Redigerer Eir (avsnitt)

== Teorier ==
I henhold til at referansene er tilsynelatende noe ulike og muligens motstridende har [[Andy Orchard]] sagt at [[etymologi]]en for navnet Eir synes å passe til rollen som en gudinne og tjener av Menglad best, men at man bør overveie at også valkyrjen har evnen til å vekke de døde.<ref>Orchard (1997:36–37).</ref> [[John Lindow]] er skeptisk til at noen gang har vært en dyrkelse av Eir som en gudinne og hevder at «uansett om vi stoler på Snorre og tenker oss muligheten av en gudinne Eir er det problematisk».<ref>Lindow (2001:105).</ref> [[Rudolf Simek]] mener at Eir kan opprinnelig ha vært ganske enkelt en valkyrje framfor en gudinne og lister Menglads tjener ved det samme navnet som en atskilt figur.<ref>Simek (2007:71–72).</ref>

[[Hilda Ellis Davidson]] har kommentert at «bortimot ingenting» er kjent om Eir utover hennes tilknytning som legegudinne, og peker på at hun er «utpekt som en av nornene som former livene til barn». Davidson legger til «ingen tilfredsstillende konklusjoner» har blitt trukket fra navnet. Hun betrakter alle de stedene hvor Eir nevnt som den samme figuren og sier i referanse til Eirs opptreden blant Menglads møyer at navnene til disse møyene «antyder at de er skytsånder, og [de er] sagt å ‘verne og redde’ de som gjør ofringer til dem. Det kan være beslektet til beskyttende husånder, som vokter både menn og kvinner». Davidson trekker dessuten en forbindelse mellom disse åndene og Lyvjaberg:

:«Lyvjaberg er hvor gudinnene sitter omgitt av hennes hjelpfulle ånder. Skjønt helbredelse fra en gudinne – eller faktisk av heller en gud – har etterlatt få spor i norrøne myter slik som de har blitt videreført til oss, det er liten tvil at legekraften fra gudinnene var av enorm betydning i dagliglivet i den førkristne perioden, slik som det var med mange kvinnelige helgener i kristen tid. Gudinnen som overvåket fødsler ble ansett å ha makt over liv og død, og ble dyrket som en som ga liv, både i familielivet hjemme og ved kongenes hoff, skjønt hun kunne også dømme til døden.»<ref>Davidson (1998:162–163).</ref>