Redigerer Dronning Annes krig (avsnitt)

===Ny-England og Acadia===
[[Fil:LieutLewis.jpg|mini|Denne ryttarstatuen i [[Walpole i Massachusetts]] viser Løytnant Lewis, en offiser i Dronning Anne-krigen.]]
I 1703 ledet [[Alexandre Leneuf de La Vallière de Beaubassin]], som kommanderte noeb få franske kanadiere og 500 indianare, et angrep mot Ny-England fra [[Wells i Maine|Wells]] til Falmouth (dagens [[Portland i Maine]]).<ref>Peckham, s. 62</ref> De drepte eller tok til fange mer enn 160 nybyggere. I februar 1704 ledet [[Jean-Baptiste Hertel de Rouville]] 250 [[abenakifolk|abenaki-]] og [[Mohawk-nasjonen|caughnawagafolk]] og 50 franske kanadiere i [[raidet på Deerfield]] i [[provinsen Massachusetts Bay]], og ødela bosettingen, og drepte eller tok til fange mange kolonister. Mer enn 100 fanger ble tatt på reise over flere hundre kilometer nord til [[Kahnawake|Caughnawaga misjonslandsby]] nær Montreal, der de fleste barn som overlevde ble adopterte av mohawk-folket. Flere voksne ble senere rettet eller sluppet fri i bytte mot andre fanger.<ref name=Pk64>Peckham, s. 64</ref>

Ute av stand til å effektivt stå imot desse raidene, tok kolonistene i Ny-England hevn med å sette i gang tokt mot [[Acadia]]. Ledet av den kjente indianeren [[Benjamin Church]], [[raidet på Grand Pre|plyndret ekspedisjonen Grand Pre]], [[Chignecto-eidet|Chignecto]] og andre bosetninger.<ref name="Pk64" /> Selv om franske skildringer hevder at Church prøvde å angripe hovedstaden i Acadia, [[Port Royal i Nova Scotia|Port Royal]], skildrer Church et krigsråd som stemte imot å gå til angrep på hovedstaden.<ref>Drake, s. 202</ref>

Raidene fortsatte nord i Massachusetts i 1705 og de engelske kolonistene klarte ikke å oppstille noe effektivt forsvar. Raidene skjedde for raskt til at forsvarsstyrkene klarte å organisere seg, og hevntokt fant stort sett sine indianerleirer og bosettinger tomme. Det var en periode med færre raid mens franske og engelske ledere forhandlet&mdash;med bare avgrenset suksess&mdash;om bytte av fanger.<ref>Peckham, s. 65</ref> Indianernea plyndringsangrep, av og til med fransk deltakelse fortsatte til slutten av krigen.<ref>See e.g. Drake, s. 286–287</ref>

I mai 1707 organiserte guvernøren i Massachusetts, [[Joseph Dudley]], et tokt for å innta Port Royal. Ledet av [[John March]] klarte ikke 1600 mann å ta festningen [[Beleiringen av Port Royal i 1707|med en beleiring]]; et nytt tokt i august ble også slått tilbake.<ref>Peckham, s. 67</ref> Som svar utviklet franskmennene en ambisiøs plan om å raide de fleste bosetningene i [[Province of New Hampshire|New Hampshire]] langs [[Piscataqua-elven]]. De fikk derimot ikke den støtte trengte fra indianerne, og Massachusetts-byen [[Haverhill i Massachusetts|Haverhill]] [[raidet mot Haverhill|ble raidet]] i stedet.<ref>Drake, s. 238–247</ref> I 1709 rapporterte [[Philippe de Rigaud Vaudreuil]], guvernør i [[Ny-Frankrike]], at to tredjedeler av slettene nord for Boston var uten vakthold på grunn av franske og indianske raid. Franskmennene og indianerne kom tilbake uten fanger fordi kolonistene i Ny-England hadde holdt seg inne i fortene sine og ikke komme ut.<ref>Eccles, s. 139</ref>

I september 1710 klarte 3600 briter og kolonistyrker ledet av [[Francis Nicholson]] omsider å [[Beleiringen av Port Royal i 1710|erobre Port Royal]] etter en beleiring som varte en uke. Dette tok offisielt slutt på den franske kontroll over [[halvøy]]delen av Acadia (dagens [[Nova Scotia]]),<ref name="Pk71">Peckham, s. 71</ref> selv om motstanden fortsatte frem til slutten av krigen.<ref>Parkman (1892), s. 184</ref>