Redigerer Dionysiske mysterier (avsnitt)

== Framvekst og utvikling ==
[[Fil:Titian Bacchus and Ariadne.jpg|right|thumb|''Bacchus and Ariadne'', maleri av [[Tiziano Vecellio]], hos [[National Gallery]] i London.]]
Mysteriereligionene besto av en rekke innvielsesritualer som kanskje opprinnelig var knyttet til puberteten og overgangen fra barn til voksen, som senere ble en evolusjonær rite. Det var en form av en mysteriereligion som Dionysoskulten utviklet seg, antagelig på minoiske Kreta. Det rasjonelle i Dionysoskulten var å bekrefte den opprinnelige, primitive siden til mennesket samtidig som det integrerte det i samfunnet. Den dualistiske rollen til [[Ariadne]] (som herskerinne av den minoiske [[labyrint]]en og ledsager av Dionysos) og fortellingen om den fryktelige [[Minotauros]] kan ha blitt avledet fra mysteriet om menneskenes dyriske vesen. Selvbeherskelsen som ble oppnådd var ikke av en om herredømme, som i tilsvarende kulter (som i den opprinnelige myten om Minotauros), men en om integrering. Mens mysteriene belyste kultens mørkere sider, feilet de å inngi tillit til det siviliserte samfunnets kritikere og ble sett på som farlig frigjort; ikke bare i det seksuelle aspektet, men kanskje særlig i dens [[egalitarisme]] (at alle var like).

I [[Athen]] ble de åndelige prosesjonene kanalisert og omformet til dramatiske maskerte ritualer innenfor ''Bacchic Thiasos'', [[Thiasos|''bakkiske Thiasos'']]<ref name="Versnel">Versnel, H. S. (1990): [http://books.google.no/books?id=5fWxUKirtYEC&pg=PA141&lpg=PA141&dq=Bacchic+Thiasos&source=bl&ots=p9tBZ5kT6N&sig=njpniRnYrzOQ3Kn0ENpq4oKJbf0&hl=no&sa=X&ei=g0x3T_DzL-7a4QSCpYzqDg&ved=0CEUQ6AEwBQ#v=onepage&q=Bacchic%20Thiasos&f=false ''Inconsistencies in Greek and Roman Religion: Ter Unus. Isis, Dionysos, Hermes''], BRILL, s. 141</ref> hvor ekstatiske, utkledde prosesjoner var begynnelsen på [[skuespill]] og [[teater]], kunstarter hellige for Dionysos i form av [[tragedie]] og [[komedie]]. Fra i alle fall begynnelsen av 400-tallet f.Kr. (i henhold til utsagn av [[Diodorus Siculus]] 4, 3):

:«Av denne årsaken samlet i mange greske byer hvert eneste år bakkiske grupper av kvinner, og det lovlig for pikene å bære ''[[thyrsos]]'' og bli med i vanvittige drikkelag, således feire guden med skriket ''eua''. Matronene i grupper ga ofringer til guden og utførte deres bakkiske ritualer og høyt priset med hymner ''parousia''<ref>''Parousia'' er det antikke greske ordet i betydningen audiens, ankomst eller offisielt besøk. Jf. Oppslagsord for [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dparousi%2Fa «parousia»] i ''Liddle Scott lexicon''</ref> til Dionysos. I å gjøre dette etterlignet de [[mænade]]ne som i de historiske nedtegnelser fulgte guden i gamle dager.»<ref name="Versnel"/>

De dionysiske tragedier ble ikke bare sett på som gjenkjennelse av og forkastelse av de undertrykkende, oversiviliserte masker som alle mennesker bærer og forståelsen av menneskenes sanne vesen, men var en innovativ skapelse av nye masker, den dypere funksjonen av drama og komedie. Med andre ord, utviklingen av ekte figurer framfor et sosialisert ''persona''. Med tiden ble dog Dionysos mindre dyrisk og mer mystisk med det generelle skiftet i den hedenske orienteringen, noe som ble sett på som bevaringen av sjelen og overlevingen av døden selv. Disse temaene ble mer sentrale for de senere [[Orfisme|orfiske]] manifestasjonene til Dionysoskulten som kom til å påvirke den tidlige kristendom (i henhold til romerske kommentatorer, men fordømt som djevelsk hån av [[Jesus Kristus]] av [[Justin Martyr|Justinus martyren]]).

=== Mannlige opptaksritualer ===
De grunnleggende ritualer for menn involverte identifisering med guden Dionysos i en framføring av hans liv, død og gjenfødelse, inkludert en form for uskyldsprøve. Dette innebar en ritualisert nedstigningen til underverden eller ''[[katabasis]]'', ofte framført i kaverne, hule eller [[katakombe]] (tidvis mer symbolsk i templer). Denne prosessen var den opprinnelige delen av ritualene; en form av den kan bli sett i [[Aristofanes]]' drama ''Froskene'' (405 f.Kr.) som handler om Dionysos' nedstigning til [[Hades]] med støtten til et [[surrealisme|surrealistisk]] kor av amfibiske voktere og hans halvbror [[Herakles]] (som også opptrer i [[ikonografi]]en til de dionysiske mysteriene). I senere klassisk gresk kultur involverte dette imidlertid mer til teater (hvor de innvidde spilte rollen til [[Helt|heroene]]) framfor åndebesettelse i de opprinnelige ritualene. Etter dette var en samkvem og fellesskap med guden gjennom å dele vin. De innvidde var deretter kjent som en ''bakkus'', det alternative navnet for Dionysos, som viste det hemmelige innhold av ''liknon''<ref>''Liknon'', opprinnelig et navn for en enkel rensemaskin for korn, men overtatt gitt mystisk mening av Dionysoskulten, knyttet til mysteriereligionenes jordbrukssymbolikk.</ref> og presentert med en [[thyrsos]]-stav.

=== Kvinnelige opptaksritualer ===
[[Fil:Roman_fresco_Villa_dei_Misteri_Pompeii_009.jpg|thumb|Fresko fra Pompeii som avbilder bakkisk rituale.]]
[[Fil:Roman fresco Villa dei Misteri Pompeii 001.jpg|thumb|Fresko som viser lesninger fra ritualene i bryllupsritualene.]]

I kontrast ble de kvinnelige innvidde forberedt som [[Ariadne]] (Dionysos' brud), og forent med ham i underverden. I referanse til dette ble det rituelle symbolet på Dionysos — skjult i ''liknon'' inntil de kvinnelige ritualene var kulminert — var først en geitepenis, og senere en [[fallos]] av fikentreet. Etter dette ritualet deltok hun i en tilsvarende sammenkomst, eller bryllupsfest. Pisking synes også ha vært en grunnleggende uskyldsprøve (i det minste for kvinner, i henhold til avbildninger av dionysiske innvielser), og det kan også ha vært ritualiserte henginger. De kvinnelige ritualene skjedde på samme tid som de tradisjonelle dionysiske drikkelagene.

=== Mysterienes hus ===
Innsikt i prosessen med de kvinnelige innvielsene kan bli oppnådd via veggmaleriene i ''Villa dei Misteri'', ''[[Mysterienes Villa]]'', i [[Pompeii]]. Her er rekke veggmalerier på et innvielseskammer og blitt bevart hovedsakelig uendret etter utbruddet til [[Vesuv]] i år [[79]] som ødela de romerske byene Pompeii og [[Herculaneum]]. Tolkningen av bildene er dog omdiskutert.
* Det første veggmaleriet viser en edel romersk kvinne (muligens den innviddes mor som ikke kan gå lengre) som henvender seg til en prestinne eller matrone som sitter på en trone. Ved denne står en liten gutt som leser fra en skriftrull, antagelig en deklarasjon av innvielsen. På den andre siden av tronen er ung innvidd i purpurkappe og krone av [[Myrtefamilien|myrte]]. Hun holder en kvist fra et [[laurbær]]tre og et brett med kaker. Hun synes å ha vært omformet til en tjenestepike, men det kan være at hensikten er å gi ofringer til en gud eller gudinne.
* Det andre veggmaleriet avbilder en annen prestinne (eller en eldre innvidd) og hennes hjelpere som forbereder liknonkurv; ved hennes føtter er mystiske soppformede objekter. På den ene siden en ''sileni'' (et hestelement) som spiller en [[lyre]]. (I mytene var Silenos var læreren og følge for Dionysos).
* Det tredje bildet viser en [[satyr]] som spiller på [[panfløyte]] og en [[Nymfe (mytologi|nymfe]] som patter på en [[geit]] i en [[Arkadia|arkadisk]] scene. Til høyre for dem er den innvidde i panikk. Dette er siste gang vi ser henne for noen få scener, og når hun dukker opp igjen er hun endret. Det er mulig at ''katabasis'' har skjedd.
* I retning av hvor hun stirrer i skrekk viser et annet veggmaleri en ung satyr som blir tilbudt en bolle med vin av Silenos, mens bak ham holder en annen satyr opp en skremmende maske som den drikkende satyren ser bli reflektert i bollen (dette kan være en parallell til speilet som den unge Dionysos stirrer i de orfeiske ritualene). Ved siden av dem sitter en gudinne ([[Ariadne]] eller [[Semele]]) mens Dinoysos ligger over hennes fang.
* Det neste veggmaleriet viser den innvidde som kommer tilbake. Hun bærer nå med seg en stang og bærer en hette, gjenstander som ofte presenteres etter en suksessfull fullførelse av innvielseprøve. Hun kneler foran prinsessen og synes å bli pisket av en bevinget kvinnelig figur. Ved siden av henne er det en dansende figur (en [[mænade]] eller [[thyiade]]) og en kappekledd figur med en ''thyrsos'' (innvielsesymbolet til Dionysos) gjort av lange stilker av sammenbundtet [[fennikel]] med en [[furu]]kjegle på toppen.
* I hennes neste framtoning blir hun forberedt med nye klær mens Eros holder opp et speil for henne. Etter denne scenen er det ytterligere et bilde av Eros.
* Til sist blir den innvidde vist sittende på en trone i et kostbart kostyme. Det er det som er kjent fra de romersk innvielsesritualene.<ref>Linda Fierz-David, Katherine Bradway, Nor Hall, og Mary Beard er blant de flere gode kildene til tolkningen av disse veggmaleriene.</ref>

=== Romerriket ===
[[Fil:Cleopatra and Caesar by Jean-Leon-Gerome.jpg|thumb|Den bakkiske kulten ble fornyet under Cæsar med innflytelse fra Egypt; ''Cæsar og Kleopatra'', maleri av Jean-Léon Gérôme, 1866]]
Dionysoskultens utvikling fortsatte i [[Romerriket]] med de bakkiske mysterier (slik som de ble kjent i [[Italia]] etter at den kom dit fra 200 f.Kr.). Dionysos blandet seg med den lokale fruktbarhetsguden [[Liber (mytologi)|Liber]] (hvis kvinnelige ledsager Libera ble senere inspirasjon til [[Frihetsgudinnen]] i [[New York]]). Den romerske bakkiske kulten framhevet [[seksualitet]], og kom opp med skremmende prøver for dets innvielser i mysteriene. Det var dette aspektet som førte til at kulten ble bannlyst av de romerske autoritetene i år 186 f.Kr. De innebar da seksuell mishandling og andre kriminelle handlinger, inkludert mord. Om disse beskyldningene var sanne er i dag ikke godt å si; det kan ha vært enkelte korrumperte saker, men det er ikke etterlatt noen bevis om omfattende mishandling. Forskernes mening er at disse var oppblåste eller oppdiktete beskyldninger mot en kult som ble oppfattet som en fare for staten. En av årsakene var at kulten ødela grensesettingene ved at kvinner og menn kom sammen, og i tillegg at de ulike samfunnsklassene blandet seg.<ref name="Seaford">Seaford, Richard (2006): [http://books.google.no/books?id=sf1S8qIY8QsC&pg=PA60&lpg=PA60&dq=Dionysos+Liber+%2B+Spartacus&source=bl&ots=12K3sn-gam&sig=YdcEYZ5aSJoS1qGTjiScC-M7FVw&hl=no&sa=X&ei=3X94T5HxLuTN4QSXh_H8Dg&ved=0CDkQ6AEwAw#v=onepage&q=Dionysos%20Liber%20%2B%20Spartacus&f=false ''Dionysos''], Taylor & Francis, s. 60</ref> [[Det romerske senatet]] aktet å bannlyse de dionysiske ritualene over hele Romerriket, begrense deres samlinger til en håndfull mennesker med særskilt tillatelse i Roma. Imidlertid fikk dette kun kulten til å gå under jorden. Den ble ytterligere beryktet grunnet at hustruen til [[Spartacus]], den berømte lederen av [[Spartacusopprøret|slaveopprøret]] i 73 f.Kr., var innviet i de trakiske mysteriene til Dionysos og betraktet sin ektemann som en inkarnasjon av Dionysos Liber, i henhold til [[Plutark]].<ref name="Seaford"/>

Mysteriene ble gjenoppvekket i en tammere form under [[Julius Cæsar]] rundt år 50 f.Kr. Grunnen var antagelig innflytelsen fra [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Den [[Ptolemeerdynastiet|ptolemiske]] Dionysoskulten i Egypt er dokumentert så tidlig som under [[Ptolemaios II av Egypt]]. Ettersom Dionysos var en gresk gud var det ingen grunn til å spre ham ytterligere i den østlige delen av [[Middelhavet]], men Ptolemaios ga ham særlig anerkjennelse, kanskje for gudens forbindelse med [[Aleksander den store]], og [[Ptolemaios XII av Egypt|Ptolemaios XII]] tok tittelen som «Den nye Dionysos». Romerne hadde også sin egen interesse i Dionysos, igjen kanskje i etterligning av Aleksander, som var en rollefigur for mange framtredende romerske ledere på 100-tallet f.Kr. [[Pompeius]]' afrikanske triumf i 79 f.Kr. var en direkte etterligning av Dionysos' påståtte indiske triumf, og det er mulig at den helligdom som Cæsar opprettet på sin eiendom var nettopp for Dionysos.<ref name="Roller">Roller, Duane W. (2010): [http://books.google.no/books?id=85rikTt-kBEC&pg=PA116&lpg=PA116&dq=Julius+Caesar+%2B+Dionysos&source=bl&ots=rZT2vLTJE9&sig=TiXXJO89D8BaHKFNlk2ZSEph-Qs&hl=no&sa=X&ei=JIF4T_LfIcyM4gTxk4ydDw&ved=0CDIQ6AEwAw#v=onepage&q=Julius%20Caesar%20%2B%20Dionysos&f=false ''Cleopatra: a biography''], Oxford University Press, s. 116</ref> [[Marcus Antonius]] skal ha blitt en entusiastisk tilhenger og ga kulten populær støtte. Under Cæsar gikk Dionysos og kulten rundt egyptiske [[Isis]] opp i en større enhet. Da [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]] kom til [[Roma]] bodde hun i [[Horti Cæsaros]] med dens helligdom for Dionysos. Det ble reist en statue av henne i [[Forum Julium]] ved siden av statuen av den romerske gudinnen [[Venus (gudinne)|Venus]], og Kleopatras identitet som Venus (greske [[Afrodite]]) hadde allerede blitt avbildet på mynter på tiden ved [[Cæsarion]]s fødsel og Dionysos Liber ble avbildet på romerske mynter i den østlige delen av Romerriket.<ref>[http://www.forumancientcoins.com/moonmoth/reverse_dionysos.html ''Dionysos and Father Liber'']</ref> De dionysiske mysteriene fortsatte, sammen med deres [[karneval]]ske bakkiske gateprosesjoner, fram til minst tiden under den [[Kristendom|kristne]] teologen [[Augustin av Hippo]] ([[354]]-[[430]] e.Kr.). I denne tiden var en dionysisk institusjon i de fleste romerske provinser som var [[latin]]iserte.