det en opptatthet av den individuelle psykologi og dets irrasjonelle aspekter er åpenbar... I hans hender undersøker tragedien for første gang de indre avbruddene i den menneskelige sjel og lar følelsene drive handlingsgangen.»<ref name="Knox327">Knox, B. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 327</ref> Spenningen mellom fornuft og pasjon er symbolisert ved figurenes forhold til gudene,<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 325</ref> som i Hekabes bånd, besvart ikke ved Zevs, heller ikke av fornuftens lov, men av den brutale Menelaos som om det var vegne av de gamle guder, og mest kjent i ''Bakkantinnene'' hvor guden Dionysos herjer med sine egne tilhengere. Når guden til sist opptrer ''deus ex machina'', sin de gjør i åtte av de bevarte dramaene, opptrer de «livløst og mekanisk».<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 324</ref> Tidvis kritisert som en lite fantasifull måte å avslutte en fortellingen, synet av en «gud» som gir sin «dom» eller kunngjøring fra en teaterkran, kan faktisk ha vært ment å provosere en [[skeptisisme]] for de religiøse og heroiske dimensjonene av hans dramaer.<ref>Hadas, Moses (2006): ''Ten Plays by Euripides'', Bantam Classic, s. XVI-XVIII</ref><ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 332</ref> Tilsvarende begynner hans skuespill ofte på banalt vis, i ettertidens vurdering, med å undergrave den teatralske illusjon. Det i motsetningen til Sofokles som etablerte en monolog hvor guddommen eller en menneskelig figur direkte og enkelt fortalte publikum alt hva som trengtes for å forstå den påfølgende handlingen.<ref>Hadas, Moses (2006): ''Ten Plays by Euripides'', Bantam Classic, s. XVI</ref> Mens ''Medeia'' har blitt fremmet som Evripides' mesterverk og den største av alle greske tragedier, har andre funnet den mindre tilfredsstillende, blant dem synes Aristoteles være. Han nevner den flere ganger i Poetikken, og ikke positivt. Aristoteles mente at verken slutten med Medeia høyt svevende i teaterkranen eller den athenske kongens ikke dramatisk nødvendige ankomst har vært eksempel til etterfølgelse.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 48</ref>

[[Fil:Elisabetta Pozzi as medea 04.JPG|thumb|Elisabetta Pozzi som Medeia, Teatro Greco i [[Siracusa]], 2009.]]
Aiskhylos og Sofokles var innovative, men Evripides hadde kommet til en posisjon i «den evig foranderlige sjanger» hvor han med letthet kunne bevege seg mellom tragiske, komiske, romantiske og politiske effekter, en allsidighet som synes i de enkelte dramaer og dessuten i løpet av hans karriere. Muligheten for komedie lå i hans bruk av samtidige figurer, i hans sofistikerte tone, hans relativt uformelle gresk talespråk, og i hans dyktige anvendelse av handlingsgang sentrert rundt motiver som senere ble standard i [[Menandros]]' nye komedie, eksempelvis «gjenkjennelsesscenen». Gjenkjennelsen (''anagnórisis'') var et hovedtema i ''Oidípovs'' og dikteren visste å variere dette kunstgrepet i tragedien ''Ion'' skapte han det mønster som senere forfattere benyttet gjentatte ganger: En ung pike blir forført, i hemmelighet føder hun et barn, som deretter blir satt bort. Med barnet følger noen gjenstander som kan identifiseres. Ved hjelp av disse blir en ung pikes eller ung gutts herkomst avslørt, og fører til enten lykkelig eller ulykkelig slutt. Særlige komedien levde høyt på ''Ion''-dramaets handlingsforløp.<ref name=" Breitholtz38">Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, s. 38</ref> Når andre tragiske diktere benyttet gjenkjennelsesscener, var de heroiske i sin vektlegging, slik som Aiskhylos gjør i ''Gravofferet'', det andre dramaet i trilogien ''[[Orestien]]'', og som Evripides gjorde en parodi på med sin verdslige behandling av det i [[Elektra (Evripides)|''Elektra'']] (han var unik blant tragedieforfatterne ved legge inn dramakritikk i sine egne stykke).<ref>Gregory, Justina (2005): ''A Companion to Greek Tragedy'', Blackwell Publishing Ltd, s. 267</ref> Gjenkjennelsen forutsatte at publikum var innforstått med bakgrunnshistorien. Evripides' vanlige framgangsmåte var å benytte godt kjente myter og legendariske fortellinger, og deretter endre bestemte detaljer, hvilket krevde at han ga nødvendig informasjon. Han benyttet da en episk preget, nesten frittstående monologisk prolog framfor den dialogbaserte åpningsscenen som var vanlig hos Sofokles.<ref name=" Breitholtz38"/>

Tradisjonelle myter med deres eksotiske settinger, heroiske eventyr og episke slag, tilbød muligheter for romantisk melodrama foruten også politiske kommentarer på krigen som tema,<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 332-366</ref> og således var Evripides' drama en særegen blanding av elementer. ''Trojanerinnene'' var eksempelvis et mektig og forstyrrende drama om krigens redsler, åpenbart kritisk til Athens [[imperialisme]] og skrevet i kjølvannet av massakren på øya [[Milos]] og under forberedelsene til [[den sicilianske ekspedisjon]]. Likevel har stykket komisk utveksling mellom [[Hekabe]] og [[Menelaos]], og koret sammenfaller, som det også gjør i ''Heraklidene'' og ''Medea'', i å utrope Athen på høypatriotisk vis til det velsignede land, som frihetens og rettens hjemstavn og et fristed for alle urettmessige forfulgte.<ref name="Beyer, Edvard 1971"/> Evripides' mangfold og kompleksitet som dramatiker kunne la ham forfatte et patriotisk og et antikrigsdrama under samme tittel.<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 334-335</ref>

Tragedieforfattere på 400-tallet f.Kr. tevlet mot hverandre i byfestvalen [[Dionysia]], hver av dem med en tetralogi bestående av tre tragedier og et satyrspill. De få bevarte fragmenter av satyrspill tilskrevet Aiskhylos og Sofokles indikerer at de var løst strukturert, enkel og jovial form for underholdning. Det er således [[ironi]]sk at det eneste [[satyrspill]] som har overlevd til ettertiden er skrevet av Evripides. Hans ''Kyklopen'' er et burlesk stykke om helten [[Odyssevs]] og [[Polyfemos]] hvor den enøyde kjempens overdådige rus er det viktige poenget. Evripides strukturerte underholdningen som en tragedie og innførte en kritisk ironi som er typisk for hans andre verker. Hans bøyninger og endringer av sjangeren er vist særlig i ''Alkestis'' som er en dristig sjangerblanding, en kombinasjon av både komiske, tragiske og satyriske elementer, oppført første gang i 438 f.Kr. Det var det fjerde stykket i en tetralogi, og ble spilt istedenfor satyrspillet. Stykket er samtidig en kombinasjon av to sagnmotiver. Det har Herakles som en satyrisk helt i en konvensjonell satyrscene, involverer en ankomst, en bankett, en seier over et [[troll]] (i dette tilfellet Døden), en lykkelig slutt, en fest, og avskjed for nye opplevelser.<ref>Seidensticker, Bernd (2005): «Dithyramb, Comedy and Satyr-Play» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 50</ref> Den sterke [[Herakles]] var en populær skikkelse i komediene og kommer her tilfeldig til et hus i sorg etter at hustruen har død istedenfor sin ektemann. Av høflighetshensyn blir han ikke fortalt hva som har skjedd og da en sterkt beruset Herakles kommer ut igjen får han vite sannheten etter at en slave bebreidet ham for å opptre upassende. Den tapre helt griper inn og den døde hustru kommer tilbake til sin ektemann.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 31</ref> Selv om Aiskhylos og Sofokles innførte nyvinninger i tragedien, og Evripides mange innovasjoner var i en mindre skala, førte de til sammen til en radikal endring av dramaets scenesetting og framdrift.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 269</ref>

=== På gresk ===
Talespråket i dramaene er ikke fullstendig forskjellig i stil fra de til Aiskhylos eller Sofokles — de anvender poetisk versemål, et eksklusivt ordforråd, klangfylt uttrykk, kompleks syntaks, og utpenslede figurer, alt rettet mot å representere et opphøyd kunststil.<ref>Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd, s. 256</ref> Imidlertid er dets rytme noe friere, mer naturlig og nærmere dagligtalen enn hans forløpere, og ordforrådet ble utvidet til også omfatte intellektuelle og filosofiske subtiliteter. Evripides var også en stor lyrisk poet. I eksempelvis ''Medeia'' skrev han for sin by Athen, «den edleste av hennes sanger å prise.»<ref>''Medea'' 824 sqq.; Denys L. Page, Euripides (1976): ''Medea'', Oxford University Press, innledningen, s. VII</ref> Hans lyriske dyktighet var imidlertid ikke kun begrenset til enkeltstående dikt: «Et skuespill av Evripides er en musikalsk hele... en sang gjentar motiver fra foregående sang samtidig som den introduserer nye.»<ref>Parker, L. P. E. (2007): ''Euripides: Alcestis'', Oxford University Press, innledningen, s. LXXII</ref> For en del kritikere synes lyrikken forskjøvet fra handlingen, men dens utstrekning og betydning er «et akademisk spørsmål».<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 338</ref>