Redigerer Eduard Profittlich (avsnitt)

===Erkebiskop===
Etter undertegnelsen av traktaten mellom [[Den hellige stol]] (Vatikanet) og Estland i 1935, hvor den juridiske status til den apostoliske administrasjonen i Estland ble bekreftet, ble han 27. november 1936 utnevnt av [[pave Pius VI]] til titulærerkebiskop av ''Hadrianopolis in Haemimonto'', og 27. desember 1936 ordinert til erkebiskop ved sognekirken  St Peter og St Paul i Tallinn.<ref name=Watkins>[https://www.vaticannews.va/en/pope/news/2018-09/apostolic-journey-estonia-eduard-profittlich-paas.html Watkins, Devin. "Estonians look to martyred bishop ahead of Pope’s arrival", Vatican News, 19. september 2018]</ref> 

Han ble bispeviet av erkebiskop [[Antonino Arata]]; medkonsekrerende var [[Jāzeps Rancāns]], [[hjelpebiskop]] i [[Riga]] og titulærbiskop av ''Marcopolis'', og [[Willem Petrus Bartholomaeus Cobben]], titulærbiskop av ''Amathus in Palaestina'' og apostolisk vikar i Finland.

Edvard Profittlich var den første katolske biskop i Estland siden overførselen av estiske territorier til Sverige på 1600-tallet.

Profittlich var en anerkjent predikant og biskop. Han begynte å ta for seg behovet av litteratur på estisk om religiøse emner. Han forsøkte å endre den katolske kirkes image fra å være «en polsk kirke» slik at den ble oppfattet som mer åpen og nærere for estlenderne. 

Etter den sovjetiske okkupasjon av Estland i juni 1940, måtte Profittlich bestemme seg for om han skulle forlate, eller forbli i, landet. Han skrev til [[pave Pius XII]] for veiledning. Paven rådet ham til å gjøre det han følte. ''i nomine Domini''. Han bestemte seg for å bli.<ref name=Watkins/> Han dro til den tyske dsplomatiske representasjon i Tallinn tre ganger for å få utreisevisum for visse katolske prester, femten søstre og [[baltertyskere]] for å kunne reise til Tyskland. Kirkens situasjon hadde imidlertid forverret seg, med prest og troende forfulgt av kommunistene. Han beskrev hele situasjonen i et brev til paven. På det tidspunktet insisterte den tyske representasjon i Tallinn på at han skulle ta tysk statsborgerskap igjen og si fra seg sitt estiske statsborgerskap, men han nektet.

I et brev til slektninger og bekjente han den 8. februar 1941 skrev han at gjeterens plass er hos flokken hvor han deler dens gleder og lidelser. Han skrev at det var en stor glede å oppleve Guds nærvær som vi har gitt alt til og at han er klar til å gi Gud sitt liv for alle: ''«Mitt liv – og om nødvendig min død – er liv og død for Kristus.''»<ref>[https://www.katoliku.ee/index.php/en/catholic-estonia/eduard-profittlich-sj-contact/251-servant-of-god-archbishop-eduard-profittlich-s-j-1890-1942 "Servant of God Archbishop Eduard Profittlich, S.J.1890—1942", Apostellik Administratuur, Rooma – Katoliku Kirik Eestis, 17. februar 2020]</ref>

Mwns paven den 12. mars 1941 skrev nok et brev til Eduard Profittlich for å styrke og oppmuntre ham, utviklet forfølgelsene i Estland seg til terrorkampanje, og etterhvert ble mer enn 60.000 mennesker arrestert, deportert, torturert og myrdet.

Den 27. juni 1941, noen dager etter [[Det tredje rikes angrep på Sovjetunionen]], ble erkebiskop Profittlich arrestert av åtte [[NKVD]]-agenter og overført til fengsel i Kirov i Sovjetrussland, for anti-sovjetisk agitasjon og bistand til katolske kirkelige i utlandet. Han ble gjentatte ganger avhørt og 14. oktober 1941 ble det utarbeidet en tiltale i Kirov, der han ble anklaget for å ha utført anti-sovjetisk agitasjon ved å bruke massenes religiøse følelser for å oppfordre til hat mot Sovjetunionen og kommunistpartiet.<ref>[https://cruxnow.com/church-in-europe/2019/11/estonian-bishop-doesnt-have-a-recipe-against-secularization/ San Martín, Inés. "Estonian bishop doesn’t have ‘a recipe against secularization’", ''Crux'', 15. november 2019]</ref> I tillegg ble han anklaget for spionasje til fordel for Det tredje rike, som ble ansett bevist ved hans besøk til den tyske representasjon i [[Tallinn]]. Etter de neste avhørene, den 17. oktober, ble han konfrontert med ytterligere bevis på anti-sovjetiske samtaler med sin medfange. Han fastholdt alltid sin uskyld.

Rettssaken startet 25. oktober 1941, og han ble funnet skyldig. Hans anke til Høyesterett i Sovjetunionen ble avvist. Han ble dømt til fem års fengsel og arbeid i arbeidsleir i Kirov, men 21. november samme år ble han dømt til døden ved skyting, for anti-sovjetiske aktiviteter og spionasje for Tyskland. Den 22. februar 1942 døde han av utslitt og svekket i Kirovfengselet før dommen ble fullbyrdet.<ref name=va/>