Redigerer Einsatzgruppen (avsnitt)

==Rekruttering og organisering==
[[File:Paul Blobel (SS~1940).jpg|thumb|Paul Blobel, fotografert rundt 1940, ledet massakren i [[Babij Jar]].]]
Lederne av Einsatzgruppen og underordnete drapskommandoer var generelt godt utdannet, til dels ved eliteuniversiteter.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Believe and destroy: the intellectuals in the SS war machine|publikasjon=Intellectual History Review|doi=10.1080/17496977.2015.1060728|url=https://doi.org/10.1080/17496977.2015.1060728|dato=2015-10-02|forfattere=|fornavn=Thomas|etternavn=Kühne|via=|serie=4|bind=25|hefte=|sider=469–471|issn=1749-6977|besøksdato=2020-08-29|sitat=Organized as a collective biography, the book traces in its first section the youth of these 80 men during and after World War I and in the revisionist, bellicose, and racist climate of the 1920s and early 1930s in Germany. According to Ingrao, two factors shaped the mindset of these intellectuals: first, the traumatic experience of Germany's defeat in World War I and of the humiliating Versailles Treaty; second, their education at some elite universities located mostly but not exclusively in the German borderlands.}}</ref> Rekruttering til SS/[[Sicherheitsdienst|SD]] og sosialisering til det nazistiske tankesettet skjedde blant annet i enkelte fagmiljø ved universitetene og [[Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen]]. En tidlig fase av rekruttering til SD var en liten gruppe menn som sto Himmler og Heydrich nært, blant annet [[Wilhelm Albert]], [[Lothar Beutel]] og [[Hermann Behrends]]. I andre fase sto blant annet [[Werner Best]], [[Otto Ohlendorf]], [[Wilhelm Spengler]], [[Frank Six]] og [[Reinhard Höhn]] for rekruttering av nye intellektuelle til SD. De intellektuelle i SS/SD legitimerte i sin forestillingsverden massemordene på østfronten dels med at det var en forutsetning for «germanisering» av de erobrede områdene og dels med at det ble i gjort i selvforsvar for å redde Tyskland fra fiendene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine, by Christian Ingrao|publikasjon=The English Historical Review|doi=10.1093/ehr/ceu395|url=https://doi.org/10.1093/ehr/ceu395|dato=2015-02-01|fornavn=L.|etternavn=Pine|serie=542|bind=130|sider=244–246|issn=0013-8266|besøksdato=2020-10-09}}</ref> Willy Seibert (født 1908 i Hannover) studerte økonomi i Göttingen samtidig med Ohlendorf.<ref>Osmar, C. M. (2010). ''Vanguard of Genocide: The Einsatzgruppen in the Soviet Union'' (Doctoral dissertation, Ohio University).</ref> Ohlendorf og Seibert studerte begge i [[Leipzig]].<ref>Ingrao, C. (2018). ''Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine''. John Wiley & Sons.</ref>

Flere sentrale personer ble rekruttert fra studentmiljøet ved [[Eberhard-Karls-Universität Tübingen|universitetet]] i [[Tübingen]]. [[Franz Walter Stahlecker]], leder for Einsatzgruppe A, var utdannet jurist med doktorgrad. Stahlecker studerte i Tübingen og ble der venn av [[Martin Sandberger]], Eugen Steimle og [[Erich Ehrlinger]]. Stahlecker var Gestapo-sjef i Württemberg i 1934 og arbeidet på [[Adolf Eichmann]]s utvandringskontor for jøder i Wien fra 1938. I oktober 1939 innledet Eichmann og Stahlecker «Niskoplanen» som innebar å forflytte polske jøder til et «reservat» ved Lublin og Nisko.<ref name="Bartrop" />{{rp|261}} 

Studiekameratene Sandberger og Ehrlinger hengte opp hakekorsflagget i aulaen ved universitetet i mars 1933. Ehrlinger var under krigen sjef for Sonderkommando 1b i Einsatzgruppe A. [[Ernst Kaltenbrunner]] forfremmet i september Ehrlinger til sjef for Einsatzgruppe B og i oktober til sjef for Sicherheitspolizei og SD i Hviterussland og tilstøtende områder i Russland. På den tiden var det et par tusen overlevende jøder i [[Minsk]] og Ehrlinger kommanderte alle SS-menn til å delta i henrettelsene av de siste jødene.<ref name="Junginger" />{{rp|297, 356}} [[Gustav Adolf Scheel]] (1907-1979), leder for [[Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen]], rekrutterte målrettet til SS og Einsatzgruppen fra studentmiljøet i Tübingen.<ref name="Junginger" />{{rp|356}} Scheel var en periode medisinstudent i Tübingen.<ref name="Spiegel" /><ref name="Bittner" /><ref name="Wiesing" /> Ved Universitetet i Heidelberg hadde Scheel fra 1933 drevet en aggressiv kampanje for å fordrive «ikke-ariske» og «marxister» fra universitetet.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Heidelberg Myth: The Nazification and Denazification of a German University|etternavn=Remy|fornavn=Steven P.|utgiver=Harvard University Press|år=2003|isbn=9780674009332|utgivelsessted=Massachusets|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Scheel utdannet seg til lege.<ref>{{Kilde bok|tittel=Doctors under Hitler|etternavn=Kater|fornavn=Michael|utgiver=University of North Carolina Press|år=1989|isbn=978-0807848586|utgivelsessted=North Carolina|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Tübingen ble sentrum for «jødeforskning» i det tredje riket.<ref name="Junginger" />{{rp|366}} Scheel var leder for Einsatzgruppe i det okkuperte av Alsace og han deltok i deportasjon av jøder fra Karlsruhe i 1940. Hans far var protestantisk prest. Scheel begynte å studere i Tübingen i 1928 med sikte på å bli protestantisk prest.<ref name="Bartrop">Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). ''Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators.'' ABC-CLIO.</ref>

Erwin Weinmann var medisinstudent i Tübingen og ble sjef for Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C i Ukraina.<ref name="Wiesing" />{{rp|523}} [[Eugen Steimle]] som studerte i Tübingen på samme tid som Sandberger, ble sjef først for Einsatzkommando 7a under Einsatzgruppe B og deretter Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C.<ref name="Wiesing" />{{rp|515}} Til Tübingen kom i 1933 Paul Zapp som kontorsjef for [[Deutsche Glaubensbewegung]] (som ønsket en tysk-arisk religion som alternativ til den «semittiske» kristendommen) under [[Jakob Wilhelm Hauer]]s ledelse. Zapp hadde ikke høyere utdanning som de andre fra Tübingen. Hauer var religionshistoriker og professor i Tübingen. Utover i 1930-årene spredte Hauer nasjonalistisk tankegods. Zapp ble sjef for Einsatzkommando 11a under Einsatzgruppe D.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = "Verden var hennes tekst": forskeren Lily Weiser-Aall : en minnebok 1898-1998 | isbn = 8291161178 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norsk folkeminnelag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090300070 | side = }}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Jakob Wilhelm Hauer|url=http://snl.no/Jakob_Wilhelm_Hauer|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-03-27|besøksdato=2020-01-19|språk=nb}}</ref><ref name="Wiesing" />{{rp|512}} [[Rudolf Bilfinger]] studerte jus i Tübingen og arbeidet med blant annet jødesaker i [[RSHA]]. Albert Rapp som studerte juss i Tübingen ble sjef for Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B.<ref name="Junginger">Junginger, H. (2017). ''The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany''. Brill.</ref>

[[Theodor Dannecker]], [[Wilhelm Harst]] og Sandberger samarbeidet om deportasjon av jøder fra Italia i 1943. De tre var bekjente fra Tübingen.<ref name="Wiesing" />{{rp|517}} Dannecker var født i Tübingen og drev familiebedriften der.<ref name="Bartrop" />{{rp|72}} Dannecker hadde ikke høyere utdanning og hadde kontakt med nazistiske studentaktivister i Tübingen, men ble rekruttert til SD via SS og ikke via den nazistiske studentforeningen. [[Werner Best]] var mentor for Dannecker og Paul Zapp.<ref name="Junginger" />{{rp|354}} Dannecker beskrives som en ekstrem antisemitt.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection|etternavn=Bartrop|fornavn=Paul R. og Michael Dickerman|utgiver=ABC-CLIO|år=2017|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Sandberger kom fra en familie med flere kjente prester i Württemberg. Stahleckers far var luthersk prest. Steimle kom fra en familie av prester. Ernst Biberstein var luthersk prest.<ref name="Bittner" /><ref name="Wiesing" />

Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av [[Einsatzgruppenprosessen]] ført av USA mot sentrale personer for disse drapsskvadronene. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk blant annet var de relativt unge og av samme generasjon, og de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen.<ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref> Rekruttering av ledere blant universitetsutdannede medvirket til den effektive gjennomføring av holocaust. Junginger mener at disse personene var ambisiøse og hadde de administrative ferdighetene som gjorde det lett å gå fra vanlige massakrere til systematiske utryddelse. De felles antisemittiske holdningene medvirket til gjennomføringen av holocaust. I studentklubbene var antisemittisme utbredt og ble tilskyndet av den nazistiske studentforeningen. De tidligere studentene fra Tübingen var en fremstående gruppe antisemitter i den nazistiske eliten. Junginger mener de var drevet av ideologi og overbevisning, ikke av ordrer og tvang.<ref name="Junginger" />{{rp|357}}

De 24 tiltalte i [[Einsatzgruppenprosessen]] var godt utdannet og relativt unge: De fleste hadde ''Abitur'' ([[artium]]), ni var utdannet jurister, seks av dem hadde doktorgrad, [[Otto Rasch]] hadde to doktorgrader. De fremsto til dels som alminnelige familiefedre. Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert av konsekvensen av krigen. Alle unntatt en var [[protestant]]er.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History|publikasjon=The International History Review|doi=10.1080/07075332.2012.745255|url=https://doi.org/10.1080/07075332.2012.745255|dato=2013-06-01|forfattere=|fornavn=Martyn|etternavn=Housden|via=|serie=3|bind=35|hefte=|sider=651–652|issn=0707-5332|besøksdato=2020-08-29|sitat=Looking at the defendants more generally (and we are talking about a group of men charged with over a million murders between them), they were remarkably well educated (p. 96). Of the fifteen Einsatzgruppen leaders active in Russia in 1941 to 1943, 40 per cent held doctorates (p. 100). (…) As a rule, the defendants refused to admit they had done anything wrong (p. 142).}}</ref><ref name="Earl2012">Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.). (2012). ''Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography'' (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.</ref><ref name="Bertosa">{{Kilde www|url=http://www.journal.forces.gc.ca/vol12/no1/76-bertosa-eng.asp|tittel=Canadian Military Journal|besøksdato=2018-10-28|forfattere=|dato=2012|fornavn=Brian|etternavn=Bertosa|fornavn2=|etternavn2=|språk=en|verk=www.journal.forces.gc.ca|forlag=|sitat=}}</ref><ref name="Browning">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History, by Hilary Earl.|publikasjon=Canadian Journal of History|doi=10.3138/cjh.45.2.387|url=https://utpjournals.press/doi/10.3138/cjh.45.2.387|dato=2010-09-01|fornavn=Christopher R.|etternavn=Browning|serie=2|bind=45|sider=387–389|issn=0008-4107|besøksdato=2020-08-16}}</ref> [[Eugen Steimle]] kom som [[Martin Sandberger]] fra en familie av prester. Begge hadde studert ved [[universitet i Tübingen]] og blitt involvert i SS gjennom [[Gustav Adolf Scheel]]. [[Franz Walter Stahlecker]], lederen for Einsatzgruppe A drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.<ref name="Bittner" /> Ernst Biberstein var luthersk prest og fortsatte etter benådningen å arbeide for kirken.<ref name="Wiesing" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.shz.de/regionales/schleswig-holstein/panorama/der-braune-suendenfall-in-schleswig-holstein-id5473571.html|tittel=NS-Vergangenheit der Landeskirchen: Der braune Sündenfall in Schleswig-Holstein {{!}} shz.de|besøksdato=2020-08-17|forfattere=|dato=19. januar 2014|fornavn=Benjamin|etternavn=Lassiwe|verk=shz|forlag=|sitat=}}</ref>

[[Fil:Walter Blume at the Nuremberg Trials.PNG|miniatyr|Walter Blume fotografert i forbindelse med [[Einsatzgruppenprosessen]] etter krigen.{{byline|US Army photographers on behalf of Office of Chief of Counsel for War Crimes}}]]
[[Walter Blume]] (1907-1974) var utdannet jurist (Bonn, Jena og Münster) med doktorgrad (Erlangen universitet) og advokatbevilling. Blume arbeidet som dommer i Dortmund. Han ble medlem av SS i 1935 og begynte å arbeide i RSHA. I mars 1941 fikk han i oppdrag å klargjøre en Einsatzgruppe for innsats ved den planlagt invasjonen av Sovjetunionen. I mai 1941 fikk han kommandoen over Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B ledet av [[Arthur Nebe]]. Blume rapporterte at 24&nbsp;000 jøder var utryddet i Hviterussland under hans ledelse. Blume overlot 17. august 1941 ledelsen til Eugen Steimle. I 1942 ble Blume sendt til Athen som kommandant for Sicherheitspolizei der og han forberedte og gjennomførte deportasjonene av jødene der. Blume opprettet også konsentrasjonsleiren Haidari. I august 1943 organiserte Blume sammen med Dieter Wisliceny og Adolf Eichmann deportasjon av 46&nbsp;000 jøder fra Athen, Ioannina, [[Korfu]], [[Rhodos]] og Kos.<ref name="Bartrop" />{{rp|36-37}}

Heinz Seetzen (født 1906) var i 1941-1942 leder for ''Sonderkommando'' 10a som inngikk i Einsatzgruppe D under Ohlendorf. Seetzen var utdannet jurist. På grunn av sitt vennskap med Heydrich ble Seetzen i praksis Ohlendorfs nestkommanderende. Seetzen sluttet helhjertet opp om planen for å drepe alle jødene og om SS' ideal om personlig hardhet (tysk: ''Härte''). Sommeren 1944 var Seetzen leder for Einsatzgruppe B med base i Minsk. Seetzen tok sitt eget liv i september 1945 i britisk varetekt.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer|publikasjon=Canadian Journal of History|doi=10.3138/cjh.37.1.41|url=https://www.utpjournals.press/doi/abs/10.3138/cjh.37.1.41|dato=2002-04-01|fornavn=Lawrence D.|etternavn=Stokes|serie=1|bind=37|sider=41–74|issn=0008-4107|besøksdato=2020-08-29}}</ref>