Redigerer Eichmann i Jerusalem (avsnitt)

==Vurderinger i ettertid==
[[Bernt Hagtvet]] skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre.{{Sfn|Hagtvet|2000}} Hagtvet sammenligner Arends betraktninger med [[Christopher Browning]]s studie av politibataljon 101 der helt vanlige politifolk utførte jobben med masseskytinger lydig og pliktoppfyllende, uten spesielt hat eller antisemittisme.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LXXIII}}

Den norske filosofen [[Arne Johan Vetlesen]] stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det  emosjonelle området.{{Sfn|Hagtvet|2000}} [[Daniel Goldhagen]] mente at Arendt representerte en sosiologiserende og filosofisk naiv unnskyldningsmentalitet.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LXXIII}}

Den israelske historikeren [[Yaacov Lozowick]] konkluderte med at Eichmann ikke var banal og tankeløs, og Lozowick mente at Arendt ikke hadde godt faktagrunnlag. Selv om ondskapen er rutinisert er ikke nødvendigvis det ondes banalitet til stede, ifølge Lozowick. Lozowick konkluderte med at Eichmann var en rotfestet og ivrig antisemitt. Han peker på flere fakta som støtte for sin konklusjon: Alle i ''Amt IVB'' (Eichmanns avdeling) snakket om drap og likvideringer og alle visste hva som foregikk; sekretærene søkte seg bort eller fikk psykiske problemer da de forsto hva de var med på; alle SS-menn var overbeviste og nidkjære antisemitter som gikk mye lenger enn det plikten krevde; medarbeiderne i Amt IVB hadde en forhistorie som viste at de var pådrivere og ikke passive personer som ble styrt av omstendighetene. Lozowick påpeker at medarbeiderne i Eichmanns avdeling forsøkte å brenne dokumentene eller på andre måter slette spor etter sin medvirkning til noe de forsto var en forbrytelse.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxvi}}<ref name="Lozowick" /><ref>: Danny L. Balfour (2003) Book Review: Yaacov Lozowick. Hitler's Bureaucrats: The Nazi Security Police and the Banality of Evil.  ''Administrative Theory & Praxis'', 25:1, 143-148, DOI: 10.1080/10841806.2003.11029398</ref>

''[[The Guardian]]s'' kommentator skrev i 2014 at Arends uavhengige og selvstendige vurdering er det mest imponerende ved boken: Arendt analyserer som en kjølig og distansert filosof uten spesielle politisk interesse. Arendt poengterte at Eichmann var en ideologisk overbevist antisemitt og at han var en løgner og bedrager. Eichmann handlet av fri vilje og kunne trekke seg ut når som helst.<ref name="Evans" />