Redigerer Diokletian (avsnitt)

=== Politiske reformer ===
Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å haste rundt i riket for å møte de mange problemene riket sto overfor, brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både [[Germanere|germanernes]] invasjoner over [[Rhinen]] og oppreisingen i [[Egypt]] samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (''[[Østromerriket|pars Orientalis]]'') og en vestlig (''[[Vestromerriket|pars Occidentalis]]'') del, hvor grensen gikk like øst for [[Italia]]. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent.

Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket; det fantes intet system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser døde, noe som ofte førte til [[borgerkrig]]er. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, og ønsket heller å innføre et system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger. I tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Slik ble det vanligvis tre, om ikke flere, rivaler som alle ble sett som den rettmessige keiseren. For å løse dette problemet innførte Diokletian [[tetrarkiet]], hvor en eldre keiser ([[Augustus]]) skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser ([[Cæsar (tittel)|Cæsar]]) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye ''cæsari'', og på den måten skulle arvespørsmålet være løst.

Systemet ble innført i [[292]] og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i [[Nikomedia]], og ga Vestromerriket til Maximianus, med hovedstad i [[Milano]]. [[Roma]]s beliggelse var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet [[Det romerske senatet|senatet]] som forble i Roma. I 293 utnevnte Diokletian og Maximianus sine cæsari, respektive Galerius og Konstantius, og adopterte dem formelt som sine arvinger. Hver av disse to cæsari ble gitt autoritet over et prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk [[Illyricum]] mens Konstantius fikk [[Gallia]].

De naturlige opportunistiske trekk ved romersk keiserlig politikk brakte raskt tetrarkiets fall, og det varte ikke lenge før keiserriket igjen var samlet under en eneste keiser. Da Diokletian trakk seg tilbake i [[305]] ble han og Maximianus etterfulgt av sine to cæsari, men da disse to skulle velge nye cæsari blandet både militæret og senatet seg inn. Resultatet ble nye borgerkriger som ikke ble avsluttet før [[Konstantin den store]] samlet hele keiserriket under seg i [[324]]. Det samlede riket varte ikke lenge; Romerrikets to halvdeler skiltes endelig ved [[Theodosius den store]]s død i [[395]].