Redigerer Det kosmologiske gudsbevis (avsnitt)

==Aristoteles==
[[Fil:Sanzio 01 Plato Aristotle.jpg|thumb|Platon og Aristoteles]]
[[Aristoteles]], ([[384 f.Kr.]]-[[322 f.Kr.]]), betraktes av mange som den mest begavede av Platons elever. Aristoteles grunnla en filosofisk tradisjon som var forskjellig fra Platons og ofte i strid med den. Men for å få den adekvate forståelsen av utviklingen av det kosmologiske gudsbeviset, herunder spesielt det teoretiske fundamentet for gyldig argumentasjon, må også hans lære beskrives nærmere.

Platon og Aristoteles er arketypene på to hovedmotsetninger som har kjennetegnet filosofien gjennom hele dens historie. På den ene siden finnes det filosofer som tillegger kunnskap basert på sanseerfaring sekundær betydning. De hevder at det viktigste for oss er det som ligger «bak» og «hinsides», eller «skjult under overflaten av» verden. På den annen side finnes de filosofer som mener at det er denne verden som er det meste egnede objektet for vårt engasjemnet og vår filosofiske refleksjon.

For å ta et eksempel som ligger mye nærmere vår samtid: De store rasjonalistene på 1600- og 1700-tallet mente at vi altfor ofte blir bedratt av den kunnskapen sanseerfaringene synes å gi oss om tingenes overflate. På den annen side mente de store empiristene i samme periode at vi bare kan få pålitelig informasjon hvis vi baserer oss på direkte undersøkelser av observerbare kjensgjerninger. Motsetningen mellom de to retningene kommer stadig til syne på forskjellige måter gjennom århundrene frem til vår tid.

Den appellen de to tilnærmingsmåtene har, kan ha noe å gjøre med personlig temperament. Mennesker med en religiøs legning, men på ingen måte bare dem, vil gjerne tiltrekkes av en mer platonsk tilnærming, mens mer verdslige mennesker gjerne foretrekker den aristoteliske tilnærmingen. Men grunnen til at begge alltid har vært en del av filosofiens historie, er at den ene vektlegger «sannheter» som den andre undervurderer. Som vi skal se senere, var det geniale grepet til den tyske filosofen [[Immanuel Kant]], som levde på slutten av 1700-tallet, at han harmoniserte begge og smeltet dem sammen på en måte som gir sammenheng og er plausible. Men før vi nærmer oss vår tid må vi se nærmere på hva Aristoteles og tenkere i det 2000 år lange spranget, lærte og teoriserte.

===Denne verdens filosof===
Aristoteles anerkjente fullt ut Platons geni og la ikke skjul på at han stod i gjeld til ham. Han forkastet imidlertid en av de fundamentale teoriene i Platons filosofi; ideen om at det finnes to verdener. Som beskrevet ovenfor lærte Platon at det ikke finnes noe slikt som sikker kunnskap om den evig foranderlige verden som fremtrer for våre sanser. Gjenstandene for sann kunnskap tilhører en annen verden, et abstrakt rike uavhengig av tid og rom og bare tilgjengelig for fornuften.

Aristoteles mente derimot at det bare finnes én verden som vi kan gjøre til gjenstand for vår filosofiske refleksjon, og det er den verden vi lever i og erfarer. For ham er denne verden en kilde til evig fascinasjon og undring. Han mente at det var denne følelsen av undring som var årsaken til at mennesket begynte å filosofere, enten som individ eller som art; og at det er ''denne'' verden mennesket ville lære å kjenne og forstå.

Videre mente Aristoteles at vi ikke kan finne noe utenfor denne verden som kan være et fast ståsted for filosofisk tenkning. Alt det som er hinsides enhver erfaringsmulighet, kan ikke være noe for oss. Vi har ingen gyldig måte å vise til det på eller snakke om det på, og derfor kan det ikke inngå i vår filosofiske diskurs på noen pålitelig måte. Hvis vi beveger oss hinsides erfaringsverdenen, ender vi opp med tomt snakk. Dette var grunnlaget for Aristoteles avvisning av Platons idéverden. Han mente ganske enkelt at det ikke var noen god grunn til å tro at den eksisterte.

Aristoteles utviklet mange betegnelser som brukes den dag i dag, som f.eks: energi, dynamikk, induksjon, substans, attributt, essens, aksidens, kategori og universal. Men viktigst i vårt henseende er hans systematisering av logikken. Han viste hvilke former for slutninger som var gyldige og hvilke som var ugyldige – hva som virkelig følger av hva, og hva som bare synes å gjøre det. Videre ga han alle disse slutningsformene navn.

===Værens vesen===
Det sentrale spørsmål Aristoteles tok utgangspunkt i, var: Hva er gjenstandene i denne verden? Hva betyr det at noe eksisterer? Eller med hans egne ord: «Det spørsmål som ble stilt for lenge siden, og som stiles nå, er alltid vanskelig: Hva er væren?

Hans første viktige konklusjon var at tingene ikke bare er den materien de består av. Han bruker et hus som eksempel. Hvis du ga en byggmester i oppdrag å bygge et hus på eiendommen din, og han lastet av murstein, teglstein, tømmer og så videre på byggeplassen og sa til deg: «Vær så god, her er huset ditt», ville du tro at det dreide seg om en dårlig spøk. Her er alle materialene som skulle til for å bygge et hus, men det var ikke noe hus i det hele tatt – bare en haug med materialer. For at det skal bli et hus, er det nødvendig at alt settes sammen på en bestemt måte, med en helt spesiell og detaljert struktur, og det ville være strukturen som gjorde det til et hus.

I virkeligheten ville det ikke være nødvendig å anvende bestemte materialer i det hele tatt – betong, glass, metall, plast. Det må selvfølgelig (og dette har en viss betydning) lages av ett eller annet materiale, men det er ikke materialene som gjør det til et hus, det er strukturen og formen.

Mennesket er Aristoteles` mest slående eksempel på dette. Ta Sokrates, sier han. Den materie som kroppen hans består av, forandres hver dag. Og den forandres hver dag. Og den forandres fullstendig med noen års mellomrom; likevel fortsetter han å være Sokrates gjennom hele livet. Derfor er det ikke mulig å påstå at Sokrates er materien som hans legeme består av. Aristoteles utvider dette argumentet til hele arter.

Vi kaller ikke de forskjellige hundtypene hunder fordi de består av et bestemt materiale. De er hunder fordi de er organisert på en helt spesiell måte og har en struktur som er felles for dem og som skiller dem fra andre dyr som består av kjøtt, blod og ben.

Disse argumentene mot en primitiv [[materialisme]], som hevder at det bare er materien som eksisterer, er aldri blii skikkelig imøtegått. Likevel har det siden den gang vært noen som har bekjent seg til en slik materialisme, deres kognitive utfordring består i å svare på Aristoteles`innvendinger. Aristoteles viste således at en ting er det den er i kraft av sin form. Dette fører direkte til det neste spørsmålet hans: Hva er den eksakte betydningen av ''form'' i denne sammenheng?

Aristoteles har påvist at det ikke er noe materielt, så hva er det da? Aristoteles har som beskrevet ovenfor, allerede forkastet Platons lære om former eller ideer, han har derfor avvist muligheten av at form kan være en slags størrelse som eksisterer hinsides tid og rom. For å tilfredsstille ham, må den være dennesidig.

===De fire årsaker===
Vi har sett at ifølge Aristoteles er form årsaken til at noe er det det er. Derfor undersøker han begrepet årsak i denne sammenheng, og han ender opp med å bryte ned begrepet form til fire forskjellige og komplimentære typer «årsak». Siden det han heretter kaller «de fire årsaker», konstituerer grunnene til at ting er som de er, kan det være nyttig å tenke på dem som tingenes «fire forutsetninger». Form er forklaringen av tingene.

*La oss ta en marmorstatue som eksempel. For at den skal være det den er, må den for det første være av marmor. Det kaller Aristoteles den materielle årsak, «hva er den laget av?» – årsaken. Aristoteles har allerede beskrevet at dette i seg selv ikke er nok til å lage statuen, som krever ikke mindre enn tre andre årsaker. Ikke desto mindre er den materielle årsaken nødvendig, selv om den ikke er tilstrekkelig.
* For at statuen skal få væren, må den hugges ut av en marmorblokk med hammer og meisel: Huggingen er det Aristoteles kaller den utøvende årsak, «hva er det egentlig som lager eller skaper den?» – årsaken.
*Men for å være den tingen den er, må statuen ha den skikkelse den har, en hests eller et menneskes eller hva det nå måtte være. En marmorblokk som er hugget på måfå, er ifølge Aristoteles ikke en statue. Han kaller denne skikkelsen den formale årsaken, «hva gir den skikkelse som den kan identifiseres ved?» – årsaken.
* Til sist skjer alt dette fordi en skulptør i utgangspunktet har bestemt seg for å lage en statue. Alle de tre andre årsakene er blitt anvendt for å virkeliggjøre en hensikt. Den overordnede grunnen til statuens eksistens er at den er virkeliggjørelsen av skulptørens hensikter. Aristoteles kaller dette den finale årsak, «den endelige grunn for alt sammen» – årsaken.

Aristoteles`fire årsaker er altså: den materielle årsak, den utøvende årsak, den formale årsak og den finale årsak. Når det gjelder den andre, tredje og fjerde av disse årsakene, kan to eller flere være den samme i et enkelt tilfelle.

For eksempel i biologien: Den formale årsaken til et eiketre som har vokst frem av en eikenøtt, er også dens finale årsak: Den endelige skikkelse som oppnås, er også det endelige mål for prosessen. (I dette tilfellet vil den materielle årsaken være den tremassen, barken og de blader som treet består av, og den utøvende årsaken vil være den nødvendige næringen det får gjennom jord, vann og luft samt lyset fra solens ild).

Via denne analysen begynner man å avdekke hvordan Aristoteles i motsetning til Platon oppfatter begrepet form. Ifølge Aristoteles er en gjenstands form, selv om den ikke er noe materielt, iboende i den dennesidige gjenstanden og kan ikke eksistere adskilt fra den, slik et menneskes kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen dens.

Dette illustrerer noe som er av største betydning: I vår erkjennelse av verden er vi ikke tvunget til å velge mellom en materalistisk analyse og en oversanselig. Det er mulig å utvikle en erkjennelse av verden som gir frie tøyler til ikke-materialistiske betraktninger samtidig som den forblir dennesidig.

For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, men den funksjon den hadde. Han sa at hvis øyet hadde sjel, ville det være det å se. Han anvendte også dette prinsippet på livløse gjenstander: Hvis en øks hadde sjel ville den være det å hugge. Den egentlige hensikten med alt er ifølge ham hva det gjør, hva det er til for. Og det er gjennom forståelse av dette vi lærer å forstå tingene. På denne måten kan man få en forståelse av Aristoteles` begreper sjel, form og final årsak.

Denne analysen ga Aristoteles et svar på spørsmålet om hva ting er, en løsning som gjorde Platons ideer overflødige. Samtidig fikk han også en løsning på forandrings problem. Ifølge Aristoteles inntrer forandring når en tings materiale får en form som den ikke tidligere hadde.

===Om å redde fenomenene===
Aristoteles sier at i alle våre forsøk på å forstå verden, er det viktig å være klar over at det er denne verden vi forsøker å forstå. Selv om man kan ha stor ærbødighet ovenfor den, må man aldri akseptere forklaringer som benekter gyldigheten av de erfaringene som vi forsøker å forklare. I alle våre undersøkelser bør vi gjøre det til et metodisk utgangspunkt å ha et fast grep på disse erfaringene.

Videre bør vi referere til dem på hvert trinn av undersøkelsen, for det er forståelsen av disse erfaringene som er målet med, den finale årsak til, våre undersøkelser. Gir man slipp på erfaringene for å omfavne en eller annen tro på noe vi ikke erfarer, kaster vi barnet ut med badevannet. Aristoteles kalte dette prinsippet å «redde fenomenene». Dette uttrykket kan virke svakt, men det brukes fremdeles av filosofer på grunn av prinsippets viktighet.

Dette var en kort gjennomgang av Aristoteles`[[epistemologi]], som skal bidra til å forstå kritikken som gradvis reises mot det kosmologiske gudsbeviset utover middelalderen og mot den moderne tid.
[[Fil:ImpossibleTriangleEastPerth gobeirne.jpg|thumb|Umulig triangel]]