Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Den første økonomiske krisen (1814–1818) ====
[[Bilde:Herman Wedel-Jarlsberg av Nørregaard.jpg|miniatyr|[[Herman Wedel-Jarlsberg]] bedrev en vanskelig balansekunst mellom konge, Stortinget og bondestanden.]]
Norges økonomi, som lå godt an frem til 1807, var i alvorlig krise som følge av Napoleonskrigene. Norge var ikke alene om dette, det var en allmenn europeisk etterkrigskrise fra 1815 av. Flere utenlandske banker og handelshus gikk [[konkurs|fallitt]], noe norske handelsmenn også tapte stort på.<ref>Side 96, Pryser</ref>

Riksforsamlingens første løsning var å trykke mer pengesedler. Denne løsningen var kontroversiell i og med at Riksforsamlingen hadde gått god for verdien av sedlene, mens den overdrevne seddeltrykkingen forårsaket en markant inflasjon som gjorde at verdien ikke kunne opprettholdes.<ref>Side 178, Ståle Dyrvik: [http://www.nb.no/nbsok/nb/1cb90e616f8085e3ee19b9df93ad8a69?index=27#181 ''Mellom brødre 1780-1830''] i ''Aschehous norgeshistorie'', Oslo, 1996</ref> Bunnen ble nådd i 1816, med en verdi for sedlene på bare 20 % av Eidsvollsgarantiens verdi; Eidsvollsgarantien var at 375 [[riksdaler]] trengtes for å betale 100 [[speciedaler]] sølv.<ref>Side 32, «Den vanskelige frihet» (bind 10) av Francis Sejersted i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978</ref> Samtidig hadde også norsk trelasthandel store problemer fordi England fikk bedre tollbetingelser ved å hente trelast fra Canada.<ref name="snlunion">[http://snl.no/Norges_historie_fra_1815_til_1905 Norges historie fra 1815 til 1905] Store norske leksikon, hentet 9. august 2017</ref>

Grev Herman Wedel-Jarlsberg ble utnevnt til finansminister i en av de tidligste [[Det første Wedel-ministeriet|regjeringene]], og den første regjeringen utnevnt av Karl Johan. Etter inflasjonen i 1816 var han opptatt av å styrke valutaen og foreslo derfor en stram politikk med fast pengeverdi. Det ble imidlertid vanskelig å få gjennomslag for dette i Stortinget, der en stram pengepolitikk ville gå hardt utover en allerede vanskeligstilt trelasteksport, og der finansiering gjennom skatter ville ha vært tungt for folket og vanskelig å gjennomføre. I stedet ble en ny pengeordning gjennomført, der 1000 gamle [[riksbankdaler]] skulle tilsvare 100 speciedaler sølv. Dette var altså nedskrivningen, den reelle verdi var sannsynligvis enda lavere.<ref>Side 31-38, Sejersted</ref>

For å få orden på seddelpressen ble det bestemt å opprette [[Norges Bank]]. Det skulle være en privat bank under løpende kontroll av staten. Norges Bank trengte mellom 2 og 3 millioner spesidaler i edle metaller, og dette skulle finansieres ved frivillige innskudd  (og da ble Norges Bank liggende i Christiania) eller ved tvang (og da skulle den legges til Trondheim). Skepsis og generell manglende evne til investering gjorde at det tidlig ble klart at frivillige innskudd ikke kom til å holde. Dermed ble det pålagt en skatt for å få nok penger. Historikeren [[Francis Sejersted]] åpner for muligheten at det var viljen mer enn evnen det skortet på.<ref>Side 38-40, Sejersted</ref>

Karl Johan visste å utnytte situasjonen til sitt beste, ettersom de økonomiske problemene fikk flere til å tvile på om Norge kunne fungere som egen stat. Gjennom agenter og store pengesummer lyktes det ham å få et stort kontaktnett som han prøvde å utnytte til å påvirke bondestanden til å være for en mer intim union med større kongemakt. Målet kan ha vært å presse embetsstanden mellom kongemakten og bøndene, noe Sejersted omtaler som en dårlig strategi i det lange løp.<ref>Side 40-41, Sejersted</ref> Wedel ble uansett plassert i en vanskelig situasjon mellom Karl Johan og Stortinget, men fant en løsning der han godtok innskudd i kobber eller i gamle riksbankdaler, om enn i en kurs langt under pari. Dette holdt til at Norges Bank fikk de verdiene de trengte. Norges Bank ble i 1816 bygget i Trondheim, med filialer i Christiania, Bergen og Christiansand.<ref>Side 39-42, Sejersted</ref>

Mot slutten av denne perioden ble to agitatorer aktive i å foreslå inflasjonistisk pengepolitikk for å hjelpe mot det strenge regimet. [[Haagen Mathiesen]], en av Norges rikeste forretningsfolk, foreslo en inflasjonistisk politikk som gikk ut på at man hadde et mindre strengt forhold mellom antall penger og verdien av sølv i Norges Bank, og dermed kunne trykke opp mer penger.<ref>[https://nbl.snl.no/Haagen_Mathiesen Haagen Mathiesen] - Norsk biografisk leksikon, forfatter Francis Sejersted</ref> Mathiesens politikk ble populær blant kjøpmenn og skaffet ham langt flere stemmer enn noen andre, men valgmannskollegiet gikk imot ham, og han kom dermed ikke på tinget. Den dansk-norske forretningsmannen [[Wincents Sebbelow]] kom derimot inn på Stortinget. Han foreslo en [[koppskatt]] på to speciedaler sølv per hode per år, og frivillige investeringer. Investorene kunne få sedler som erstatning for investeringene, og dermed måtte det trykkes opp flere sedler. Dette ble igjen en form for kontrollert inflasjon siden det ble trykket opp ekstra sedler. Sebellows plan fikk støtte både fra byer og bondestanden på Østlandet. Bøndene fra Østlandet arrangerte bondetog for å vise støtte til Sebellow.<ref>[https://nbl.snl.no/Wincents_Sebbelow Wincents Sebellow] - Norsk biografisk leksikon</ref> Bøndene på Vestlandet hadde i større grad stått på Eidsvollsgarantien som krevde sparepolitikk i stedet for inflasjon. Sparepolitikken ble beholdt, og ved neste valg ble det en seier for embetsmennene over bondestanden.<ref>Side 43-45, Sejersted</ref>
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*