Redigerer Erobringen av Gibraltar (avsnitt)

== Ettervirkning ==
[[Fil:Rooke_1704.jpg|miniatyr|Statue av Sir George Rooke, reist i Gibraltar i 2004 til minne om den 300 år lange perioden med britisk styre.]]
De fleste av innbyggerne valgte å forlate Gibraltar fordi prestene deres lovet de at byen snart ville bli gjenerobret. De ble også overtalt av de allierte som plyndret hjemmene deres.<ref name="francie115">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' 115</ref> Rooke husket plyndringen ved Cádiz, men kunne ikke hindre at det samme skjedde ved Gibraltar. Skattene ved Europa-heiligdomen ble tatt og alle kirkene bortsett fra en ble plyndret,  i tillegg til privathus. Oppførselen til de allierte forårsaket sinne i Spania, og igjen mistet østerrikerne sjansen til å vinne støtte hos folket i [[Andalucía]]. Prins Georg var den første som klaget, og fornærmet Byng som hadde ledet kampene og som igjen la skylden på prinsen og de få spanske eller katalanske støttespillerne hans.<ref name="francie115"/> Rooke klaget i et brev hjem at spanjolene var så rasende på de allierte at de behandlet fangene de tok like barbarisk som maurerne hadde gjort.<ref name="trevelyan414">Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' 414</ref>

Erobringen av Gibraltar ble derimot regnet som en stor bragd i Lisboa og av alle handelsinteressene i Middelhavet.<ref name="francie115"/> En måned etter erobringen beskrev statssekretær Sir Charles Hedges det som «stor seier for oss [engelskmenn] for å sikre handelen vår og forstyrre handelen til fienden.».<ref name="trevelyan415">Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' 415</ref> Med den engelske marinen nå etablert ved Gibraltarstredet, ble maurerne langs Berberkysten mer motvillige til å angripe engelske handelsskip og allierte seg med dronning Anne.<ref name="trevelyan415"/> Gibraltar var derimot begrenset som havn, fordi det bare var plass til noen få skip om gangen, og ministrene trodde ikke de kunne holde byen med mindre de fikk en garnison der til å sikre den.<ref name="francie115"/> John Methuen anbefalte en engelsk garnison. Denne ble bygd opp av de marinesoldatene som hadde vært med på å erobre stedet, og av flere kompani av vernepliktige soldater. Gibraltar ble derfor holdt av engelske soldater, men i navnet til Karl III. Et år senere skrev den østerrikske kandidaten til dronning om Anne om ''«Ma ville de Gibraltar».'' Om han hadde klart å ta over tronen i Madrid, ville det blitt vanskelig for England å holde på Gibraltar.<ref name="trevelyan414"/>

Den allierte flåten seilte tilbake til Tetuan for å ta inn vann. Før de fikk nye ordre fra Lisboa, kom det meldinger om at den franske storflåten under Toulouse var på vei. Franskmennene prøvde å ta tilbake Gibraltar utenfor Málaga den 24. august. Franske og spanske soldater gikk løs på byen fra landsiden, som var forsvart av en liten garnison av sjømenn, soldater og marinesoldater.<ref>Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' 415</ref> Forsøkene var mislykkede og da Utrechttraktaten ble signert i 1713 fikk Storbritannia formelt kontroll over Gibraltar som i dag fremdeles er et [[Britisk oversjøisk territorium|britisk oversjøisk område]].