Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

=== Stagnasjonen (1683–1827) ===
[[Fil:Schultz John III Sobieski.jpg|thumb|right|[[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]]]]
[[Fil:Kara Mustafa Pasha.jpg|thumb|left|[[Kara Mustafa]]|200pk]] 
I denne perioden hadde Det osmanske riket en rekke av sultaner som til tross for gode forutsetningene ikke klarte å nå målene sine i samme grad som [[Mehmet II]], [[Selim I]] og [[Suleiman I den store|Suleiman I]]. Riket var på sitt største i 1683 med et område på rundt 5&nbsp;200&nbsp;000 [[kvadratkilometer|km²]].<ref>Peter Turchin, Thomas D. Hall and Jonathan M. Adams, "[http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf East-West Orientation of Historical Empires]   {{Wayback|url=http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf |date=20070222011511 }}", ''Journal of World-Systems Research'' Vol. 12 (no. 2), pp. 219–229 (2006).</ref>  Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger mot [[Perserriket|Persia]], [[Polen-Litauen]], 
[[Det russiske keiserdømmet]] og [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Østerrike]]. Den russiske ekspansjonen sørover ga opphav til serie på ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge.

Da [[Kara Mustafa]] tapte slaget om Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen, begynte tilbaketrekningen fra Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store osmanske  krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang fra seg områder i [[Karlowitz-traktaten]]. Disse vesentlig ungarske områdene hadde vært under Det osmanske rikes kontroll i 200 år. Men tyrkerne slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og [[Passarowitz-traktaten]] skapte en kortvarig fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette samlet osmanere seg til en kraftanstrengelse og seiret over Østerrike i 1736. Ved [[Beograd-traktaten]] fikk osmanene igjen noen av de europeiske områdene som hadde gått tapt i 1699.

Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert om å beholde det man hadde vunnet fremfor å ekspandere ytterligere. Riket begynte å utvikle byene på Balkan, dets ytterste forpost mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, det ble opprettet konsulater, og handel, håndverk og industri ble oppmuntret. Tiden ble kalt «tulipanæraen» etter et motiv som ble mye anvendt i dekorativ kunst. Det vitenskapelige forspranget som den muslimske verden hadde hatt over Europa, ble innhentet i denne perioden. I stagnasjonsperioden klarte tyrkerne ikke å holde tritt med utviklingen hos de europeiske rivalene [[Frankrike]], [[Storbritannia]], [[Østerrike]] og [[det russiske keiserdømmet]].

Kriger ble tapt og områder avstått på [[Balkan]] og i [[Kaukasus]] til fordel for Østerrike og Russiske Keiserdømme. Områder som [[Egypt]] og [[Algerie]] fikk reell uavhengighet, selv om de i navnet tilhørte riket. Frankrike og Storbritannia fikk økende innflytelse i Nord-Afrika. Under sultan [[Selim III]] ble det gjort forsøk på å modernisere systemet. Men mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble motarbeidet av konservative krefter, både de religiøse og det nå korrupte elitekorpset [[janitsjar]]ene. Janitsjarkorpset ble til slutt tilintetgjort i 1826.